Av HEIDI STRAND
Ett år senere kunne ikke kontrasten vært større. Sola skinner, laben er lettere overbemanna og blide bioingeniører spiser kake på pauserommet.
Lysere tider
På Hadseløya i Stokmarknes viser snøkledde postkortfjell seg fra sin beste side, og sjøen er nesten blikkstille. Litt opp fra sjøkanten ligger Vesterålen sykehus i ly av fjellet Storheia, og det to til tre-etasjers bygget ser nyere ut enn sine ti år. På innsiden sørger 400 ansatte for blant annet akuttberedskap, fødeavdeling og blodbank for de rundt regnet 30 000 innbyggerne i regionen.
Midt i sykehuset ligger en lys og kompakt lab med to prøvetakingsrom, prøvemottak, stillesone for validering, innglasset instrumentpark med kjøling og støyskjerming, kontorer og blodbank. Laboratoriet har 16,5 bioingeniørstillinger, i tillegg til én helsesekretær og én sykepleier. Alle stillinger er besatt.
- Nå er vi godt bemanna, og stemninga er bra, forteller enhetsleder Barbro Henriksen.
Faktisk er tonen på laben så god at enhetslederen må lukke kontordøra noen ganger. Det er motvillig, for hun gleder seg over å høre at de ansatte har det hyggelig på jobb.
Denne dagen er det nøyaktig ett år siden Henriksen kom flyttende fra Bodø for å hjelpe en underbemannet lab. Det er også ett år siden bioingeniørene fikk vite at det endelig var ansatt flere.
Dagen feires med brownies med cookiebiter i.
Så fort går det å tømme en lab
De første bekymringsmeldingene om lav grunnbemanning i Stokmarknes kom allerede i 2018. Få bioingeniører i Vesterålen hadde lokal tilhørighet, og da det under pandemien oppsto mange nye stillinger ved større sykehus sørpå, førte det til at ti bioingeniører søkte seg bort fra sykehuset i Stokmarknes. I juni 2022 ble det slått alarm om alvorlig bioingeniørmangel i hele Helse Nord.
Fra HR-direktøren i Helse Nord fikk Nordlandssykehuset som svar at de skulle leie inn bioingeniører fra bemanningsbyråer. Oddny Kristin Remlo er avdelingsleder for laboratoriemedisin i Nordlandssykehuset, og forteller at det ikke fantes noen å leie inn. Kun ett byrå tilbød en bioingeniør som bare hadde ett års erfaring med prøvetaking, og kostet mer enn en gastrokirurg. Det var uaktuelt.
- Dette er varsla lenge og grundig, og fra mange hold. Hvorfor når det ikke opp i systemet, spurte Remlo seg.
Plan B ble å spørre andre sykehus om å få låne bioingeniører i kortere perioder. Totalt bidro ni sykehus med vikarer, og Remlo er takknemlig for alle som bidro.
På våren i fjor var tida med korttidsvikarer nesten avslutta, og laben fikk heller jevnlig hjelp av noen faste vikarer, blant annet fra Bodø og Lofoten sykehus. Her er instrumenter, labdatasystem og rutiner ganske like Vesterålens. På sikt satser de to labene på å få felles prosedyrer.
Remlo forteller at bioingeniørene sørga for en fin stemning og positivitet mens det sto på.
- Det var det som gjorde at vi fikk det til, tror jeg. De sto støtt, og jeg er kjempestolt av dem, sier avdelingslederen.
Heftig turnus opprettholdt akuttberedskapen
Da Henriksen kom som ny enhetsleder i mars 2023 var det ti bioingeniører igjen, og de fleste var i ulike grader av sykemeldinger. De var utslitt etter å ha jobbet under så høyt arbeidspress over lang tid.
Ettersom Henriksen ikke hadde noen ledererfaring og bioingeniørene var så få, ble det en bratt læringskurve.
- Det første halvåret brukte jeg bare på turnusarbeid og på å dekke opp vakter, forteller Henriksen.
Hun fikk god hjelp av daværende enhetsleder, en bioingeniør som gikk over i stilling som assisterende enhetsleder. Likevel ble det en heftig turnus, og AML-bruddene ble mange.
- Beskjeden ovenfra var å opprettholde akuttberedskapen, koste hva det koste vil, forteller hun.
Om bioingeniørene som jobbet gjennom denne tiden har hun bare positivt å si.
- De var utrolige! De sto samla, var positive, og støtta og hjalp hverandre, forteller hun.
