Sykehuset i Vestfold vil ha mer forskning ved laboratoriene

Være tålmodig og nøyaktig. Ha kunnskap om metode, være trent i å validere og kvalitetssikre, ha erfaring med å teste, sjekke og dobbeltsjekke.

Dette er krav til kliniske forskere, men også til enhver bioingeniør. Likevel har bioingeniører tradisjonelt forsket lite. Det ønsker flere å gjøre noe med.
Blant annet Liv Kjersti Paulsen, fagbioingeniør ved Mikrobiologisk avdeling, Sykehuset i Vestfold (SiV). Hun ivrer for at bioingeniører må forske mer og bli flinkere til å formidle resultater av små og store prosjekter. Det gjøres mye bra arbeid på laboratorier over hele landet, men så lenge erfaringer ikke deles, kommer arbeidet kun noen få til gode, mener hun.

Nyttig bachelorprosjekt

For tiden er hun veileder for fire bioingeniørstudenter fra Høgskolen i Østfold som tar bacheloroppgaven sin på SiV.
Hvis alt går som det skal, er de ferdig utdannet om et par uker. Men først skal bacheloroppgaven skrives. Slike oppgaver kan variere stort i tema og, ikke minst, i relevans.

– Vi har vært utrolig heldige. Målet for bachelorprosjektet vårt er å utvikle en metode som skal brukes videre. Vi føler at vi bidrar til noe som betyr noe, sier student Hanne Urdal.

De fire studentene skal undersøke hvilken metode som passer best til å isolere DNA som skal brukes til å påvise resistens hos bakterien Mycoplasma genitalium. De skal sammenligne tre ulike instrumenter og svare på hvilket som gir best resultat. Prosjektet har blant annet har fått forskningsmidler fra Bioingeniørfaglig institutt (BFI), og ambisjonene er at bacheloroppgaven også kan bli en fagartikkel.

Forsker uten forskerutdannelse

Paulsen, som er medlem i BFIs Rådgivende utvalg for bioingeniører som arbeider innen forskning (RUFBIF), leder forskningsprosjektet som studentenes bacheloroppgave er en del av. Det gjør hun uten den formelle forskerkompetansen som en doktorgrad gir, for andre gang.

I 2012 ble hun bedt om å koordinere et forskningsprosjekt som skulle undersøke forekomsten av to mikrober; Mycoplasma genitalium og Ureaplasma urealyticum. I prosjektgruppa deltok to leger og en molekylærbiolog, alle med doktorgrader, dessuten en bioingeniør med mastergrad - og Paulsen.
– Det var langt fra gitt at jeg som hadde minst forskerkompetanse, skulle koordinere arbeidet. Men jeg opplevde at de andre i gruppa hadde tillit til meg, ga meg ansvar og støttet meg hele veien, sier hun.

Langvarig prosjekt

Hun var førsteforfatter da forskningsartikkelen fra prosjektet ble publisert i Tidsskrift for Den norske legeforening i 2016. Paulsen skrev førsteutkastet, de andre i gruppa kommenterte. Skriveprosessen var både tid- og arbeidskrevende og fordret en annen type konsentrasjon enn det daglige rutinearbeidet. Manuskriptet ble bearbeidet etter mange redaksjonelle og faglige innspill, noe som førte til et mer nyansert sluttresultat, ifølge Paulsen.

– I skrivefasen ble det mye arbeid på kveldstid og i helger. Men jeg var heldig. Det var noen lønnsmidler i prosjektet, så jeg har gjort lite arbeid gratis, forteller hun.

Vær rakrygget

Læringskurven var bratt. Paulsen er tydelig på at hvis man vil forske, må man sikre at vitenskapelige krav ivaretas. Studiedesign, utvalgsstørrelse og gode statistiske beregninger er avgjørende for å få studien publisert. Dersom en ikke har forskerkompetanse selv, må man ha forskerkompetanse i prosjektgruppa. Men hun er opptatt av at bioingeniører må rette ryggen og være trygge på at deres kompetanse er nyttig og verdifull både på laboratoriet og i tverrfaglige forskningsprosjekt.

