Tre avgjørende timer for kull 2018

Det er en vakker morgen i mai. Utenfor skinner sola, men i 2. etasje på Laboratoriesenteret, der også bioingeniørutdanningen holder til, er ansiktene alvorlige og bleke. Klokka er kvart på ni og en gjeng på 18 førsteårsstudenter har samlet seg i et av auditoriene.

Instituttleder Lars Gunnar Landrø smiler mildt til gjengen og spør; er dere nervøse? Svaret er spredt nikking og et par engstelige fnis.

Landrø roper opp det ene navnet etter det andre. Ja! Ja! Ja …
Én mangler, oppsummerer han, men det går ikke mange minuttene før den siste studenten feier inn i rommet med et unnskyldende blikk. Om få minutter skal studentene ta fatt på det som sannsynligvis er deres første praktiske eksamen noensinne.

Kull 2018 har tilsammen 69 studenter som er fordelt på fire eksamensdager. I dag er det torsdag og for lærerne er det tredje dag på rad med oppspilte og alvorlige ungdommer foran seg. I morgen skal de siste til pers. Eksamen er tredelt (alle skal innom tre stasjoner) og oppgavene handler om alt fra urinstix og Hb-måling til mikrobiologi. Én time får de på hver stasjon – inkludert logging av resultater.

- Hva skal til for å stå?

Nå er også universitetslektor Martha Berge kommet inn i auditoriet - og hun har eksamensoppgavene med seg. Det er hun som er hovedansvarlig for praktisk eksamen første studieår, i tillegg er hun sensor ved en av stasjonene.

- Har dere sovet godt i natt? spør hun med et lite smil om munnen – og får lavmælt latter til svar.

- Vi kommer til å observere dere underveis – vi er to sensorer ved hver stasjon, forklarer hun – og fortsetter:

- Underveis fyller vi ut et vurderingsskjema og vi vektlegger blant annet merking av glass. Husk det! Alle skal i løpet av eksamen ta en blodprøve. Vi vet at noen er vanskelig å stikke, men stikk som vanlig én gang. Dere får utlevert blod av oss hvis det ikke går bra.

- Hva skal til for å stå, spør en.

- Dere må bestå to av tre stasjoner, og hvis dere stryker på en eller flere blir dere innkalt til samtale sånn at vi får pratet om det dere har gjort, opplyser Berge - og fortsetter:

- Men nå skal dere få oppgavene. De er blandet og de blir delt ut i tilfeldig rekkefølge NÅ!

Et taust tog

Alvor - alvor. De 18 studentene sitter bøyd over oppgavene og leser – intenst. Så er det endelig tid for å bevege seg mot undervisningslaboratoriene der eksamen skal foregå; i tre rom etter hverandre.

Et taust tog deler seg i tre på vei inn – og i det midterste rommet finner jeg Martha Berge som er sensor. Hun har funnet seg en plass der har hun god oversikt over de tre studentene som hun skal observere. Oppgaven hun observerer akkurat nå innebærer blodprøvetaking, analyse av Hb i EDTA-blod og bruk av pipetter, får jeg vite.

Prøvetakingsrommet, der fem blodprøvetakingsstoler er plassert, er tilknyttet det innerste laboratoriet. På en benk ligger det en enslig kunstig arm. Til demonstrasjoner og tørrtrening?

Senioringeniør Frode Vågen, en av sensorene, bekrefter det. Han vet at en av dagens studenter har bortgjemte årer som er vanskelig å treffe. Han ber derfor medstudenten som skal ta prøven om å vise hva hun kan på «juksearmen». Etterpå får hun tildelt et EDTA-rør.

De minuttene Bioingeniøren er tilstede på prøvetakingsrommet går alt som på skinner. Det ene etter det andre røret fylles. Martha Berge bekrefter suksessen.

- De har hatt ekstern praksis og dermed fått mengdetrening. De er blitt så flinke, sier hun stolt.

Resistensavlesing og gramfarging

Jeg rusler bort til naborommet. Der er seks studenter i gang med den mikrobiologiske oppgaven. Høgskolelærer og sensor Kirsten Slotterøy forteller at de blant annet skal gjøre en resistensavlesing - og gramfarging.

Slotterøy nikker diskret mot en student like ved siden av oss som samvittighetsfullt tørker av en skål med sprit for ikke å kontaminere.

- Det får hun pluss for, visker Slotterøy – så nikker hun mot en annen.

- Hun der har knekt koden. Hun jobber veldig bra i dag. Det er i det hele tatt fint å se dem jobbe alene. Vanligvis jobber de to og to – her får de virkelig vist seg fram.

