Først i Norden med fullautomatiserte urinanalyser

- Den er ikke online ennå, derfor har vi ikke begynt å bruke den. Vi har imidlertid fått løfte om at Sykehuspartner skal prioritere oss på nyåret og at instrumentet forhåpentligvis er klart for bruk i februar, forteller spesialbioingeniør Juliana Duran Rios.

Urinanalysene på OUS Rikshospitalet er lagt til Enhet for prøvetaking. Den holder til i første etasje like ved hovedinngangen, slik at adkomsten skal være enklest mulig for polikliniske pasienter. Det er altså her avdelingens nye stolthet, urinautomasjonslinjen, har fått plass.

Opptil 60 mikroer per dag

Rios, som er ansvarlig for urinanalysene på Rikshospitalet, har i dag fått selskap av flere kolleger som alle har vært involvert i anskaffelsen, innkjøringen og valideringen av instrumentene: Britt Eieland, spesialbioingeniør og superbruker, Ragnhild Heier Skauby, overlege ved medisinsk biokjemi og Sutharshini Jebanathan, enhetsleder ved prøvetakingsenheten.

- Hvorfor har Rikshospitalet behov for en slik automasjonslinje når ingen andre sykehus i Norden har kostet på seg noe tilsvarende?

- Siden vi gjør alle nyretransplantasjoner i Norge her på Rikshospitalet, har vi ekstra mange urinprøver. Vi mikroskoperer mellom 30 og 60 hver dag. De nye instrumentene kommer til å lette arbeidet betraktelig. De kommer til å frigjøre en halv bioingeniørstilling, sier Rios. Hun forteller at det er bioingeniørene og helsesekretærer som tar seg av all urinmikroskopering – med unntak av urinprøver fra transplantatdonorer. De ser nyrelegene på.

- Rikshospitalet har også andre avdelinger som rekvirerer mange urinanalyser. Vi har flere urinanalyser per seng enn de fleste andre sykehus - og vi har flere patologiske funn, sier Skauby.

- En grunn til å plassere urinautomasjonen akkurat her på prøvetakingen, er at den gjør enheten til en mer attraktiv arbeidsplass. De ansatte får større utfordringer og mer variasjon, legger enhetsleder Jebanathan til.

Først stix – så flow

Det er Rios og Eieland som har stått for valideringen av instrumentene. De har sammenliknet resultater fra automatisert metode med det som fremdeles er rutinen; urinstixmaskinen fra år 2000 og mikroskopering. De er kommet fram til at ny og gammel metode stemmer godt overens.

Rios forteller at hele prosessen, fra start til svaret er klart, tar fem minutter. Det vil hun demonstrere og hun finner fram en usentrifugert og ufarget urinprøve. Stativet med prøven forsvinner inn i det første instrumentet; stixapparatet. Inni suger en nål opp urin og slipper et standardisert volum på hver av feltene på stixen. Kort tid etter er den aktuelle prøven lest av fotometrisk med utslag på både blod, leukocytter og nitritt. Så bærer det inn til neste stasjon – et flowcytometer. Her blir nok et standardisert volum analysert, og instrumentet kan raskt vise fram spredningsplottene. De bekrefter funnene fra stixapparatet; det er mange erytrocytter, leukocytter og bakterier. På skjermen lyser det «Mistenker infeksjon» og «Mistenker gram positive».

- Den skiller på grampositive og gramnegative bakterier, men ikke mer enn det. Prøven må sendes videre til bakteriologisk laboratorium for videre identifisering, forklarer Eieland.

- Vi stoler på et negativt svar, men positive svar må sendes videre, repliserer Rios.

40 bilder av samme dråpe

Det tredje og siste instrumentet i rekka, før PC-stasjonen, tar bilder av urinen. Den suger opp en dråpe på én mikroliter og fotograferer den 40 ganger. Resultatet angis som antall partikler per mikroliter.

- Den nye benevningen kan bli en utfordring. Vi går over fra partikler per synsfelt til partikler per mikroliter. Det blir behov for mye og god informasjon til klinikerne, skyter Skauby inn.

