– Endelig debatt om åpen tilgang til forskning

Denne artikkelen er et samarbeid mellom tre tidsskrifter, og trykkes i Bioingeniøren, Ergoterapeuten og Fysioterapeuten.

Bioingeniøren er godkjent som vitenskapelig tidsskrift nivå 1. Bioingeniøren er per i dag et tidsskrift med åpen tilgang.

I september 2018 viste en koalisjon av europeiske forskningsråd, inkludert det norske, at de var tomme for tålmodighet med de store forskningsforlagene. Utviklingen mot åpen tilgang hadde gått for tregt.

For å få fart i sakene, lanserte rådene en ny plan, Plan S, som krever at forskerne fra 2020 publiserer åpent (se faktaboks).

– De store forlagene har uttalt at de ønsker overgang til åpen publisering, men at de trenger tid. Det budskapet har vi hørt i 15 år. Nå må vi få fortgang, sier John-Arne Røttingen, direktør i Norges forskningsråd.

Sammen med forsknings- og høyere utdanningsminister Iselin Nybø (V) frontet han planen i norske medier.

Sinte forskere

Tross i universitets- og høyskolesektorens ellers massive tilslutning til åpen tilgang, var ikke planen spesielt populær blant forskerne.

– Dette er det verste forskningspolitiske utspillet jeg har sett, sa nobelprisvinner Edvard Moser til Universitetsavisa i begynnelsen av november.

Han var langt fra alene om å være opprørt. Mange forskeres tolkning av planen var at kun gullstandarden for åpen tilgang (se faktaboks) ville være tillatt, det vil si publiseringsforbud i 80-90 prosent av tidsskriftene, og nærmest alle topptidsskriftene.

– Med denne drakoniske planen vil myndighetene ta kontroll over den vitenskapelige presse i 2020, skrev professor Kristian Gundersen i Khrono i september.

Frustrasjonen førte til et ras av kronikker og sinte utspill i alt fra universitetsaviser til riksdekkende medier. Mange fryktet en rasering av systemet for kvalitetssikring av forskning, samt problemer med å samarbeide og rekruttere forskere fra land som ikke er med på planen.

– På tide

Det er likevel ikke forskerne som setter seg ved forhandlingsbordet for å sikre at forlagene følger opp lovnadene om overgang til åpen tilgang. Det er heller ikke forskerne som må ta seg av forlagenes regninger. Begge deler håndteres av forskningsinstitusjonenes bibliotekarmiljøer, universitetsledelsene og ulike forvaltningsorganer.

Her finner vi en lang rekke aktører som har engasjert seg i diskusjonen om åpen tilgang over mange år.

– Endelig har forskerne kommet på banen, og endelig får vi en reell debatt om åpen tilgang, sier Vidar Røeggen, seniorrådgiver i Universitets- og høgskolerådet (UHR) og sekretær for UHR-Publisering.

«Open access»- eller «åpen tilgang»-bevegelsen startet allerede på 1990-tallet, da internett ble utbredt. Teknologien gjorde at forretningsmodellen til de papir- og abonnementsbaserte vitenskapelige tidsskriftene havnet under press – litt på samme måte som tradisjonelle forretningsmodeller i mange andre bransjer.

Forlagsbransjen har likevel klart å stritte imot de mest omveltende endringene innen vitenskapelig publisering.

Monopolet

Flere av de største forlagene kritiseres for høye profittmarginer. Elsevier hadde for eksempel en profitt på 37 prosent i 2017, ifølge RELX-gruppens årsmelding.

– Totalt bruker norske institusjoner rundt 350 millioner kroner på slike abonnementer hvert år, forteller Katrine Weisteen Bjerde, fungerende direktør for forskningstjenester i Direktoratet for IKT og fellestjenester i høyere utdanning og forskning (Unit).

De samlede offentlige FoU-bevilgningene i Norge er på 35,4 milliarder kroner, så abonnementsavgiftene på vitenskapelige tidsskrifter utgjør omtrent én prosent av dette.

– Det største problemet er ikke pengene, men monopolet de store forlagene har. Det hindrer åpen tilgang, fordi forlagene fortsetter å kreve at forskerne gir fra seg rettighetene til artiklene sine, sier Bjerde.

For tiden leder hun forhandlinger med fire av de største forlagene: Elsevier, Springer Nature, Wiley og Taylor & Francis. Målet er å få til konsortieavtaler på vegne av universitetene, instituttene og bibliotekene.