Fra Henriksen sa ja til oppgaven, til hun flytta og starta i jobben, gikk det bare én måned. Hun innrømmer at hun ikke hadde takka ja til stillinga om det ikke hadde vært for at hun visste at det var flere nyansatte på vei.
Hjemflyttet bioingeniør
«Racer-Frida» suser rundt på laben med et konsentrert blikk. Armene plukker stativer, henter fram prøver og nye korker. Tilnavnet har Frida Kjærstad Christoffersen fått fordi hun er så kvikk og rask. Når kollegene på laben er usikre på noe, spør de alltid Christoffersen, - og det elsker hun!
- Frida, du får en D-Dimer om ti minutter, varsler kollega Maja Hofsøy Gunnarsen.
Christoffersen gisper. Men like etterpå smiler hun igjen. Det skal mer til for å vippe denne bioingeniøren av pinnen, og hun korker videre prøveglassene som er ferdig på Cobas. Hun er relativ fersk som fagansvarlig for klinisk kjemi, og synes det er spennende. I dag er hun på Cobas, men når hun har tid utenom rutine jobber hun med å verifisere analysen gentamycin.
Alle bioingeniørene, også de fagansvarlige, jobber to- eller tredelt turnus, og alle rullerer innom fagområdene klinisk kjemi, hematologi, koagulasjon, blodbank og noe mikrobiologi. Det gir dem en variert hverdag, men krever lang opplæringstid.
Etter bioingeniørstudiene jobbet Christoffersen en periode i Tromsø, men hun lengtet etter hvert tilbake til hjemstedet Stokmarknes.
- Så da det dukket opp en ledig stilling her, «gønna æ på» og flyttet hjem med mann og hund, forteller trettiåringen.
Druknet i nattevakter
Christoffersen flytta hjem akkurat da alt begynte å gå på tverke. En stund var de bare fem bioingeniører som kunne jobbe full turnus og ta nattevakter, og hun var en av dem.
- Det var ei tung tid der vi knapt så hverandre, men helt nødvendig. Det var jo ikke folk å ta av, forteller hun.
De måtte si seg fornøyd hvis de rakk å få kontroller innenfor grønne grenser og sette nok reagens på instrumentene. Alt som ikke var absolutt nødvendig, måtte vente.
Det ble mange nattevakter. Også dagvakter Christoffersen var satt opp til på turnusplanen ble nesten uten unntak omgjort til nattevakter. Etter hvert følte trettiåringen at dagene - og nettene, gikk i ett.
-Det var en periode hvor jeg nesten ikke så sola, sier Christoffersen.
Innimellom vaktene var det vanskelig å legge fra seg jobben og ta ordentlig fri. Hun visste at hun når som helst kunne bli oppringt.
- Det var som om vi alle gikk med vann opp til ørene, forteller hun.
Christoffersen kjente ikke lenger seg selv igjen, og kunne bli sint av småting. Hos fastlegen blinket varsellampene, og hun ble sykemeldt. I etterkant tenker hun det er absurd å bli utbrent som trettiåring.
Flere ganger underveis ønsket hun at hun ikke hadde trivdes så godt i jobben.
- For da kunne jeg jo bare ha dratt, som så mange andre, sier Christoffersen.
I dag er hun glad for at hun ble værende.
Ble «sett» da blodbanken stengte
På blodbanken fungerer intervjurommet som en sluse mellom venteværelset på utsiden og tapperommet på innsiden. Verken intervjurommet eller tapperommet er i bruk, og blod får de tilsendt fra Bodø. Selv om blodbanken er åpen og i beredskap hele døgnet, har ikke laben hatt kapasitet til å starte opp egen tapping igjen.
De to tomme tappestoler vitner om den dramatiske høsten 2022, da det ikke var bioingeniører nok til å holde blodbanken åpen på nattestid lenger. Det fikk konsekvenser både for akuttkirurgien og for fødeavdelinga, som måtte nedgraderes til fødestue.
- Først da forsto de rundt oss alvoret og følgene av det å ikke ha nok bioingeniører, forteller Henriksen.
Men det hadde enda en bakside. Plutselig visste «alle» hvem bioingeniørene var, og de fikk kjipe kommentarer på gata, på kafe og på sosiale medier. Det ble sagt: «Tenk at det var laben som skulle felle akuttberedskapen i Vesterålen».
Det ble kalt inn til et fellesmøte for ansatte og lokalbefolkningen, hvor man oppfordret til å gi klem i stedet for å snakke skit. Etter det ble det bedre.
