Vaktbioingeniør og doktorgradsstipendiat - samtidig

Av GRETE HANSEN journalist

- Da jeg leste utlysningen om stipendiatstillingen, hadde jeg allerede jobbet fem år på laboratoriet i Harstad. Stipendiatstillingen var ikke laboratoriefaglig, så jeg trodde egentlig ikke at jeg hadde noen sjanse, men jeg søkte likevel, forteller Hege Marie Hanssen (35).

Og hun fikk jobben. I dag jobber hun 70 prosent som stipendiat og 30 prosent i rutinen på laboratoriemedisin. Forskningstemaet er «sammenhengen mellom tarmflora og sykelig overvekt».

Hypotesen er at pasienter med sykelig overvekt har en bakteriesammensetning som gjør at de tar opp mye energi fra maten – at de tar opp flere kalorier fra en brødskive enn det normalvektige gjør. Derfor blir vektnedgang vanskelig. Hanssen skal finne ut om det kan ha positiv effekt å bytte til en bakterieflora som ikke er riktig så effektiv når det gjelder energiopptak.

Glad i Harstad!

Hanssen hadde bak seg flere års studier ved Universitetet i Tromsø da hun forlot byen i 2013 og flyttet til Harstad.

- Jeg er født og oppvokst i Harstad og er veldig glad i hjembyen min. Det var faktisk årsaken til at jeg tok bioingeniørutdanning. Jeg startet nemlig med biologi, men skjønte snart at det ikke var mange jobbmuligheter for biologer i Harstad – derfor tok jeg en bachelor i bioingeniørfag samtidig som jeg fullførte masteren i biologi.

I Harstad fikk hun en spesialbioingeniørstilling (på grunn av masteren), men det var i realiteten en vanlig turnusstilling.

- Jeg trives kjempegodt som vaktgående bioingeniør. På en mindre lab må man beherske det meste, både hematologi, medisinsk biokjemi, blodbank – og litt mikrobiologi. Og på vakt er man alene. Det kan være et hardkjør – men vi har et fantastisk godt arbeidsmiljø, derfor er det lett å trives.

To stipendiater

Det var likevel ikke vanskelig å slå til da muligheten for å ta en doktorgrad plutselig åpnet seg. Det startet med at en lege på sykehuset; Peter Holger Johnsen, for noen år siden gjennomførte en studie om virkningen av såkalt fekal transplantasjon (FMT) på irritabel tarm. Resultatene var lovende. 65 prosent av de som fikk FMT ble bedre, mot bare 43 prosent av de som fikk placebo. Nå er han i gang med en mye større nasjonal studie om samme tema. Hvis resultatene er like positive som i den forrige, kan FMT sannsynligvis godkjennes som behandling for irritabel tarm.

Men prosjektet førte også til to nye forskningsprosjekter som ser på sammenhengen mellom tarmflora og andre sykdommer, som kronisk utmattelsessyndrom (ME) og altså sykelig overvekt.

- Vi er to stipendiater og vi samarbeider om det som er felles for studiene, blant annet å rekruttere avføringsdonorer. Det har ikke vært helt enkelt, for det er mange og strenge kriterier, forteller Hanssen.

Donorene skal for eksempel ha BMI under 25, ikke ha alvorlig sykdom i familien, ingen allergier eller psykiske sykdommer. De måtte avlevere avføringsprøver, urinprøve, nese/hals prøve, blodprøver, svare på spørreskjema, og gjennomgå en klinisk undersøkelse både før de ble godkjente som donorer, men også underveis i forløpet. Av 75 som ble screenet, ble bare tre godkjent.

- En periode hadde vi nesten døgnvakt. Det var jo ikke gitt at de ville på do på formiddagen. Vi tok imot avføringsprøver fram til 23 på kvelden, forteller Hanssen.

Avføring, saltvann og glyserol

Avføringsprøvene til donorene ble sendt til et privat laboratorium i Oslo. Der ble det gjort dysbiosetest (16S RNA-sekvensering) - en test som kan bestemme bakteriesammensetningen i tarmen (se under).

FAKTA om metodene

Når tarmfloraen til mulige avføringsdonorer ble undersøkt, ble det anvendt en metode kalt 16S ribosomalt RNA-sekvensering for å analysere bakteriesammensetningen i avføringsprøven. Metoden er nyttig når man ønsker en enkel oversikt over hvilke bakterier som finnes i prøven. Man kan identifisere bakterier på familie/slektsnivå (i sjeldne tilfeller ned på artsnivå). Det kan for eksempel fortelle at det finnes Escherichia i prøven.

