En historie om MRSA fra "den andre siden"

Da jeg var hygienesykepleier hadde jeg ofte og god kontakt med både bioingeniører, mikrobiologer og "damene i prøvemottaket”. Når jeg gikk gjennom gangene på Mikrobiologisk laboratorium tittet jeg ofte inn på benkeradene hvor bioingeniørene satt, bøyd over skålene sine, og - slik det så ut for meg - i sin egen lille verden.

Dere gjør en viktig jobb!

Jeg lurte på hva dere tenkte, der dere satt og sådde ut prøver, plukket kolonier, sådde de ut om igjen, bestemte resistens og vips, så hadde dere kanskje et MRSA-svar? Lurer dere noen gang på hva som skjer etter at dere har formidlet svaret videre? Er dere nysgjerrige på hvilke konsekvenser og tiltak som blir iverksatt etter at svaret er sendt ut? Sukker dere tungt når dere får 50 prøver og kryssene på rekvisisjonene ber om MRSA-screening av alle disse?

Uansett, dere gjør en veldig viktig jobb. En jobb som må gjøres riktig og kvalitetssikres. For den som får svaret ”Du har fått MRSA”, kan livet endres. For enkelte bare for en kort periode, for andre livet ut.

Hva gjør vi nå?

Det er noen erfaringer fra tiden som hygienesykepleier jeg her vil dele med Bioingeniørens lesere.

For en del år siden var jeg på jobb på et sykehjem da en sykepleier banket på døren til møterommet og sa; ”De ringte fra mikrobiologisk laboratorium. NN har fått påvist MRSA i såret sitt. Hva gjør vi nå?"

Folkehelseinstituttet hadde utarbeidet en MRSA-veileder, og vi hadde utarbeidet prosedyrer til sykehjemmene om hvordan de skulle håndtere den slags smitte. Nå skulle prosedyrene testes ut i praksis.

Spørsmålene meldte seg i tur og orden: Hva er MRSA? Hvordan smitter det? Hvor lenge overlever bakterien i miljøet? Hvilke smitteverntiltak skal iverksettes?

Smitteoppsporing

Smitteoppsporing var et av de viktigste tiltakene. Prosedyren sa: "Helsepersonell som har vært i direkte kontakt med en pasient med MRSA, screenes med to prøvesett med 1-2 timers mellomrom. Neseprøve og sår/eksem. Finner man helsepersonell positiv for MRSA, skal alle pasientene vedkommende har vært i direkte kontakt med testes for MRSA. Da fra nese, perineum, sår/eksem og andre inngangsporter som ulike katetre. I tillegg skal husstandsmedlemmer til den ansatte også testes".

Hadde vår pasient vært innlagt andre steder i løpet av de 12 siste månedene? Da måtte i tilfelle de av personalet der som hadde hatt direkte kontakt med vedkommende screenes. Medpasienter på samme rom skulle også testes.

Det viste seg at vår pasient både hadde vært innlagt på det lokale sykehuset og fått hjemmetjenester. Vi visste også at ansatte tar vakter andre steder enn der de er ansatt, på andre avdelinger i eget sykehjem, på sykehus og i hjemmetjenesten.

Mange prøver - mange spørsmål

Så da er det kanskje forståelig at det dukker opp så mange prøver på en gang når man gjør MRSA-funn i en helseinstitusjon.

Og her ble det mange prøver!

Den gang fikk ikke personalet lov til å jobbe andre steder før analysesvarene forelå. Mange turnusplaner måtte derfor legges om på kort varsel.

Det var mange spente og redde mennesker, og det kom mange spørsmål:

”Jeg skal passe barnebarn i helgen, kan jeg det?”

”Jeg har en mor som er syk, kan jeg besøke henne?”

”Datteren min venter barn, kan hun komme på besøk til meg?”

Svaret var ”Ja”.

Lojale mot veilederen

Det hastet med å få svar på prøvene, og jeg ”hang” over bioingeniørene. Akkurat som om det hjalp. Jeg skjønte jo etterhvert at det tok den tiden det måtte ta.

Vi fant flere pasienter med MRSA og også noen ansatte som var kolonisert. Alle med samme bakteriestamme. Dermed ble det ytterligere smitteoppsporing. Blant annet alle pasientene i avdelingen hvor MRSA ble oppdaget.

De ansatte som var MRSA positive ble sykemeldt. De fikk lokal behandling som innebar nesesalve, desinfiserende kroppssåpevask og antibiotikakur. Behandlingen, som varte i cirka sju dager, genererte mye ekstra arbeid i form av daglig klesskift og sengetøyskift. Etterpå måtte de vente en uke før første prøvesett skulle tas. De måtte så levere tre negative prøvesett fra nese og hals før de kunne jobbe med pasienter igjen. Det tok cirka én måned før de var tilbake i arbeid.

Vi var lojale mot MRSA-veilederen og samarbeidet tett med sykehusets smittevernlege, kommuneoverlegen, tilsynslegen ved institusjonen og institusjonsleder.

For å forebygge at smitte skulle spre seg til andre beboere, andre ansatte, miljøet eller pårørende, ble pasientene med MRSA isolert på egne rom. Personalet skulle bruke smittefrakk, hansker og munnbind når de gikk inn til dem.