… det hadde vært fint å ligge i koma i seks måneder for å slippe å tenke mer
- Vi fikk en del reaksjoner ja, men det var litt fint også da lokalsamfunnet og de andre på sykehuset endelig «så oss», og anerkjente hva vi sto i, forteller Christoffersen.
Kollegene på laben forsøkte å være rause med hverandre, for alle visste at det ikke var personlig ment om noen ble sur og lei. Men det hendte det gikk ei kule varmt.
Én uke tok det før blodbanken kunne åpne igjen. Da hadde sykehusledelsen besluttet å innføre et rekrutterings- og stabiliseringstillegg for å få nok bioingeniører til Vesterålen sykehus.
Rekrutteringstillegg ble løsningen
- Nå har vi overbemanning i Vesterålen, og det er gjort med viten og vilje, sier avdelingsleder Remlo.
For i stedet for å ansette fire stykker, endte de med sju.
Et rekrutteringstillegg på 150 000 kroner mot en 18 måneders bindingstid lokket til seg 21 kvalifiserte søkere til fire utlyste stillinger. Et tilsvarende stabiliseringstillegg med samme betingelser ble tilbudt dem som allerede jobbet der.
Først kom to danske bioingeniørkolleger som startet ved påsketider i fjor, og i juli startet fem nyutdannede bioingeniører fra samme studentkull i Tromsø. Laben gikk inn i en periode med intens opplæring, i tillegg til full drift og sommerturnus.
- De danske bioingeniørene er to dyktige og erfarne damer, som allerede kjente til flere av instrumentene vi bruker, forteller enhetsleder Henriksen.
De kunne derfor tre inn i turnus allerede i juni. Målet var å få de resterende fem klare innen oktober-november. At både danskene og studentene kom flyttende til et nytt sted sammen med noen de kjente fra før, ser hun på som en stor fordel.
- Det er også veldig viktig for oss å få dem til å føle seg trygge i jobben, slik at de vil trives, sier Henriksen.
Mye av opplæringen falt på Christoffersen og de tre andre fagansvarlige.
- Alle har overgått forventingene, lært fort og vært kjempeflinke, forteller Christoffersen.
Tilreisende bioingeniører slår rot
- Vi søkte oss hit fordi laben manglet bioingeniører. Og så håpet vi å få muligheten til opplevelser og reising i Nord-Norge, forteller Malene Raahauge.
Raahauge og kollegaen har mange års erfaring med hematologi og blodbank fra regionsykehuset i Horsens. Da de så stillingsannonsen i medlemsbladet «Danske Bioanalytikere», bestemte de seg for å søke sammen, under forutsetning av at begge to fikk jobb i Vesterålen. De synes det var fint med rekrutteringstillegget, men ikke avgjørende for å søke.
- Jeg trives veldig godt i jobben. Her er det tid til litt fordypning og til å snakke med pasienten. Slik var det ikke i Danmark, forteller hun.
Men det har ikke alltid vært så lett å forstå og bli forstått. I begynnelsen forsto hun ingenting.
- Det aller verste var å ta telefonen og prøve å forstå fødsels- og personnummer som ble lest opp i den andre enden, forteller hun.
I starten passet de norske kollegene på å snakke sakte og tydelig, men etter sommerferien i fjor økte de vanskelighetsgraden med flere dialektord og raskere tale.
- De hadde rett og slett «steppet up gamet», og da måtte vi også det, sier hun og ler.
Etter elleve måneder går det bedre å være dansk i Vesterålen, det er færre misforståelser, og Raahauge har også fått skryt av pasienter.
Ofte tar hun og hennes danske kollega initiativ til turer og aktiviteter. Dagen etter skal de kjøre til Andenes Space Center, klatre opp på fjellet Måtind, og kanskje blir det tid til hvalsafari.
- Hele livet mitt har jeg trodd at jeg likte å være på samme sted uten så mye distraksjon. Men etter å ha kommet hit innser jeg at jeg har tatt feil, sier Raahauge.
Hver søndag hopper hun i sjøen, og benytter seg av Stokmarknes’ flytende badstue. Nylig ble hun gjenkjent på gata av en annen badstugjenger, og de pratet litt.
- Nå er jeg ikke lenger et anonymt ansikt her i Stokmarknes, sier hun og smiler.
Hun trives, men savner de tre barnebarna i Danmark. Heldigvis skal hun snart besøke dem.
