Biopsi på moder jord – alternativ bruk av bioingeniørutdanningen!

Av Jørgen Røsholm Berntsen

Utdannet bioingeniør ved Høgskolen i Oslo og Akershus, og har siden 2016 vært ansatt som laboratorieingeniør i avdeling for Geoteknisk Testing ved Norges Geotekniske Institutt AS. E-post: Jorgen.Berntsen@hotmail.no

I flere artikler i Bioingeniøren i løpet av 2023 har vi kunnet lese at søkertallene til bioingeniørutdanningen har ligget på et forholdsvis stabilt nivå de siste årene med en topp i 2021 (1, 2). En annen opplysning en kan legge merke til, er at andelen mannlige førstegangssøkere er i en svakt synkende trend, selv om det gjøres en innsats for å motvirke denne utviklingen (3). Situasjonen med et relativt lavt antall mannlige bioingeniører ble også tydelig kommunisert i rapporten «Bioingeniørene – bærebjelke og mangelvare» fra oktober 2022. Av totalt 9905 bioingeniører i 2021 var andelen menn på om lag 12 prosent (4). En annen viktig opplysning i rapporten er at cirka 25 prosent av bioingeniørstudentene ikke gjennomfører utdanningsløpet.

Når minus og minus ikke blir pluss

Som tidligere bioingeniørstudent ble jeg nysgjerrig på hvor mange av den beskjedne andelen med mannlige studenter som faktisk fullfører utdanningsløpet. I databasen for statistikk om høyere utdanning (DBH) i kategori «studenter og utdanning», og underkategori «gjennomføring på samme studium uavhengig av institusjon», kan en finne tall på dette (5). Ved å bruke filtreringsverktøyene og summere data for årskullene, vil en kunne se at gjennomsnittlig frafallsprosent for mannlige bioingeniørstudenter ligger på cirka 34. Dette er mer enn 11 prosentpoeng over gjennomsnittlig frafallsprosent for kvinnelige bioingeniørstudenter, som ligger på litt under 23 prosent i perioden for tilgjengelig data fra startkull 2008 frem til startkull 2020.

Kort oppsummert er ikke bare andelen mannlige førstegangssøkere betydelig lavere, men det er også i snitt en større andel av dem som ikke fullfører utdanningsløpet (figur 1). En positiv observasjon er at den gjennomsnittlige frafallsprosenten generelt har en svakt synkende trend siden 2008, noe som også gjelder kvinnelige og mannlige studenter hver for seg.

Et gjentagende fenomen

Situasjonen som beskrives er ikke unik for bioingeniørutdanningen eller nåtiden. I en artikkel i Uniforum fra 2011 legges det frem tall fra SSB på frafall av mannlige studenter ved universitetene, og utviklingen av disse tallene på 80- og 90-tallet (6). Datagrunnlaget er presentert litt annerledes, men resultatet er det samme, det var en større andel av de mannlige studentene enn de kvinnelige som ikke fullførte utdanningen. Artikkelen peker også på noen temaer som kan være emne for diskusjon rundt årsaken til situasjonen, og trekker frem at de kvinnelige studentene har høyere karakterer fra videregående og dermed kan være bedre rustet til å gjennomføre utdanningsløpet. Mer generelt nevnes det at det ved mer selektive studier oppnås lavere frafall, da studentene som kommer inn er de med best karakterer. Mye av årsaken til frafall blir med andre ord knyttet opp mot hvor god studenten har blitt til å tilegne seg ny kunnskap - en student som har godt utviklet studieteknikk vil oppnå bedre karakterer uavhengig av kjønn.

Interesser og motivasjon som faktor

I rapporten som beskriver et frafall på cirka 25 prosent av bioingeniørstudentene, trekkes det frem at 26 prosent av de totalt 7219 sysselsatte bioingeniørene i Norge er sysselsatt i andre sektorer enn helse- og sosial per 2020 (4). Jeg er en del av denne gruppen bioingeniører.

Under utdanningsløpet for å bli bioingeniør var jeg tidvis innom spørsmålet om jeg hadde valgt riktig utdanningsretning, og selv om jeg trivdes veldig godt med emnene og praksisperiodene så var det noe jeg følte manglet. Dette dreide seg om å få fylt en interesse for mer mekaniske oppgaver. Jeg fikk øynene opp for alternative arbeidsplasser for bioingeniører etter å ha lest en artikkel i Bioingeniøren fra februar 2009 om Christine S. Young, som jobbet med analyse av bakterier som kunne føre til korrosjon på rørledninger offshore (7). Dette var en inspirasjon og var med på å motivere meg til å fullføre studiet, da jeg visste at jeg også hadde andre muligheter hvis jeg ønsket å prøve noe annet enn sykehuslaboratorier. Jeg tror dette kan være en utfordring for andre bioingeniørstudenter også. Som student ser man ikke nødvendigvis det store bildet over flerbruksmulighetene utdanningen har, og løsningen blir å starte på et annet studie en tror passer bedre til sine ønsker. Jeg har derfor lyst til å skrive litt om min arbeidshverdag, for å kunne bidra til å gi en bredere horisont for nye bioingeniørstudenter som kanskje føler på det samme som jeg selv gjorde, eller er usikre på om de skal takke ja hvis de får tilbud om studieplass.

Jordnær arbeidsplass

Jeg har siden fullført bioingeniørstudie i 2016 jobbet ved Norges Geotekniske Institutt (NGI) som laboratorieingeniør, hvor vi blant annet analyserer stein-, sand- og leireprøver for å tallfeste fysiske og mekaniske egenskaper. Resultatene benyttes blant annet til design, konstruksjon og fundamenteringsplanlegging innen land-, fjell- og sjøinstallasjoner.