Når bakteriesammensetningen i tarmen til studiedeltakerne skal undersøkes, blir det brukt en metode kalt redusert metagenomsekvensering. Det er en dypsekvensering som vil kunne identifisere bakteriene helt ned på stammenivå. Det vil kunne gi informasjon om at det for eksempel finnes Escherichia coli ATCC 8739 i prøven. Det vil dermed være mulig å følge helt spesifikke bakteriestammer fra donor til mottaker.

Kilde: Hege Marie Hanssen

Taksonomisk inndeling, bakterier, med Escherichia som eksempel:

- Det man spør seg er; hvilken bakteriesammensetning er gunstigst? Det vet man ikke 100 prosent sikkert, men laben i Oslo mener at de har funnet en slags signatur som viser hvor mye man må ha av hver bakteriestamme. Er man innenfor dette, har man normal tarmflora, forklarer Hanssen.

Hun har selv laget behandlingsløsningene som deltakerne i studien får; hun har blandet avføring med saltvann og glyserol, filtrert, frosset ned – og tint det før bruk.

- Deltakerne fikk klyster, og når løsningen gikk inn, ble de vippet i en spesiell vinkel sånn at den fordelte seg i hele tarmen, forklarer hun.

Stoppet av pandemien

Alle 60 deltakerne i studien – pasientene - ble rekruttert fra overvektspoliklinikken ved UNN Harstad. Kriteriene var BMI mer enn 35 og en eller flere tilleggslidelser som var knyttet til overvekten (for eksempel høyt blodtrykk eller søvnapne). Eller de kunne ha BMI mer enn 40 og ellers være frisk.

Prøveinnsamlingene ble gjort før den fekale mikrobiotatransplantasjonen og tre, seks og tolv måneder etter.

Hanssen forteller at det er tatt MANGE blodprøver ved kontrollene. Blant annet lipid – og cytokinpanel. Cytokiner frigjøres ved betennelser, og tanken er at de som har sykelig overvekt har en kronisk lavgradig inflammasjon fordi kroppen reagerer på fettvevet.

Men viktigst er avføringsprøvene. Prøvene blir sendt til Norges miljø- og biovitenskapelige universitet på Ås, og analysemetoden som benyttes er «redusert metagenomsekvensering» (se rammetekst). Det er en mer avansert analyse enn den som blir brukt til donoravføringen.

- Planen er å følge bakteriestammer fra donor til mottaker og finne ut hvor lenge de kan holde seg i mottakerens tarm, forklarer Hanssen.

Hun håper å finne ut om det finnes en signatur for overvekt, om det er noen bakterietyper som går igjen.

Hanssen kom godt i gang med studien i 2019, men så ble rekrutteringen av deltakere stoppet av pandemien, det forsinket henne over et år. Men nå er arbeidet snart ferdig. De siste deltakerne skal ha 12-månederskontroll i mai 2023.

Etter det kan hun «åpne» koblingsnøkkelen og finne ut hvem som har fått aktiv behandling og hvem som har fått placebo. Og så starter tolking av resultater – og skriving av artikler og doktorgradsoppgave.

Mer forskning på små laboratorier!

Hege Marie Hanssen har fremdeles bena solid plantet på laboratoriet. Under deler av pandemien jobbet hun full tid der, både fordi det var behov for henne og fordi rekrutteringen av studiedeltakere stoppet opp. Nå jobber hun 30 prosent på sykehuslaboratoriet - til neste år kanskje 50 prosent.

Tillitsvalgt har hun også vært; tidligere som medlem av avdelingsstyret i NITO Troms – nå som medlem av BFIs rådgivende utvalg for bioingeniører som forsker.

- Jeg liker å få tidlig informasjon om det som foregår – å være med på å ta avgjørelser. Derfor er det naturlig for meg å ta på meg verv.

Innen utgangen av 2023 skal hun disputere. Og etter det ønsker hun, hvis hun kunne velge på øverste hylle, å kombinere tarmforskning med en laboratoriestilling, gjerne med utvidede arbeidsoppgaver. Hun har nemlig ikke lyst til å forlate laboratoriet.

- Jeg synes det bør gjøres mye mer forskning og innovasjon på små og mellomstore sykehus. Vi har mange fortrinn framfor de store, det er for eksempel lettere å få til et tett samarbeid siden avdelingene er lokalisert så nært hverandre. Helseforetakene bør først og fremst satse på de miljøene som har lyst til å forske. De befinner seg ikke alltid på universitetssykehusene, sier Hege Marie Hanssen.