Slik lages Bioingeniøren

Først, litt om meg: Jeg heter Frøy og er frilansjournalist. Sensommeren 2008 ble jeg oppringt av Bioingeniørens helt ferske redaktør, Grete Hansen: Kunne jeg ta et reportasjeoppdrag?
Jeg hadde ikke helt klart for meg hva en «bioingeniør» faktisk var eller gjorde, men som journalist er uvitenhet sjelden en hindring. Tema for saken var nattarbeid, casen var et laboratorium på Rikshospitalet, deadline var langt unna og vanskelighetsgraden virket ikke uoverkommelig. Jeg hadde tross alt en viss kjennskap til analysearbeid og laboratorier, ervervet fra mange års studier av krimserier på TV.

Den første saken

På Rikshospitalet hadde bioingeniørene hvite frakker og komfortable sko, som forventet, men hvor var laboratoriet? Her var ingen boblende kjemikalier i rykende reagenser. Heller ingen smellvakre TV-stjerner som oppklarte mord ved å pirke i en hudbit med pinsett.

I stedet ble jeg vist mange svære lysegrå maskiner – «instrumenter» var det visst. Bioingeniørene snakket om «preanalyse» og «ISO-sertifisering», «nekrodonor» og «blodtyping». Ordene var norske, betydningen ukjent.
To uker, utallige omskrivninger og mye hårriving senere var den tre sider lange saken klar. Effektiv timelønn: Begredelig. Lærdommen: Hvor lite jeg vet. Overraskelsen: Redaktør Hansen ringte igjen.

De siste åtte årene har jeg skrevet om HPV-vaksine og støy på arbeidsplassen, falleferdige sykehusbygg og karaktersprik på bioingeniørutdanningen. Samt mye annet – slik seg hør og bør i et fagblad som skal dekke bioingeniørenes interessefelt i videste forstand. Ikke minst, nå noterer jeg ord som «antistoffer» og «makrobeskjæring,» og vet faktisk hva de betyr.

Liten redaksjon

Så, litt om de andre. I fjerde etasje i NITO-bygget i Lakkegata 3 holder Bioingeniørens redaksjon til. Den er ikke stor: Redaktør Grete Hansen og journalist Svein Arild Nesje-Sletteng er de eneste fulltidsansatte. De to vitenskapelig redaktørene, Kirsti Berg og Anne Katrine Kvissel, holder til i henholdsvis Trondheim og Kristiansand.

Redaktør og bioingeniør Hansen har lengst fartstid. Hun begynte i 1984, da bladet het Fysiokjemikeren og ble laget på kjøkkenbordet til lederen av redaksjonskomiteen. Etter hvert forlot hun både bladet og yrket, og ble journalist på fulltid. Flere år senere kom hun tilbake til Bioingeniøren – først som frilanser, så som fast ansatt journalist og fra 2008 som redaktør.

– Av sakene jeg har skrevet opp gjennom årene husker jeg best de som har involvert pasienter, særlig barn. Det henger sikkert sammen med at jeg jobbet på laboratoriet som betjente barneavdelingen da jeg fremdeles var bioingeniør, forteller Hansen.

Syk laks som første sak

Hennes kollega siden 2008, Svein Arild Nesje-Sletteng, er ikke bioingeniør, men journalist. På en av hans første dager på jobb ble han sendt til Veterinærhøgskolen for å intervjue en bioingeniør som forsket på Moritella viscosa-bakterien i laks. Hans lange erfaring som nyhetsjournalist i aviser i Trøndelag strakk ikke helt til. Han fikk førsteutkastet sitt i retur – heftig markert med rødt.

– I starten tenkte jeg at bioingeniøryrket var snevert, og lurte på hva i all verden jeg skulle skrive om. Så går det noen år, og jeg oppdager hvor bredt feltet er og hvor mye interessant det er å ta tak i, utdyper Nesje-Sletteng.

Redaktørens bekymringer

I nettene før deadline hender det at redaktøren ligger våken. Riktignok er hun aldri redd for å ikke fylle bladet: Det er mer enn nok å skrive om, og Bioingeniøren er en attraktiv annonseplass. Men som redaktør er det hennes ansvar at bladet er klart til trykketid, og når skal hun få tid til å skrive ut sine egne saker? Kommer den saken en annen har lovet å skrive? Hvilken sak skal på forsiden, og hva skal illustrere den? Ikke minst, blir alt ferdig i tide?

Det går som regel bra, men alt går ikke alltid etter planen. Rettskrivingen bør for eksempel sjekkes nøye. Marie Roald, seniorrådgiver i BFI, har i årevis fungert som Bioingeniørens irriterende nøyaktige (jeg snakker av egenerfaring) korrekturleser. Men verken redaksjonen eller den nitidige korrekturleseren fanget opp feilen da Bioingeniøren trykket saken om kukkhullskirurgi for prostatakreft.

Vil ha tips!

Redaktøren vier også mye tankevirksomhet til variasjon i intervjuobjekt og geografisk spredning.

– Vi skal ikke være et Oslo-tidsskrift, og vi skal ikke være bare for bioingeniører på store sykehus. Likevel ser vi at Østlandet dominerer og mindre sykehus er for dårlig representert i reportasjene og artiklene våre, fastslår Hansen.

Utfordringen for redaksjonen er å få vite om det som skjer på landets sykehus og på andre arbeidsplasser der bioingeniørene befinner seg. Hansen og Nesje-Sletteng får stadig tips og ideer fra Bioingeniørens redaksjonskomité, nyheter i andre medier og Bioingeniørfaglig institutt (BFI). Men de ønsker seg flere tips til saker fra «grunnplanet,» de som jobber på laboratoriene og vet hvor skoen trykker.

Etterlyser fagartikler

– Å få tak i fagartikler har vært og er den største utfordringen i min jobb. Det morsomste er når bioingeniører skriver om eget fag, og kanskje til og med får artikkelen godkjent som vitenskapelig, sier Kirsti Berg, vitenskapelig redaktør.

For vitenskapelige artikler er viktige for Bioingeniøren. Etter at tidsskriftet ble godkjent som vitenskapelig i 2007, har målet vært minst én fagartikkel i hvert nummer, og minst fire vitenskapelige i året. Berg påpeker at det stilles høyere krav til en vitenskapelig artikkel, og den skal fagfellevurderes.

Hun håper flere bioingeniører vil føle seg kallet til å skrive om eget fagfelt. Berg mener det er viktig for både fagutvikling og yrkesidentitet.
– Det er viktig at bioingeniører skriver om arbeidet på laboratoriene, slik at det blir dokumentert og andre kan lære av det, påpeker Berg.

50-åring i sosiale medier

Sosiale medier er en stadig viktigere del av jobben til journalist – og nettredaktør - Nesje-Sletteng. Bioingeniøren har hatt egen facebookside siden 2009, og antall besøkende øker jevnlig. Særlig yngre lesere bruker sosiale medier til å lese Bioingeniøren.

– Bioingeniøren skal fremdeles komme i papirversjon, men vi må følge med i tiden. Sosiale medier gir helt andre muligheter til debatt og direkte kontakt med leserne våre, påpeker Nesje-Sletteng.

Alt innhold i papirversjonen er tilgjengelig på nett, og før sommeren får Bioingeniøren ny nettside. Både papir- og nettversjon må forbedres kontinuerlig, både når det gjelder innhold og utseende, understreker redaktør Grete Hansen.

– Ambisjonen vår er at Bioingeniøren fortsatt skal være relevant for både eldre og yngre lesere.