Her vil nok flere spørre seg om dette har noe som helst med cellebiologi, histopatologi, biokjemi eller nukleærmedisin å gjøre? Det korte og overfladiske svaret vil nok være nei, ikke direkte, men bioingeniørutdanningen ga meg et stort utvalg knagger jeg kunne henge ny kunnskap fra et nytt fagområde på, i tillegg til at man med litt fantasi forstår mange sider ved geoteknikken med emnene i bioingeniørutdanningen som utgangspunkt. Geoteknisk prøvetaking der man borrer nedover i jordlagene og henter opp sylindere med materialer kan for eksempel minne mye om prinsippet for en biopsi. Selv om disse prøvene til sammenligning med de små blodprøverørene kan virke veldig solide (figur 2), er det likevel viktig at prøvetaking og preanalytisk arbeid utføres på en skånsom og nøyaktig måte, slik at egenskapene i prøvematerialet bevares. Denne viktigheten lærer bioingeniører om i tre år, og de tilegner seg en arbeidsmetode som sikrer best mulig prøvebehandling for å oppnå best mulig kvalitet på prøvesvaret - uavhengig av materiale (figur 3).

Bioingeniør – med én fot i helse og én fot i teknologi

I bioingeniørrapporten fra 2022 visualiseres bioingeniøren på flott vis (figur 4), omkranset av stikkord som beskriver allsidigheten i yrket, men også med en vel så viktig overskrift, «Bioingeniør – med én fot i helse og én fot i teknologi», og det er dette jeg vil frem til. Bioingeniøryrket innebærer etter mitt syn vel så mye teknologi som helse, noe som kanskje er et underformidlet tema. Ser man nærmere på punktene som omkranser figuren vil man blant annet se ord som kvalitetsarbeid, feilsøking, metodevalidering, statistikk, vedlikehold, prosessteknologi, instrumentering, IKT, kommunikasjon, etikk, tverrfaglig samarbeid og pre- og postanalytisk arbeid (4).

Dette er ord jeg føler beskriver like mye det arbeidet jeg gjør i dag i en annen sektor, som det ville gjort innen helsesektoren. En viktig side ved bioingeniørutdanningen, som jeg mener kommer til god nytte på de aller fleste arbeidsplasser, er ønsket om å søke forbedring. Ved å lære seg å være kritisk til målingene sine blir bioingeniøren god på å avdekke eventuelle feilkilder, og arbeider systematisk og kontinuerlig for å utbedre dem. Dette er egenskaper jeg tok med meg fra studiet og har benyttet i arbeidet ved NGI, hvor en stor del av jobben min går ut på å utføre kontinuerlig forbedringsarbeid for å øke analysekvalitet, og løse HMS- eller produktivitetsutfordringer.

Dette fører meg tilbake til innledningen, der jeg oppsummerer tallene for stabile søkertall, studenter som faller fra studiet, og videre til bioingeniører sysselsatt i andre sektorer. Det er positivt at det er et forholdsvis stabilt antall førstegangssøkere til bioingeniørstudiet. Det er også positivt at frafallsprosenten både generelt og kjønnsmessig fordelt har en synkende trend, men ligger den på et nivå man skal være tilfreds med? Rekruttering av nye studenter og arbeid for utjevning av kjønnsbalansen er viktig, men det er også viktig å motivere og inspirere så mange som mulig av studentene til å fullføre - uavhengig av kjønnsidentitet, og hvor de sysselsettes etterpå. Dette er ikke et forsøk på å lokke flere bioingeniører og studenter ut av helsesektoren, men jeg vil gjerne bidra til å gi en større forståelse av anvendeligheten til utdanningen innen andre områder, hvis de skulle føle på lysten til å prøve noe annet. Det er tross alt bedre å være en del av «helsepersonellreserven» i Norge, som potensielt kan komme til helsesektoren ved en senere anledning, enn at utdanningen ikke fullføres (8).

Referanser:

1. Liljebakk SA. Stabilt søkertall til bioingeniørutdanning: https://www.bioingenioren.no/aktuelt/2023/stabilt-sokertall-til-bioingeniorutdanning/ (6.4.2024).

2. Liljebakk SA. Fortsatt stor interesse for å studere bioingeniørfag: https://www.bioingenioren.no/meninger/fra-redaksjonen/2023/fortsatt-stor-interesse-for-a-studere-bioingeniorfag/ (6.4.2024).

3. Hansen G. Møt Erlend - en av «gutta»: https://www.bioingenioren.no/folk/2023/mot-erlend---en-av-gutta/ (22.4.2024).

4. NITO Bioingeniørfaglig institutt. Rapport fra BFI: Bioingeniørene – bærebjelke og mangelvare: https://www.nito.no/bioingeniorfaglig-institutt/brosjyrer-og-dokumenter/bioingeniorrapporten-2022/ (17.4.2024).

5. Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse. Database for statistikk om høyere utdanning: https://dbh.hkdir.no (3.4.2024).

6. Mikkelsen S. Menn hopper av studiene: https://www.uniforum.uio.no/nyheter/2011/11/menn-dropper-ut.html (20.4.2024).

7. Liljebakk SA. Bakteriejeger i Nordsjøen: https://www.bioingenioren.no/fag/fag-aktuelt/bakteriejeger-i-nordsjoen/ (22.4.2024).

8. Tuv N, Hjemås G. Så mye helsepersonell har vi i «reserve»: https://www.ssb.no/helse/artikler-og-publikasjoner/sa-mye-helsepersonell-har-vi-i-reserve (20.4.2024).