Sykemeldt etter rasisme i sommerjobben

Av Heidi Strand

- Jeg var klar til å ta masse blodprøver i sommer og gledet meg, forteller Falahzadeh.

Hun har fullført førsteåret på bioingeniørstudiet på Høgskolen i Innlandet (HINN), og hadde denne sommeren sin første relevante sommerjobb. Men tre uker inn i jobben som prøvetaker ved poliklinikken på Sykehuset Innlandet, Gjøvik, smalt det fra en pasient: Her er det billig arbeidskraft fra Asia.

Falahzadeh ble helt satt ut.

- Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Jeg ble så kvalm og dårlig, forteller bioingeniørstudenten.

Hennes neste reaksjon var å vise at hun er profesjonell, så hun fullførte prøvetakingen. Men i etterkant har hun spurt seg selv om det er sånn det skal bli å jobbe som bioingeniør.

Hun reagerer også på alle spørsmålene hun får fra pasientene.

- Jeg skjønner at folk er nysgjerrige, men å bli spurt så mange ganger daglig om hvor jeg «egentlig» er fra, tærer på psyken, forteller hun.

Etter de første ukene som sommervikar satt hun igjen med følelsen av at bakgrunnen hennes er viktigere enn ferdighetene. Hun skulle ønske hun var bedre forberedt på slike opplevelser i arbeidshverdagen.

Vil kurse de ansatte

Det var avisa Framtida som omtalte saken i slutten av juli. Heidi Mossevik er seksjonsleder for blodbank og medisinsk biokjemi på Sykehuset Innlandet, Gjøvik, og sa til Framtida at hun synes dette er trist, men dessverre ikke veldig overraskende.

- Vi opplever det oftere enn før. Nå har vi mange flinke medarbeidere av ulik etnisitet, og det setter vi pris på. Men dessverre får de oftere kommentarer av pasienter, sier seksjonslederen.

Sykehuset Innlandet har nulltoleranse for rasisme, og avdelinga har invitert Jessica Stenholm for å kurse de ansatte i hvordan de skal håndtere liknende situasjoner. Mossevik ønsker seg også en overordna prosedyre for hele Sykehuset Innlandet, som sier tydelig at ansatte som utsettes for rasisme kan fortelle pasienten at det er straffbart.

- For det er det, understreker Mossevik.

Hun tror dessuten at et sterkere fokus på rasisme og diskriminering, og god kollegastøtte, er viktig for å få bukt med problemet. Og at det er viktig at man alltid varsler leder eller verneombud etter en hendelse.

Varsling, debriefing og oppfølging

Studieprogramansvarlig for bioingeniørutdanninga ved Høgskolen i Innlandet, Elisabeth Ersvær, synes det er synd å høre om erfaringene til Falahzadeh. I intervjuet med Framtida i juli fortalte hun at de har hørt om liknende erfaringer fra andre studenter. Derfor ønsker utdanninga å finne ut hva de kan gjøre bedre, og har kalt inn til møte i fagavdelinga.

- Vi må ruste bioingeniørene våre, slik at de kan takle slike situasjoner på en bedre måte, forteller Ersvær.

Hun peker på at arbeidsgivere plikter å ha et meldingssystem for slike hendelser, der alle ansatte kan varsle og bli debriefa, - også om en «bare» er sommervikar. De skal også følges opp.

Frykter flukt fra yrket

Instituttleder i NITO Bioingeniørfaglig Institutt (BFI), Heidi Andersen, sier til Framtida at dette er helt uholdbart.

- Men dessverre vet vi at det skjer. Ikke bare fra pasienter, men også mellom ulike yrkesgrupper, forteller Andersen.

I en undersøkelse blant BFIs medlemmer tidligere i år svarte ti prosent at de hadde blitt utsatt for rasistiske ytringer eller diskriminerende oppførsel fra pasienter, mens 60 prosent svarte at de hadde vært vitne til det.

- Dette er ikke noe en skal oppleve, eller tåle å oppleve, forteller hun.

Andersen er redd det i ytterste konsekvens fører til at bioingeniørstudenter velger seg vekk fra yrket, eller vekk fra avdelinger med blodprøvetaking.

Vil fullføre studiet

For Falazadeh har drømmejobben alltid har vært å jobbe på sykehus som bioingeniør, men nå er hun usikker. Hun ble sykemeldt noen dager etter episoden i sommer.

- Det påvirker psyken å oppleve slikt. Hvis folk er så lite hyggelige mot meg på grunn av utseende, må jeg revurdere hva jeg vil jobbe med, forteller hun.

Hun har fremdeles lyst til å fullføre bioingeniørstudiet, men vurderer å se seg om etter en jobb med mindre pasientkontakt.

- Det er skikkelig trist, for vanligvis liker jeg kontakten med pasientene, sier Falahzadeh.