Etterdønninger etter kriseårene
Like innenfor inngangsdøra til laben ruver et tårn av blå transportbager. De fleste av disse har fått hvile under bemanningskrisa. For å avlaste laben ble prøver fra primærhelsetjenesten sendt direkte til Bodø, i stedet for hit til Vesterålen sykehus.
de som var med på dette fikk arr i sjela
- Men det er det snart slutt på. Nå som vi har både bemanninga og utstyret, vil det ta mye kortere tid å få svar her enn å fly prøvene til Bodø, forteller Henriksen.
Etterslepet etter de underbemannede årene er ikke ubetydelig, og Henriksen holder i flere liknende prosjekter for tilbakeføring av oppgaver. Et av de viktigste prosjektene er tapping av blod.
- Vi mottar fremdeles ukentlige leveranser av blod fra Bodø, men det er høyt opp på prioriteringslista å få tilbake egen tapping i Stokmarknes, forteller Henriksen.
I tillegg trenger de fem fagansvarlige bioingeniørene tid utenom rutine til å komme à jour med prosedyreverket, oppfølging av kontroller og verifisering av instrumenter og analyser.
Framtidsplaner og røde flagg
Det finnes ingen beredskapsplan for bortfall av lab. Men for å stille bedre rustet ved en eventuell ny bemanningskrise i framtida, jobber laboratoriet ved Nordlandssykehuset nå med et førsteutkast til en såkalt kontinuitetsplan.
- Den skal beskrive hvilke tjenestetilbud det får konsekvenser for dersom laboratoriet skulle miste for eksempel 20 prosent, 40 prosent eller 60 prosent av arbeidsstyrken, forklarer avdelingsleder Remlo.
For det var nettopp konsekvensene ved nedskalering eller bortfall av lab som ikke fullt ut ble forstått forrige gang.
- Klinikk og diagnostikk – vi er to kulturer som kolliderer, og som ikke snakker samme språk. Hvordan kan man ellers forklare at de ikke tok innover seg det at laben holdt på å kollapse, undrer Remlo.
Hun forteller at de midt i alt kaoset måtte oppgi hvilken svartid laben hadde. Etter å ha definert den og sendt den på høring, fikk de som svar at svartid skulle bestemmes av klinikken, ikke av diagnostikk selv.
Kontinuitetsplanen skal sendes til klinikksjefen, som så tar den videre til de andre klinikksjefene. Så skal alle klinikkene få lage sine egne kontinuitetsplaner med hvilke tiltak de vil gjøre ved de ulike scenarioene.
- Så når vi heiser det gule, det oransje eller det røde flagget, må det gjøres noe. Det MÅ få konsekvenser, slår Remlo fast.
Avdelingslederen etterlyser bedre kommunikasjon, og et helseforetak der alle jobber sammen, og ikke mot hverandre.
Arr i sjela og bioingeniør i koma
Rekrutterings- og stabiliseringstilleggene var kun et engangstilfelle for Vesterålen sykehus. Det var effektivt og fungerte godt, men kostet mye. I oktober i år går bindingstida ut for de to første bioingeniørene som kom til Stokmarknes, og i januar 2025 for de fem andre.
Nå har vi overbemanning i Vesterålen, og det er gjort med viten og vilje
- Oppfølgingssamtaler vi har hatt underveis tyder på at de trives godt. Men én savner hjemplassen sin og familien og vurderer å slutte når bindingstida tar slutt, forteller Henriksen.
Hun vet at de er sårbare, og håper de slipper overraskelser. Selv har hun permisjon fra jobben sin i Noklus, og må snart bestemme seg for om hun vil bli værende eller dra tilbake til Bodø. Svaret på det har hun foreløpig ikke.
Christoffersen synes de er en god gjeng nå, og håper så mange som mulig velger å bli værende. Fremdeles sitter de siste åras erfaringer litt i. Når hun blir spurt om hun hadde orket å stå i en ny bemanningskrise, nøler hun litt, men svarer:
- Jeg elsker jobben min. Men det hadde kanskje ikke gått, for helsas del. Nå er jeg kanskje brutalt ærlig, men da det var på det verste husker jeg at jeg tenkte at det hadde vært fint å ligge i koma i seks måneder for å slippe å tenke mer.
Remlo er oppriktig redd for at en ny bemanningskrise skal komme rundt neste sving, og svarer kontant.
- Har vi lært? Ja, jeg har lært, klinikklederen har lært og alle som var involvert og som sto i det har lært. De som var med på dette fikk arr i sjela, og det går aldri bort, forteller hun.
Men hun er usikker på om de oppover i systemet har lært.
- Én ting vet jeg, legger hun til. – Vi skal aldri dit igjen. Aldri!