Styrket posisjon

Unit stiller blant annet krav om at det som publiseres av norske forskere, skal gjøres åpent tilgjengelig. Det siste året har denne forhandlingsposisjonen blitt betydelig styrket.

Bjerde forklarer at dette har to årsaker. For det første samlet rektorene i Universitets- og høgskolerådets styre seg om en støtteerklæring til forhandlingsstrategien, og sa de var villige til å gå fra forhandlingsbordet. Det hadde de ikke åpnet for tidligere.

– I tillegg ser vi en tydelig effekt av Plan S. Håpet er at internasjonal samkjøring, hvor stadig flere land stiller seg bak de samme kravene, vil føre til at mer og mer innhold blir åpent tilgjengelig. Til slutt må forlagene snu tidsskriftene til full åpen tilgang, sier Bjerde.

Likevel mener også hun at det aller beste med Plan S, er at den har fått forskerne på banen.

– Forskerne har mye mer makt overfor de store forlagene enn de ser ut til å skjønne selv, men det har vært merkelig stille fra dem frem til nå. Jeg tror ikke de har opplevd at åpen tilgang-bevegelsen har hatt så mye å si for dem så langt, sier Bjerde.

– Jeg er ikke enig i at forskerne har så mye makt som Bjerde påstår. Uten klare alternativer til dagens publikasjonskanaler, er det ikke så mye vi kan gjøre uten å ramme oss selv, kommenterer Moser, som er professor ved NTNU og leder Kavliinstituttet for nevrovitenskap.

Tok selvkritikk

Både Bjerde og Røttingen deltok på en serie debattmøter ved landets store universiteter i desember. Her møtte de mye motstand. Til slutt sa Røttingen at han tok selvkritikk – men ikke for Forskningsrådets posisjon.

– Forskningsmiljøene i Norge var ikke tilstrekkelig klar over målsetningene både universitetene selv og deres konsortier, UHR, departementet og Forskningsrådet har hatt. Om jeg hadde skjønt dette, kunne vi gått i mye mer aktiv dialog i en tidlig fase, sier han.

Målsetningene Røttingen viser til, har utviklet seg over en periode på rundt 15 år. Åpen tilgang er omtalt i forskningsmeldinger siden 2005, og i langtidsplanen for forskning. I 2017, etter en høringsrunde, la regjeringen frem nasjonale mål og retningslinjer for åpen tilgang innen 2024.

– Jeg tenker at dette tydeliggjør verdien av Plan S. Nå kommer åpen tilgang på dagsorden, og bidrar til en viktig bevisstgjøring rundt problemstillingene, sier Røttingen.

– Nyttige idioter

Motstanden mot planen synes å være mindre i fysikkmiljøet enn innen mange andre fag. Fysikere har lenge hatt sterke åpen tilgang-tidsskrifter å publisere i. Alex Hansen er fysikkprofessor ved NTNU og ikke spesielt imponert over alle de negative reaksjonene på Plan S.

– Forskermiljøet har ikke tatt nok ansvar for å bidra til åpen tilgang, og mange forskere har ikke fulgt med i timen, sier han.

Hansen er selv sjefredaktør for åpen tilgang-tidsskriftet Frontiers in Physics. Utgiveren Frontiers har over 60 tidsskrifter på ulike fagfelt, alle med åpen tilgang. Artiklene som publiseres hos forlaget er de fjerde mest siterte i verden.

– Åpen tilgang er den eneste veien fremover, og jeg er forbauset over mange forskere som ikke har satt seg skikkelig inn i sakene. Jeg syns de opptrer som nyttige idioter overfor de tradisjonelle forlagene, sier Hansen.

Han er enig med Bjerde i at forskerne har mye mer makt enn de ser ut til å skjønne selv.

– Forlagene lever jo av forskerne, som gjør alt arbeidet. De skriver innholdet i artiklene, og de gjør fagfellevurderingen, sier Hansen.

Han sammenligner den tradisjonelle forretningsmodellen med at det offentlige bekoster byggingen av en vei, for deretter å gi private selskaper rettigheter til å sette opp bommer langs den.

Veileder

Kritikken mot Plan S dempet seg betraktelig da forskningsråds-koalisjonen lanserte en veileder for implementering i slutten av november. Mange oppfattet den som en oppmyking av selve planen, fordi veilederen beskrev to veier til Plan S-kompatibel publisering i tillegg til gullstandarden.

Veilederen åpnet nemlig for publisering i abonnementstidsskrifter – enten gjennom egenarkivering eller i tidsskrifter med overgangsordninger:

For det første godkjennes publisering i abonnementstidsskrift dersom forskeren gjør en samtidig deponering og tilgjengeliggjøring av artikkelen i et åpent og søkbart arkiv, uten embargo og med åpen lisens. Dette kalles også grønn åpen tilgang (se undersak).