Klokka nærmer seg ti – eksamen på første stasjon er snart over og studentene skal bytte. Slotterøy titter i mikroskopet for å sjekke gramfargingen til en tredje student. Hun nikker.

- Dette klarte du fint, sier hun. Studenten smiler bredt.

- Sånn, nå tar hun med seg den godfølelsen til neste stasjon. Det er bra, sier Slotterøy, mens studentene beveger seg mot neste rom.

Ferske i faget

Studentene er en blandet gjeng i forskjellige aldre. En del ser veldig unge ut – og det er de kanskje også, for dette er førsteårsstudenter og flere av dem kommer sannsynligvis rett fra videregående. Noen få er eldre og kommer kanskje fra andre utdanninger og yrker?

- Alle er uansett helt ferske i dette faget, derfor er vi mer rause overfor dem enn overfor tredjeårsstudentene. Dette er først og fremst en passeringstest som studentene jobber målrettet mot, det motiverer dem, og vi får dem til å oppøve ferdigheter, sier universitetslektor Kine Kristiansen – den andre sensoren i mikrobiologi.

Praktisk eksamen også tredje år

Jeg forlater eksamenslokalene og stikker innom kontoret til Eli Kjøbli, førstelektor og ansvarlig for praktisk eksamen tredje år. Den foregår i mars i emnet «Medisinsk laboratorieteknologi 6, medisinsk biokjemi, mikrobiologi og patologi». Den går over to dager; tre timer første dag med en spesifikk oppgave i enten medisinsk biokjemi eller patologi. Andre dag er det «speedeksamen» i mikrobiologi. Halvannen time til sammen; tre minutter på hver stasjon.

I motsetning til eksamenen for førsteårsstudentene som kun gir «bestått» eller «ikke bestått», får avgangsstudentene karakterer.

- Men hvorfor? Er ikke praktisk eksamen gammeldags og diskriminerende? De med best nerver får best karakter?

- Vi ser at noen er nervøse, men om de mister noe på grunn av det, kan de redde seg på den skriftlige loggen, som er en del av eksamen. Dessuten, det finnes studenter som er mer praktisk enn teoretisk anlagt, og de får vist seg fram under praktisk eksamen, sier Kjøbli.

Hun forteller at praktisk eksamen er del av en større satsing på praksis. Utdanningen ønsket bedre samsvar mellom eksamensform og arbeidsform. Det er mange læringsutbytter som går på praktiske ferdigheter – og da bør studentene testes på det også.

- Før, da vi bare hadde skriftlige eksamener, så vi studentene stort sett på lesesalen, nå bruker de laboratoriet mye mer. Det kan være fullt på laboratoriet klokka åtte om morgenen – og vi ser dem gjerne her en søndag kveld.

En stor del av emnet undervises som problembasert læring (PBL), forteller hun. Studentene får en case mandag – med introduksjonsforelesninger. Resten av uka jobber de i PBL-grupper som starter med å lage egne innlæringsmål.

- Siden de lager egne mål blir de gode til å slå opp i bøker og manualer. De knytter teori opp mot praksis. Studentene styrer sin egen ukeplan for både teori- og praksisinnlæring, og vi ser at de utvikler en trygghet og selvstendighet i denne perioden som jeg ikke tror vi hadde oppnådd med mer tradisjonell undervisning og bare skriftlig eksamen, mener Kjøbli.

Ferdig!

Klokka er blitt 11 og førsteårsstudentene tar fatt på siste stasjon. Jeg blir stående og betrakte tre som håndterer urinprøver. De jobber stille og konsentrert. Stixer, sentrifugerer, farger, mikroskoperer. Hansker av og på – litt klossete. Tenk om en av dem velter uringlasset, tenker jeg – men det skjer heldigvis ikke. Presis klokka 12 er det hele over.

Lærerne/sensorene har observert seg ferdig og fylt ut skjemaer for alle 18. Studentene har skrevet og levert den siste loggen og pakker sammen.

På vei ut huker jeg tak i to av dem. Helge Monsson (22) og Caroline Rogstad (25). De ser lettet og avslappet ut. Litt annerledes enn på morgenen?

- Jo, men jeg begynte først å bli nervøs ved frokosten i morges, sier Rogstad. Monsson nikker.

- Det er noe stressende med å bli observert hele tiden.

- Hvordan tror dere at det har gått?

- Jeg rota litt med urinstrimlene – og med hanskene. Husket ikke helt om de skulle av – eller forbli på, forteller Monsson.

- Og jeg tulla på mikrobiologien. Fikk ikke fokusert da jeg skulle mikroskopere. Det viste seg at preparatet lå opp-ned, sier Rogstad..

- Forventer dere å stå?

- Ja! (sier begge)

- Men hva synes dere egentlig om praktisk eksamen?

