- Skal kvinner og menn sikres likeverdige helsetjenester, må de behandles forskjellig

Av GRETE HANSEN, journalist

- Menn og kvinner er forskjellige biologisk. Det har betydning for både sykdomsforløp og hvordan vi reagerer på medisiner. I tillegg lever vi forskjellige liv og jobber i ulike yrker. Vi må derfor behandles forskjellig for å få likeverdige tjenester, sier Christine Meyer, professor ved Norges Handelshøyskole i Bergen og leder for det regjeringsoppnevnte «Kvinnehelseutvalget». Utvalget ble opprettet i 2021 og skal levere sin innstilling i mars neste år.

- At menn og kvinner er forskjellige biologisk har vi visst lenge. Hvorfor er det da nødvendig å opprette et utvalg for å utrede det?

- Det stemmer at vi har visst det lenge. Likevel ser vi at det tas lite hensyn til disse forskjellene i arbeidet med folkehelse, i helse- og omsorgstjenestene og i forskning og utdanning. Kanskje fordi idealet er at alle skal behandles likt - at kvinner og menn skal få samme behandling. Men når det kommer til helse stemmer jo ikke dette. Det har tatt lang tid å innse det.

Alle livsfaser skal med

Utvalget skal jobbe bredt og favne kvinnehelse i alle livsfaser. Meyer forteller at hun og de andre 17 utvalgsmedlemmene er kommet et godt stykke i arbeidet og at de er inne i en intens skriveprosess nå. Hun vil ikke røpe hvilke tiltak de kommer til å foreslå, men hun forteller at tiltakene vil omfatte både utdanning, forskning og helsetjenester.

Hun vil heller ikke si noe om hvilke prioriteringer utvalget har gjort, men slår fast at det hittil har vært for lite oppmerksomhet om kvinner i overgangsalderen og eldre kvinner. Den oppmerksomheten skal de få nå, lover hun.

- Vi kommer til å si noe om sykdommer som rammer kvinner i større grad enn menn, spesielt muskel- og skjelettlidelser og psykiske lidelser – sykdommer som er krevende å behandle. Mange blir sykmeldt og ender opp med å bli uføretrygdet – og det får følger for levestandard og livskvalitet.

For enkle sykdomsbilder

De sosioøkonomiske forskjellene er store, også blant kvinner, forteller Meyer. Utdanning og inntekt betyr mye for helse – og det skal med i rapporten. Utvalget har også sett på minoriteter; både innvandrerkvinner, samiske kvinner og kvinner i LHBT-miljøene. De sistnevnte har større psykiske helseutfordringer enn resten av kvinnebefolkningen.

- Hva vet dere om samiske kvinner?

- Utvalget har merket seg at vi har for lite kunnskap om samiske kvinner, både om forekomst av sykdommer og om bruk av helsetjenester. Vi vet imidlertid at samiske kvinner er mer utsatt for overgrep og vold enn kvinner med ikke-samisk bakgrunn.

Alkoholisme står også på agendaen. Den fortoner seg annerledes hos kvinner enn hos menn – derfor må også behandlingen være annerledes.

- Det tar dessverre lang tid før slik kunnskap fester seg. Den når ikke ut i tjenestene. Vi trenger derfor bruddsikre broer mellom forskningen og tjenestene der ute.

- Ja, for innenfor forskning prioriteres menn fremdeles. Er det fordi det er menn som styrer forskningen?

- Nei, det tror jeg ikke. Det finnes tross alt mange kvinnelige forskere. Jeg tror heller det er fordi vi i Norge har for enkle sykdomsbilder. Vi isolerer årsaker til én forklaring. Vi må lære oss å se flere sammenhenger – noe som gjør forskningen mer kompleks. Et viktig spørsmål er om den norske innsatsstyrte finansieringen tjener kvinners helse.

Det må politisk vilje til

Det var lege Johanne Sundby som ledet det forrige kvinnehelseutvalget. De leverte en innstilling i 1999. Sundby sa nylig i et intervju at hvis rådene de ga da hadde blitt fulgt opp, ville man ikke trengt en ny NOU nå.

- Hvordan skal dere sikre at nye råd og anbefalinger blir fulgt opp?

- Først og fremst må vi gi råd som blir sett på som troverdige, logiske og fornuftige – og så må myndighetene ha vilje til å følge dem opp. Regjeringen har sagt at de vil lage en strategi for dette arbeidet og jeg vet at Ingvild Kjerkol er veldig opptatt av det, sier Meyer.

Formidlingen er også viktig, mener hun. Rapporten må være forståelig og arbeidet til utvalget er ikke over når utredningen er levert. Tvert imot. Meyer regner med at hun selv og resten av utvalget kommer til å reise rundt og snakke om NOU-en, lenge etter at den er levert.

Men det MÅ være en reell politisk vilje til å få dette til, poengterer hun. Hvis ikke står dette arbeidet på stedet hvil også om 20 år.

- NOU-en vi leverer må få leve videre i andre rapporter og NOU-er. Det vil kreve vilje og evne fra myndighetene, både på politisk og administrativt nivå.