I tillegg godkjennes tidsskrifter med en overgangsavtale om åpen tilgang. Dette er den eneste muligheten for såkalt hybrid åpen tilgang, hvor forskere betaler en avgift for å åpne artikkelen på tidsskriftets nettsider. Muligheten gjelder frem til 2023 i det minste, da skal den revurderes.

Arbeidet med veilederen ble ledet av Røttingen. Han er ikke helt med på at den innebærer en oppmyking, men vedgår at det var behov for en tydeliggjøring. Gemyttene roet seg også fordi koalisjonen åpnet en høringsrunde – ikke om Plan S, men om rettlederen.

– Ekstrem plan

Edvard Moser setter pris på at Røttingen og Bjerde er åpne for dialog, og mener veilederen har gjort planen mye bedre. Han står fremdeles ved sine første utspill om den opprinnelige versjonen.

– Jeg syns man må si fra når man satser fremtiden til norsk forskning i kampen mot forlagene. Den opprinnelige planen var ekstrem og ville gitt forbud mot å publisere i 97 prosent av kvalitetstidsskriftene, sier han.

Han tror forslagene i veilederen kan bidra til å gjøre publikasjoner åpent tilgjengelige uten å risikere å ofre norsk forskning i denne kampen.

Kristian Gundersen er også til en viss grad beroliget.

– Det som nå ligger på bordet er et langt bedre grunnlag for videre diskusjon, sier han.

Kvalitet vs. kvantitet

Både Moser og Gundersen mener likevel at det gjenstår viktige spørsmål, blant annet om hva som er den beste forretningsmodellen for vitenskapelige tidsskrift.

– Plan S ønsker å erstatte abonnementsbaserte tidsskrifter med publikasjoner finansiert av publiseringsavgifter. Min bekymring er at dette kan få profitthungrige tidsskrifter til å publisere flest mulig artikler for å tjene penger. Kvantitet over kvalitet tjener ikke forskningen, sier Moser.

– Alle er enige om at det allerede publiseres alt for mye dårlig forskning, sier Gundersen.

Fysikkprofessor og tidsskriftredaktør Hansen syns ikke dette er et godt argument.

– Det er ikke slik vitenskapelige tidsskrifter fungerer. Jeg ville i alle fall ikke funnet meg i press fra den kommersielle siden om å akseptere flere artikler. Det vil være helt uetisk og rett og slett ødeleggende for tidsskriftet, som er avhengig av et godt rykte for å overleve, sier han.

Problemet med såkalte røvertidsskrifter, som forsøker å fremstå som vitenskapelige, men i virkeligheten har svært dårlig kvalitetssikring, karakteriserer han som en barnesykdom på et nytt marked.

– Røvertidsskriftene vil ikke overleve. Det er ingen seriøse forskere som publiserer slike steder. Det er forferdelig enkelt å se hva som er et røvertidsskrift og hva som ikke er det, sier Hansen.

Forklarer

For Moser er det fremdeles mange grunner til å være bekymret over å bli utestengt fra de beste tidsskriftene.

– De beste tilbyr de strengeste systemene for fagfellevurdering. Det vil ta lang tid for nye åpen tilgang-tidsskrifter å opparbeide nok prestisje til å lokke til seg de beste fagfellene, sier han.

Moser understreker dessuten at dagens beste abonnementstidsskrifter også tilbyr en journalistisk del hvor artikler debatteres og analyseres – og ikke minst forklares for et bredere publikum, inkludert forskere på tilgrensende felter.

– Dette gjør at man når ut bredere og er en viktig motivasjon for å få artikler publisert i disse tidsskriftene, sier han.

Røttingen understreker at kravene i Plan S ikke gjelder for denne typen innhold.

– De store tidsskriftene kan fortsette med abonnementssystemer for innhold som ikke er innsendt forskning, sier han.

Moser påpeker at de beste tidsskriftene publiserer få artikler i hver utgave, for eksempel 15-20 i Nature og Science.

– Det er vanskelig å se hvordan publiseringsavgiftene alene skal kunne finansiere dem. Det er mulig at de beste kan holde seg i live basert på nevnte tilleggstjenester. Åpningen for slike abonnementstjenester bør i alle fall tydeliggjøres i Plan S, sier Moser.

Stikkord:

Forskning, Publisering, Tidsskriftet Bioingeniøren