– Det hjelper ikke hvor gode rutiner vi har på laboratoriene, hvis rutinene er utarbeidet på sviktende grunnlag. Vi må ha rutiner som er evidensbaserte, som er blitt forsket på og validert, sier Paulsen, som nå er i gang med mastergrad.

Kvalitetssikre metoder

Også i forskningsprosjekter er det viktig at metodene er kvalitetssikret. Paulsens erfaring er at det er lite diskusjon blant klinikere om kvaliteten på metodene som brukes i analyser og prøvetaking. Her har bioingeniører unik kompetanse, mener hun.

Også i faglige diskusjoner på rutinelaboratoriet oppdages stadig kunnskapshull. Det kan være hvor lenge et prøvemateriale er holdbart, om viruset vokser i en spesiell buljong, om mutasjonene som påvises faktisk fører til at mikroben ikke responderer på antibiotika.

- Hvem skal tette kunnskapshullene og utvikle laboratoriet om ikke bioingeniører gjør det? spør Paulsen.

Hun oppfordrer bioingeniører til å være nysgjerrige og sette i gang egen forskning.

Ledelsen prioriterer

Vestfold er blant sykehusene i Norge som publiserer flest forskningsartikler, etter de store universitetssykehusene. Forskning har fått høyere prioritet de siste årene, og sykehuset har blant annet utvidet forskningsavdelingen og bevilget mer midler.

– Forskning er viktig for å stimulere til at folk videreutvikler seg. Vi ønsker å rekruttere og beholde gode folk, forklarer Bodil Ruud, leder for Mikrobiologisk avdeling.

Utfordringen er å gi ansatte rom til å forske, samtidig som de gjør oppgavene sine i rutinen. Det er langt mellom lønnsmidler for å kjøpe folk fri fra vanlig arbeid. Men ledelsen kan legge til rette for at deler av arbeidstiden brukes på forskning, så lenge andre oppgaver også utføres.

Fagbioingeniør Paulsen er opptatt av at forskningsarbeid må aksepteres av ledelsen, men også i bioingeniørenes egne rekker.

– Vi må vekk fra tanken om at bare det som skjer i produksjon er bioingeniørarbeid. Å sitte på kontor mens man behandler data eller skriver fagartikkel, bør også være en viktig del av det å være bioingeniør, sier hun.

Nye arbeidsformer

Det medisinske fagfeltet er i hurtig utvikling, og det tvinger frem nye måter å jobbe på. På mikrobiologisk avdeling i Vestfold har man etablert fagteam på tvers av seksjoner og profesjoner. Håpet er at fagteamene skal bli kreative miljøer hvor leger, bioingeniører og andre faggrupper kan diskutere faglige problemstillinger.

Avdelingsleder Ruud mener fagteamene har potensial til å bli «prosjektutklekkingsarenaer,» og mener det vil bli mer behov for faglig samarbeid fordi man jobber mer på tvers.
Ta molekylærgenetisk diagnostikk som eksempel, et fagfelt som knapt fantes for et tiår siden. I fjor erstattet avdelingen i Vestfold mye av den tradisjonelle bakteriologiske diagnostikken av feces med molekylærbiologiske metoder. Det er en ny måte å jobbe på som bør forskes på og kvalitetssikres, mener både Paulsen og Ruud.

Avdelingen har etablert et eget fagteam for fecesdiagnostikk for å kunne diskutere kliniske og laboratorietekniske spørsmål. Målet er å sikre god behandling av prøven fra prøvetakning, tolkning av analysen, svarutgivelse til valg av antibiotika.

– Tenk på all den nye kunnskapen som trengs. Bioingeniører må ta fatt i det. Det er ingen andre som forsker for oss, sier Paulsen.