Roper varsko om blodberedskap i Norge

Av FRØY LODE WIIG

Fantasien er verre enn virkeligheten, pleier vi å si. Når det gjelder blodberedskap, er det motsatt. Tenk på en terrorhandling. Tenk på en katastrofal ulykke. Tenk på et militært angrep mot Norge. Tenk på skadene, lidelsene og de alvorlige blødningene. Tenk på hva som vil skje på sykehusene. Tenk på hvor mange mennesker som vil trenge blod. Problemet er at vi ikke vil tenke på det.

Overlege Torunn Oveland Apelseth er en av de som må. Hun er spesialist i immunologi og transfusjonsmedisin og leder Norsk koordineringssenter for blodberedskap (Nokblod). Det er hennes jobb å sikre Norge tilgang på blod og blodprodukter i krise og krig (se under). Hun er bekymret.

– Den dårlige nyheten er at vi er sårbare. Den gode er at vi kan gjøre noe med det, sier Apelseth.

Per i dag fins ingen nasjonal plan for blodberedskap. Det fins heller ingen felles oversikt over hvor mye blod og blodprodukter de ulike blodbankene i Norge har tilgjengelig akkurat nå. I fjor fikk blodbankene i oppdrag fra de regionale helseforetakene å lage beredskapsplaner. De skal gjelde lokalt og regionalt, og Nokblod kan bistå i dette arbeidet. Men for landet som helhet, ingen plan.

Tidlig transfusjon redder liv

Nasjonale og internasjonale retningslinjer anbefaler tidlig balansert transfusjon til pasienter med livstruende blødninger (se faktaboks). Studier viser at tidlig behandling gir bedre overlevelse. Hvis helsepersonell kommer i gang med blodtransfusjon 30-40 minutter etter at blødningen oppstår, er det signifikant flere som overlever.

– Tidlig behandling er tidlig. Vi kan ikke vente en time på helikopter for å frakte pasienten til sykehus, og starte transfusjon der, understreker overlege Apelseth.

En balansert transfusjon inneholder erytrocytter, plasma og blodplater i lik ratio som vanlig blod. Den enkleste måten å oppnå dette er å transfundere fullblod. Men fullblod er ikke fast inventar eller prosedyre i alle norske blodbanker.

Norge har 49 akuttsykehus. Rundt 40 prosent av disse har ikke et blodplateholdig blodprodukt i sitt lager. Dermed kan de ikke gi en fullverdig balansert transfusjon.

– Det vil si at to av fem akuttsykehus ikke kan gi den behandlingen som er anbefalt ved store blødninger. Hvor i landet du er når blødningen oppstår, har mye å si for sjansene dine til å overleve, påpeker Nokblod-lederen.

Hemmelig informasjon

Blodberedskap er sensitiv informasjon. I en konflikt kan fienden ønske å gjøre mest skade der beredskapen er dårligst. Derfor kan ikke Apelseth si hvor manglene er størst. Det er hemmeligstemplet.

Nokblod-sjefen vil at alle blodbanker skal etablere system og rutiner for å tappe og håndtere fullblod. Det betyr ikke at sykehusene skal bruke det til vanlig, men at de er forberedt på å bruke fullblod i tilfelle kriser og krig.

– Hvis alle blodbankene kunne tappe fullblod, ville blodberedskapen vår vært svært mye bedre, fremholder Apelseth.

Hun minner om at norske sykehus plikter å levere blod til Forsvaret. Da er det fullblod som gjelder.

Planlegg for det verste

For å lage gode planer for beredskap i kriser og krig, må man vite hva man kan forvente. Å tenke gjennom ulike scenarioer er viktig.

– Det er lurt å planlegge utfra det verst tenkelige, og heller justere ned, sier Apelseth.

Planene bør inneholde beregninger for hvor mange skadede, hva slags skader og forventet blodbehov. Overlege Apelseth påpeker at blodforbruket i krig er annerledes enn i fredstid. Til vanlig er det særlig kreftpasienter som trenger mye blod. I krig vil det være andre typer pasienter, med andre typer skader. Mennesker med alvorlige skader og blødninger fra kamphandlinger vil trenge balansert transfusjon. Missiler, granater og skytevåpen er mulige scenarioer. Et annet – og ekstremt – eksempel, er atomangrep. For å behandle brannskader trengs blodplasma. I dag importerer norske sykehus alle plasmaprodukter fra utlandet.

– Det kan vi ikke regne med å gjøre i krig. Derfor må vi ha en plan for hva vi skal gjøre for å sikre tilgang på produktene vi trenger, sier Apelseth.

Laboratorieutstyr er også sårbart. Første steg er å kartlegge hvilket utstyr som er kritisk. Blodposer, for eksempel. Omtrent alle blodposer som brukes i Norge er produsert i Sør-Asia. Hva skjer med forsyningen hvis det smeller i Taiwan?