Tenk om det var deg

Jeg velger å stoppe opp litt her. Jeg vil at du skal forestille deg at det er du som bor i institusjon. Du har fått et overfladisk sår på foten. Det blir tatt en prøve, og den viser MRSA. Plutselig blir du henvist til enerom, og der må du bli. Alle pleierne kommer inn til deg med munnbind, hansker og frakk. Du - og alt du eier - blir tatt på med hansker. Besøkende bruker munnbind og hansker når de kommer inn. All mimikk blir borte. Aktivitetene du deltok i på institusjonen, må du slutte med. Fellesskapet og friheten blir røvet fra deg, selv om du ikke har symptomer på noe som helst.

Smittefrykt er smittsomt

Er det noe som smitter, så er det smittefrykt. I det utbruddet jeg forteller om, var belastningen enorm, både for pasienter og ansatte. Jeg ble fortalt at ansatte som var åpne om at de hadde fått påvist MRSA, angret på det. Folk kom ikke på besøk lenger, de gikk heller omveier for å ikke treffe dem. Ingen tok dem i hånda og ingen ga dem en klem. ”Jeg føler meg som spedalsk, uten å ha symptomer på at noe som helst er galt”, sa en ansatt. Leger kviet seg for å ta pasienter med MRSA inn på legekontoret sitt. Legetimer ble utsatt.

Hard behandling

Målet vårt var naturligvis at de som var smittet skulle bli kvitt sin MRSA. Men hvor stor er sjansen for at eldre mennesker blir det? Dårlig hudstatus er ingen god kombinasjon med behandlingsmetoden som anbefales; Hibiscrub kroppssåpevask er nemlig sterk for huden, og anbefales kun hvis huden er hel og "sterk nok” til å tåle det.

Det vi så var heldigvis at sår ble tilhelet og at både pasienter og helsepersonell ble kvitt sin MRSA. I hvert fall foreløpig.

Latent i underhuden

”Engang MRSA, alltid MRSA”, sa smittevernlegen vår. Og han hadde rett. Så fort hudstatusen i området ble dårlig igjen, ble ny prøve tatt og MRSA ble påvist på nytt. Den lå tydeligvis latent i underhuden.

Da var det full smitteoppsporing igjen. Det gledelige var at de gangene dette skjedde, fant vi ingen andre MRSA positive. Verken blant medpasienter eller ansatte. De ansatte var tydeligvis blitt eksperter på hygiene.

Under kontroll

Det skulle gå to år før Folkehelseinstituttet reviderte sin MRSA-veileder. I den nye anbefalte de ikke lenger å isolere sykehjemsbeboere med MRSA. Årsaken var den store belastningen som langvarig isolasjon er. MRSA hadde dessuten vist seg å ikke være så smittsom som man trodde. Situasjonen ved sykehjemmene var under kontroll, og få nye var blitt smittet.

Nå ble det heller anbefalt å lage en høyrisikosone inne på rommet til pasienten og en lavrisikosone i fellesområdene. Inne på pasientrommet skulle personalet nå bruke beskyttelsesutstyr bare når de hjalp pasienten fysisk, eller håndterte pasientens utstyr eller urene tekstiler. Ute i fellesområdene kunne pasienten vandre fritt. MRSA-pasientene skulle daglig få tøyskift, rene bandasjer, sengetøyskift og renhold av rommet. Det var anbefalt ekstra renhold av felles berøringspunkter i avdelingen, og at god håndhygiene ble vektlagt.

Skeptiske til nye råd

Det skal innrømmes at vi var litt skeptiske til de nye smittevernrådene fra Folkehelseinstituttet. Vi var redde for økt smittespredning. Men vi var lojale også mot den nye veilederen, isolasjonen ble opphevet og pasientene fikk et nytt liv.

Det viste seg at det ikke ble noe mer smittespredning. Økt oppmerksomhet om hygiene ga resultater: God håndhygiene, riktig bruk av beskyttelsesutstyr, arbeidstøy, utstyr, renhold og desinfeksjon, avfallshåndtering og tekstilhåndtering. Dette kalles basale smittevernrutiner. Gjennomføres de, kommer man langt med det smitteforebyggende arbeidet.

I Norge er det dessverre fortsatt pasienter i sykehjem som blir isolert på grunn av MRSA. Det blir de heldigvis ikke i vårt fylke.

Lærdom

Hva lærte jeg sånn rent mikrobiologisk av dette første møtet med MRSA?

Jo, at det er viktig med:

• Riktig prøvetaking.
• Riktig merking av prøvematerialet.
• Riktig utfylling av rekvisisjonen.
• Å få prøvene raskt til laboratoriet.

Jeg lærte også at analysesvarene ikke kommer raskere ved å mase på bioingeniørene.

Det å ha en god dialog med folket på laboratoriet fra starten av, slik at vi kan formidle gjensidig kunnskap og erfaring, er også viktig. Det kan redusere frustrasjonen.

Svar som setter spor

I den nye MRSA veilederen er ikke anbefalingene om screening og smitteoppsporing mye endret. Dere vil med andre ord fortsatt få mange prøver som dere må dyrke ut på skålene deres. Dere må lese av funn om MRSA og dere må formidle dem videre.

Men etter å ha lest dette, stopper dere kanskje opp noen sekunder neste gang en MRSA påvises? Kanskje er dere litt mer bevisste på hvor viktig arbeidet deres er, og hvilke følger det kan ha for pasienten.

Livet dere dyrket fram på skåla, kan nemlig sette dype spor i livet til den som får svaret.