Radiografene inntar (og overtar?) nukleærmedisinen

- Det har de siste årene skjedd en utvikling innen nukleærmedisin i retning bildediagnostikk med stadig mer bruk av strålegivende apparatur som for eksempel CT. Det er derfor naturlig å ansette radiografer, mener Line Sivertsen, som er avdelingsleder ved Bildediagnostisk avdeling på Nordlandssykehuset, der også nukleærmedisin er organisert.

Sivertsen er ikke opptatt av styrkeforholdet mellom de to yrkesgruppene, men hun mener at begge bør være representert.

- Vi har imidlertid problemer med å få bioingeniørsøkere når vi lyser ut stillinger. Vi har hengt opp flyere på laboratoriene og også tilbudt hospitering, men få er interessert, sier Sivertsen.
Hun tror en del av forklaringen er en generell mangel på bioingeniører, mens situasjonen for radiografer heller mer i motsatt retning.

- Kan du se for deg en framtid med bare radiografer på nukleærmedisin?

- Radiografene kan selvsagt lære seg hotlab på samme måte som bioingeniører kan lære radiografoppgaver, så det ville gått bra. Men det beste er å føre videre det tverrfaglige miljøet vi har i dag.

Sivertsen merker seg stadig større interesse for nukleærmedisin fra radiografer – også blant studenter. Det samme er altså ikke tilfelle for bioingeniører.

Ulik praksis

Generelt er det store variasjoner i hvordan styrkeforholdet er mellom radiografer og bioingeniører på norske sykehus. På OUS Rikshospitalet er gruppene jevnstore, forteller Aud E. Melbøe, som både har skrevet fagartikkel og er intervjuet i dette nummeret av Bioingeniøren.

Vi har kontaktet flere av de 24 sykehusene som har nukleærmedisinske avdelinger og har fått svar fra blant annet Sykehuset i Ålesund. Der er nukleærmedisin et eget fagområde ved Avdeling for radiologi Ålesund og Volda. Det er ansatt to bioingeniører og to radiografer ved avdelingen.
Ved UNN i Tromsø er fagområdet organisert under PET-senteret. Nukleærmedisin er en egen seksjon med fire bioingeniører og ni radiografer. Ved både Haukeland og Stavanger universitetssjukehus er det få eller ingen bioingeniører.
Det er med andre ord ulik praksis på sykehusene.

Hva med utdanningene?

Det har også vært store forskjeller i hvor mye utdanningene har prioritert nukleærmedisin (se rammesak). Ved OsloMet har opptil to tredeler av studentene tatt hele ti studiepoeng. Ved utdanningen i Bergen får de kun en orientering.

I den gamle rammeplanen for bioingeniørutdanningene (som fremdeles gjelder) står det at «De medisinske laboratorieemnene, laboratorieteknologi og laboratoriemedisin, skal inneholde sentrale tema innen de medisinske laboratoriespesialiteter; medisinsk biokjemi, hematologi, klinisk farmakologi, nukleærmedisin, medisinsk genetikk, immunologi og transfusjonsmedisin, medisinsk mikrobiologi og patologi».

I de nye retningslinjene som gjelder fra høsten 2020 (paragraf 4f) står det at studentene skal ha «kunnskap om metoder, laboratorieutstyr og bioingeniørfaglige arbeidsoppgaver innen de medisinske laboratoriespesialitetene: medisinsk genetikk, cytologi, histopatologi, molekylærpatologi, farmakologi og nukleærmedisin».

Litt mer konkret altså, men fremdeles åpent for tolkning. Ved OsloMet fører imidlertid de nye retningslinjene til at mange får færre timer enn tidligere, siden nukleærmedisin nå blir del av et større emne på ti studiepoeng. Også ved Høgskolen i Østfold får studentene færre timer.

Videreutdanning

Alle som arbeider ved nukleærmedisinske avdelinger må ha videreutdanning. Det er OsloMet som gir denne; et masteremne på 15 studiepoeng. Studiet er for radiografer og bioingeniører. Toril Tefre, førsteamanuensis ved OsloMet, etterlyser bioingeniører.

- Dessverre er det nesten bare radiografer som har tatt dette emnet de siste årene. Men bioingeniørene er ønsket og etterspurt i de nukleærmedisinske miljøene. Radiografer og bioingeniører arbeider side om side - det ville derfor vært nyttig å få til enda mer samarbeid om undervisning i faget. Masteremnet arrangeres neste gang våren 2021, opplyser Tefre.

Nukleærmedisinen trenger både bioingeniører og radiografer