Da akuttberedskapen ble truet av forslag om nedleggelse, pakket lofotingene kofferten og planla flytting. Så kom helseministerens sykehustale 16. januar.
- Det var en helt utrolig følelse av lettelse da Kjerkol tok den u-svingen. Vi heiste flagget, forteller Linda Helen Ness.
Hun er enhetsleder ved laben på Lofoten sykehus i Gravdal, og forteller at de hadde personalmøte mens sykehustalen pågikk. De så ingen grunn til å utsette møtet, for de ville jo bare få høre mer dårlig nytt. Plutselig kom flere og flere glade folk inn i møtet deres, og de forsto at noe hadde snudd.
Bioingeniør Reidar Johansen forteller om feiring med kake i kantina, og legger til:
-Vi håper jo at galskapen skal gå over. Nå har vi landa litt, og håper vi kan få fred noen år, sier han.
Politisk drama
I slutten av desember i fjor foreslo administrerende direktør i Helse Nord, Marit Lind, å legge ned akuttkirurgien og keisersnittberedskapen ved sykehuset i Lofoten. Forslaget innebar også å omgjøre sykehuset til et distriksmedisinsk senter.
- Vi trodde ikke det var sant! De gav oss heller ingen god begrunnelse for hvorfor akutt og føde skulle legges ned her, fortviler Johansen.
Ness forteller at de gikk inn i en rar tid, der hverdagen på laben måtte gå som vanlig, samtidig som de måtte kjempe for livets rett. Alle kjente på en reell frykt. Kunne de bli boende?
- For det kan vi ikke uten akuttberedskap. Det vil komme til å bli kjøkkenbordsoperasjoner fordi vi ikke orker å stå å se på naboen forblø, sier hun.
I januar i år trakk Lind forslaget etter et syv timer langt styremøte der planene møtte sterk motstand. Men for befolkningen i Lofoten var et frø av frykt sådd.
Gleden ble derfor stor da daværende helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol (Ap) fredet akuttkirurgien både ved sykehuset i Lofoten og i Narvik i sin årlige sykehustale. Også keisersnittberedskapen ble fredet inntil videre.
Ness føler at de nå kan puste litt igjen. For øyeblikket er stemninga på laben og sykehuset bra, men de er fremdeles preget av de siste måneders politiske dramatikk. Enhetslederen tror ikke de er freda til evig tid.
Forblø i helikopter
Verken Ness eller Johansen tror løsninga på sykehuskrisa og den skakkjørte økonomien i Helse Nord ligger i å legge ned de små sykehusene.
- Tvert imot skaper det flere problemer, mener Ness.
Hun forklarer at når pasienter må bli frakta til andre sykehus trengs det flere ambulanser, sjåfører og flyavganger. Og når været er dårlig kommer man ikke fram, hverken på veiene, i lufta eller til sjøs.
- Hastekeisersnitt kan ikke utføres om bord i helikoptre. Tror politikerne det er bedre å forblø i et helikopter enn andre steder? spør hun.
Johansen mener at de andre sykehusene ikke har kapasitet til å ta imot pasientene fra Lofoten.
- De har allerede kul på veggene fra før, og ville måtte bruke penger på å bygge ut, sier han.
Akuttberedskap redder liv
Tidligere hadde Lofoten rolige perioder uten mange turister, men nå er det full rulle året rundt. Da blir det travelt på sykehuset også.
Johansen har flere eksempler på mennesker som hadde omkommet hvis det ikke hadde vært for akuttberedskapen i Lofoten. I fjor holdt en ungdom på å forblø etter ei ulykke, og under stormen Ingunn reddet de en person med alvorlig hodeskade.
Han forteller at når ambulansen trenger å kjøre over Gimsøystraumbrua i sterk vind, må brannbilen kjøre ved siden av og skjerme. Da hindrer den ambulansen i å blåse på havet, og pasienten kommer frem til sykehuset.
Mange direktører
Nylig fikk Helse Nord en viseadministrerende direktør, og dette har provosert mange, også enhetsleder Ness. Hun synes de heller kunne prioritert å få tak i flere folk som jobber på gulvet.
- Før en vurderer å legge ned sykehus som Lofoten synes jeg de skal begynne å se på fornuftig pengebruk, sier hun.
Inntil videre har lofotingene lagt kofferten på is. Den er imidlertid ikke pakket ut. For de husker fortsatt godt trusselen om sykehuskutt.
Les også: - Sykehusene i Nord-Norge har bare fått en kort utsettelse
