Ulik praksis for frysesnitt ved kjent smitte

- Noen laboratorier utfører konsekvent ikke frysesnitt av vev fra pasienter med kjent smitte. Andre gjennomfører frysesnittene – med dertil ressurskrevende dekontaminering av utstyr, forteller Helene Tuft Stavnes.

Hun er medlem av BFIs rådgivende utvalg for patologi (RUFPAT) og enhetsleder for histologi på OUS Radiumhospitalet. Under Bioingeniørkongressen ledet hun et såkalt diskusjonsforedrag om utfordringer med håndtering av prøver fra pasienter med kjent smitte. RUFPAT har gjentatte ganger fått spørsmål om slike problemstillinger.
Svarene på spørsmål stilt til salen under foredraget, bekreftet ulikhetene i praksis.

Krevende dekontaminering

Frysesnittdiagnostikk kan gi viktig informasjon mens pasienten fortsatt ligger på operasjonsbordet. Uten frysesnittdiagnose kan for eksempel en kreftoperasjon bli større enn nødvendig.
Stavnes forteller at det ved hennes arbeidsplass er praksis at patolog og kirurg diskuterer om frysesnitt er medisinsk nødvendig. Hvis svaret etter en slik individuell vurdering er ja, utføres frysesnitt på vev fra smittepasienter.

Utfordringen for laboratoriene er at frysesnittundersøkelse av vev med kjent smitte utløser en omfattende dekontamineringsprosedyre.
- Kryostaten holder minus 20 grader. Først må den skrus av og tines. Så skal den desinfiseres, før den skrus på og kjøles ned igjen. Til sammen tar dette et døgn, forklarer Stavnes.
Det blir dyrt hvis hvert laboratorium må ha to kryostater fordi én stadig er ute av drift på grunn av dekontaminering.
Stavnes mener patologforeningen bør engasjere seg i denne saken, med tanke på få til en nasjonal enighet om håndtering av frysesnitt ved kjent smitte.