- Det er stress mens det pågår, men jeg tror det er riktig. Dette er tross alt et praktisk yrke, mener Rogstad.

- Enig, sier Monsson. Vi har hatt mye lab dette året og da er det naturlig med praktisk eksamen også.

Rause med de mest nervøse

Klokka er halv ett, studentene har forlatt åstedet og Bioingeniøren har benket seg sammen med de seks lærerne som har fungert som sensorer.

Jeg bemerker den noe alvorlige stemningen blant studentene. Synes de at studentene virket veldig nervøse?

- Nei, det er i grunnen sjeldent vi ser at de er kjempenervøse, svarer en.

- Men hvis det skjer er vi rause. De som er nervøse tar seg som oftest inn når de begynner å jobbe. Og vi gir dem beskjed om å si ifra hvis de får fullstendig jernteppe, sier en annen.

- Dette handler like mye om å få vist seg fram – en og en. I dag oppdaget jeg for eksempel en student som jobbet veldig godt. Det kan være vanskelig å se i undervisningssituasjon når flere jobber sammen, kommenterer en tredje.

Og de forteller at det ikke bare er faglige ferdigheter som blir vurdert. Arbeidsantrekk og holdninger til HMS er også viktig.

- I det hele tatt; Vi ser det som er bra, men vi avslører også hvis noen ikke holder mål, konkluderer Martha Berge. Hun sitter med en bunke skjemaer framfor seg. Nå skal vurderingen av dagens 18 håpefulle starte.

Respekt og omtanke

Prestasjonene til hver og en blir kommentert: En gjorde det kjempebra, en annen hadde misforstått statistikken, en tredje gjorde det bra på to av oppgavene, men presterte til stryk på den tredje. Det betyr at hun uansett står, men at hun kommer til å bli innkalt til en samtale.

Det er ingen tvil om at de seks lærerne ønsker studentene sine alt mulig godt, for de snakker om dem med respekt og omtanke.

- De som trår litt uheldig i dag og blir innkalt til samtale, får sjansen til å forbedre seg, sier Martha Berge.

Evalueringen er ferdig og hun ser ned på notatene sine.

- I dag ble det ingen stryk, avslutter hun fornøyd.

- Praktisk eksamen er en god idé!

Det mener Vivi Volden, lederen av BFIs Rådgivende utvalg for utdanning (RUFUT). Hun presiserer at det står for hennes egen regning. RUFUT har ikke diskutert eksamensordningene på utdanningene. Selv er Volden universitetslektor ved OsloMet.

- Vi ser at en del studenter som er veldig flinke på laboratoriet ikke gjør det like godt på skriftlig eksamen. Og vice versa. Praktisk eksamen gir dem som er mest praktisk anlagt mulighet til å vise seg fram, mener hun.

Hun forteller at bioingeniørutdanningen i Oslo gjennomførte praktisk eksamen i transfusjonsmedisin for noen år siden. Kun for ett kull.

- Det var et kull med få studenter, og vi fant derfor ut at det passet å prøve det ut på dem. Det var vellykket - det var lærerne og sensor enige om.

Også mange av studentene likte praktisk eksamen. Det kom fram av evalueringen, forteller Volden.

- Året etter var det mange flere studenter – og det ble for mange praktiske utfordringer til at vi videreførte det.
I forbindelse med at bioingeniørutdanningen i Oslo nå lager ny programplan skal det innføres praktisk eksamen i mikrobiologi – fra 2021. Volden regner med at det bare er begynnelsen og at det blir praktisk eksamen i flere fag etter hvert.

- Bioingeniøryrket er praktisk – derfor er det helt naturlig også med en praktisk evaluering, mener hun.

- Jo flere evalueringsformer, jo bedre

Det sier Ole Marius Svendsen, leder for NITO Studentene.

- Tradisjonelle skriftlige eksamener tester kun deler av studentenes kunnskaper, det er derfor bra å ta i bruk flere evalueringsformer sånn at et større spekter av kunnskapene blir testet. NITO Studentene er derfor veldig positiv til praktisk eksamen.

Svendsen mener at eksamens- og vurderingssystemet bør reflektere undervisningens innhold og praktiske anvendelser i arbeidslivet.

- Og siden bioingeniøryrket er praktisk, er det naturlig med praktisk eksamen.

De fleste ingeniørutdanningene henger litt etter når det gjelder å innføre alternative undervisnings- og eksamensformer, tror Svendsen.

- Det bør de gjøre noe med. Den beste eksamenen jeg selv hadde var faktisk en hjemmeeksamen som varte i fem måneder. Da fikk jeg hele tiden tilført ny kunnskap – og ny refleksjon, forteller studentlederen.