Rios forklarer at partiklene sorteres etter størrelse i klasser fra 1 til 8. De minste (ofte bakterier) i klasse 1, ganske små (for eksempel røde) i klasse 2 – og opp til større celler som epitelceller og sylindre i de øvre klassene.

Helheten skal stemme med tallene

Vandringen gjennom de tre instrumentene er over og informasjonen er nå samlet på PC-en. Rios studerer tre bilder som ligger ved siden av hverandre på skjermen. Det er enda 37 å gå igjennom hvis det skulle bli behov for det. Så tar hun en titt på spredningsplottene.

Eieland står ved siden av og følger interessert med.
- Det er helheten vi sjekker når vi validerer prøvene. Vi ser om tallene som vi snart skal gi ut stemmer med bildene og spredningsplottene, sier hun.

For maskinen klarer langt fra alt selv. Skauby forteller at den for eksempel er god til å skille hyaline sylindre fra patologiske, men den klarer ikke å skille mellom ulike patologiske. Derfor viser den fram de sylinderne den ikke klarer å identifisere - slik at bioingeniørene kan overta den jobben.

Eieland forteller at hun i starten var ganske så forvirret. Hun var ikke vant med å se på bilder av usentrifugerte og ufargede prøver - hun kjente rett og slett ikke igjen det hun så på bildene. Å tyde spredningsplott fra flowcytometri var også ukjent terreng.

- Men nå, når jeg først har lært meg kunsten, går analyseringen raskt og effektivt, forteller hun.

Gleder seg til februar

Det begynner å bli noen måneder siden det nye urininstrumentet var klart for bruk. De tre bioingeniørene (og den ene legen) som omkranser det i dag, er stolte over å være først ute i Norden og de gleder seg til å ta det i bruk. For å få det til er de avhengige av Sykehuspartner.

- Medisinsk biokjemi har mange prosjekter som Sykehuspartner skal ekspedere i det nye året, så det er et spørsmål om prioritering. Nå har jeg heldigvis fått beskjed om at urinautomasjonen er øverst på prioriteringslisten. Så da er det bare å glede seg til februar, sier enhetsleder Jebanathan.

- Dette har tatt for lang tid!

- Å vente nesten et år på å få koblet et nytt instrument til IKT-nettverket, er alt for lenge, sier Anita Høgetveit.

Det var Høgetveit som startet bestillingsprosessen for å få koblet urinautomasjonen til nettverket. Hun er bioingeniør, IK- koordinator og forvaltningsleder for labdatasystemet Unilab, som benyttes ved Rikshospitalet.

- Vi er helt avhengige av Sykehuspartner siden det er de som har ansvar for servere og infrastruktur. Sykehuspartner tar seg av koblingen av nye instrumenter til selve nettverket, mens vi gjør den videre koblingen til labdatasystemet. Jeg sendte en bestilling til Sykehuspartner allerede i begynnelsen av mars i fjor, forteller Høgetveit.

Hun tror det er flere faktorer som har ført til forsinkelsene; blant annet en del byråkratiske prosesser som har tatt unødvendig lang tid - og ikke minst ROS-analysen (ROS = Risiko Og Sårbarhet) som Sykehuspartner må skrive og som må godkjennes av Avdeling for informasjonssikkerhet og personvern ved OUS, før koblingen til nettverket kan gjennomføres.

Høgetveit forteller at kravene til informasjonssikkerhet har vokst og at sikkerhetsvurderingene tar mye lenger tid enn før. Hun er likevel helt klar på at urinautomasjonen har ventet alt for lenge.

- Jobben er prioritert av oss, men vi er avhengig av Sykehuspartner for å få gjort vår del av den. Vi presser hardt på for å få en dato for gjennomføring. Jeg forventer at instrumentene er koblet til nettverket i løpet av januar slik at testing kan startes og at de kan settes i drift online i februar, sier hun - og tilføyer.

- Dessverre er ikke denne saken unik. Vi har flere eksempler på tilsvarende forsinkelser for andre viktige analyseinstrumenter.