Lag systemer og regler på forhånd

De som planlegger beredskap kan gå utfra at hvis Norge blir angrepet, vil det skje flere steder.

– Det betyr at flere steder vil ha stort behov for blod samtidig. Det må vi lage systemer for, påpeker Nokblod-lederen.

Norge har i dag rundt 90 000 blodgivere. I snitt gir de blod to ganger i året. Reglene er at de kan gi hver tredje måned, så det er mulig å få mer blod ut av giverne vi allerede har. Men i krig vil dette sannsynligvis ikke være nok. Da trengs flere blodgivere. En av oppgavene til Nokblod er å se på unntaksregler.

– Kanskje trenger vi andre regler for hvem som kan gi blod i krig og kriser? Dette må vi ha tenkt gjennom på forhånd.
Blodberedskapssjefen avslutter med et hjertesukk:

– Vi ser at blodbankene mangler ressurser. Flere har ikke nok folk til å håndtere den daglige driften. Hvordan skal de da klare å planlegge for og håndtere krisesituasjoner?

Bedre føre var i Bergen

Ved Haukeland universitetssjukehus er bioingeniør Irmelin Aasheim i krisemodus. Hun leder arbeidet med å lage beredskapsplan for blod.

I fjor ga de regionale helseforetakene i oppdrag til blodbankene å etablere planer for blodberedskap. Ved Haukeland har avdeling for immunologi og transfusjonsmedisin alltid hatt beredskapsprosedyrer. I hvert fall så lenge seksjonsleder Irmelin Aasheim kan huske, og hun begynte ved avdelingen i 1985.
Men er de nyttige og relevante den dagen krisa rammer?

– Beredskapsprosedyrene vi har i dag er lange og til dels uoversiktlige. De er for detaljerte og har for mye informasjon. Nå rydder vi slik at de blir enklere å bruke, forteller Aasheim.

Det siste året har bioingeniøren tenkt mye på kriser. Hun leder avdelingens arbeid med blodberedskap. For henne har det vært viktig å lære av andre. Derfor har blant annet brannvesenet i Bergen vært på besøk.

– Brannvesenet møter ulike kriser daglig. Det var veldig nyttig å høre hvordan de arbeider med beredskap, mener bioingeniøren.

Skaff oversikt

På Blodbanken var et av de første stegene å få oversikt over hva slags utstyr de må ha i beredskap, og kjøpe inn til lager.
På listen over kritisk utstyr står blodposer. Reagenser. Isoporkasser til å pakke ned blodprodukter. Kjøleelementer. Og en hel del annet som krever oppbevaringsplass. Mangel på areal er en barriere i beredskapsarbeid.

– Nå har vi det vi trenger til å klare oss i tre måneder. Kritisk utstyr som blodposer har vi et godt lager av. Men plassmangel er en utfordring, påpeker seksjonslederen.

Involver de ansatte

Aasheim mener det aller viktigste er å involvere de ansatte.

– De som står i førstelinjen vet hva de trenger for å håndtere en akuttsituasjon. Det gjelder ikke bare bioingeniører, understreker hun.

Ved Haukeland er fem seksjoner og flere yrkesgrupper involvert i arbeidet. Lederen legger ikke skjul på at det kan være krevende.

– Alle yrkesgrupper må oppleve at de blir hørt og respektert. God kommunikasjon og samarbeid på tvers av yrkesgrupper er viktig for å finne de beste løsningene, utdyper hun.

Tenk på en krise

Et annet spørsmål er hva slags kriser de trenger beredskap for. I Bergen har de diskutert ulike krisescenarioer. Nå er de i gang med å utvikle prosedyrer og sjekklister for hva de trenger og hva de må gjøre i tilfelle:

• Masseskadehendelse, for eksempel togulykke eller terrorangrep.
• Én enkeltpasient som trenger store mengder av ulike blodprodukter
• Forsvaret trenger mange blodprodukter innen kort tid.
• Bortfall av infrastruktur. Sykehuset har ikke strøm, vann og/eller fungerende datasystem.

– Vi jobber oss gjennom ulike scenarioer, og lager planer og sjekklister. Målet er at de skal være enkle og brukervennlige. Så må vi øve, sier Aasheim.

Hennes råd til alle som står i startgropa på beredskap er å være tålmodig. Dette er komplisert og tidkrevende arbeid.

– Ingen løsning passer for alle. Det som fungerer hos oss, vil ikke nødvendigvis passe på et mindre sykehus, påpeker Aasheim.

Erfaringen fra Haukeland er at spørsmål om beredskap har vekket stort engasjement blant ansatte. Det er bare å gå i gang.

Les også: "Prosjekt vandrende blodbank fortsetter å gå" og "Blodig alvor"