Av GRETE HANSEN, journalist
- Jeg har vent meg til å ha mye forskjellig i hodet på en gang, sier Heidi Strand (41), forskningsbioingeniør ved Akershus universitetssykehus (Ahus).
Ideen til å skrive artikkel om forskningsbioingeniøren på Ahus kom fra en stillingsannonse i Bioingeniøren, der sykehuset averterte etter enda en forskningsbioingeniør til Tverrfaglig laboratoriemedisin og medisinsk biokjemi (TLMB), der Strand holder til. Da hun begynte i jobben for ni år siden var hun alene – og det var hun i sju år. I 2021 fikk hun en kollega i halv stilling og i fjor fikk hun enda en. Og nå skal det altså ansettes en til.
- For det forskes bare mer og mer. Akkurat nå har vi 45 studier gående bare på TLMB, sier hun. Hun forteller at sykehuset i tillegg har to andre forskningsenheter med bioingeniører ansatt; Medisinsk avdeling forskning og Klinisk forskningspost. En gang i måneden møtes bioingeniørene på de tre enhetene for å fordele nye prosjekter; stort sett kommersielle multisenterstudier der flere sykehus og institusjoner er involvert. Mange av dem handler om utprøving av nye medikamenter.'
Men hun samarbeider også med mer lokale krefter, for eksempel stipendiater på sykehuset. I farta kan hun ikke huske å ha hjulpet en bioingeniør fram til doktorgrad.
- Det kan være fordi bioingeniører har en tendens til å gjøre det meste selv, fra prøvetaking til analysering, statistikk og tolkning, sier hun.
Journalist og bioingeniør
Strand hadde ingen planer om å forske da hun var ferdig på videregående. Plan A var å bli journalist – fordi hun likte å skrive. Plan B var bioingeniørutdanning - delvis fordi hun hadde en storesøster som allerede var utdannet bioingeniør og som snakket varmt om yrket. Men 19-årige Strand kom inn på journalistutdanningen i Volda ved første forsøk, og skrinla dermed bioingeniøralternativet. Etter eksamen på avislinja der, fikk hun sommerjobb i Romerikes blad.
- Jeg følte meg veldig ung og uerfaren, jeg tvilte på meg selv – og om jeg ville få fast jobb, forteller hun.
Dermed satte hun plan B ut i livet – og i 2006 hadde hun fullført bioingeniørutdanningen på OsloMet.
Så fulgte seks år på laboratorium for patologi ved Oslo universitetssykehus (Rikshospitalet). Det var ok, forteller hun, men i lengden ble det for rutinepreget.
- Jeg kom til et punkt der jeg følte at jeg kunne det meste. Jeg trengte å lære noe nytt og søkte derfor på masterstudiet i biomedisin på OsloMet, forteller hun.
En plagsom senebetennelse i begge håndledd, på grunn av ensidig arbeidsbelastning, var også en grunn til å prøve seg fram i nye farvann. Masteroppgaven hennes handlet om kolorektalkreft. Hun undersøkte to gener, RTEL-1 og BIRC7, i kolorektale cellelinjer for å se om de kunne være onkogener som bidro i kreftutvikling.
- Det ble ikke noe wow-resultat. Men – negative forskningsresultater er jo også viktige.
Hyppige pasientmøter
Da Strand for ni år siden så utlysningen for stillingen som forskningsbioingeniør på Ahus, hadde hun flyttet til Kjeller, ikke langt fra Skedsmo der hun vokste opp. Ahus passet derfor godt geografisk. Hun jobbet da i en forskerstilling på IVF-avdelingen på Rikshospitalet.
- Det var en spennende jobb, men samtidig litt stressende. Prosjektene skulle finansieres med eksterne midler og det var en stadig kamp for å skaffe penger til veie sånn at vi kunne beholde en forskende bioingeniør.
Dermed ble hverdagen i stedet fylt med mye logistikk og organisering – og mindre forskning. Når hun blir bedt om å beskrive en vanlig arbeidsdag som forskningsbioingeniør nøler hun, for arbeidsdagene er ulike. Hun viser i stedet fram en kalender – full av overstrykninger og tilføyelser.
- Enkelte arbeidsdager har mange såkalte «visitter». Studiesykepleierne som vi samarbeider med innkaller studiedeltakerne, vi tar prøver og fyller ut skjemaer. Etterpå skal prøvene prosesseres. Noen skal sentrifugeres og avpipetteres, noen skal fryses, mens andre kanskje skal sendes utenlands på tørris. Det tar gjerne en time eller mer per visitt.
Hun forteller at et av de nyeste prosjektene, den såkalte STARBOARD-studien, skal prøve ut en kombinasjon av ulike medisiner på pasienter med lokalavansert malignt melanom. Studien er en multisenterstudie der Oslo universitetssykehus og Ahus står for det norske bidraget.
- Vi er ikke kommet skikkelig i gang, men vi skal snart begynne å screene pasienter for å finne ut hvilken mutasjon de har, forteller Strand.
- Jeg er en logistikkarbeider
Hun viser fram et oppsett for en pasient som kommer på «visitt» et par dager senere - en deltaker i nok en multisenterstudie – «pankreaskreftstudien». Strand har gjort klart stativet med prøverør og skjemaer. Det er MANGE prøverør; vanlige gelrør og EDTA-rør, men også flere spesialrør. Strand forteller at det ofte er store kommersielle laboratorier i utlandet som pakker og sender ut disse «kitene» - og i etterkant analyserer prøvene. De blir hentet av transportfirmaer, og de største har egne fly.
- Det gjør det enklere hvis prøvene skal oppbevares på tørris. Det har man nemlig ikke lov til å frakte med passasjerfly i de mengdene vi bruker. Så, hvis vi skal frakte prøver på tørris i Norge, må det gjøres med bil, sier Strand.
For det finnes regler for hvordan prøvene i studiene skal pakkes. Det er mye å sette seg inn i. Strand har tatt kurs og har en såkalt IATA-godkjenning – et sertifikat for forsendelser av «dangerous goods».
- Jeg er en logistikkarbeider, slår hun fast – og tilføyer:
- For å være forskningsbioingeniør bør man være strukturert og proaktiv. Og så må man ha god arbeidskapasitet. Det er alltid noe å gjøre.
Tett samarbeid med sykepleiere
For å være sikker på at alt er på plass og ok, blir «pasientstativene» gjort klar flere dager i forveien, forteller hun.
- Det er jo syke mennesker vi er i kontakt med, så det hender at de melder avbud. I pankreaskreftstudien er det et problem at få av deltakerne lever lenge – dermed er det vanskelig å få testet ut medikamentene over tid.
Hun forteller at prøvene ofte blir tatt på forskningslaboratoriet til studiesykepleierne, en viktig samarbeidspartner. De siste årene er det blitt mange av dem – på onkologisk poliklinikk, for eksempel, er det 12 fulltidsansatte studiesykepleiere - og de øker stadig i antall.
- Det gir et bilde av hvor mye forskning som foregår!
-Jeg liker å skrive
En del av analysene i forskningsprosjektene på TLMB gjøres internt, men mye blir sendt bort. Tidligere, før det ble kjøpt inn nye instrumenter, analyserte Strand en del prøver selv.
- Akkurat det savner jeg. Ulempen var at forskningsprøvene måtte analyseres på kvelder og i helger.
Hun må tenke seg om når hun blir bedt om å trekke fram ett prosjekt som har betydd spesielt mye. Først nevner hun en kolsstudie - og en nyrekreftstudie – begge medikamentutprøvinger. Men så kommer hun på en om demensmarkører. Hun forteller at én av analysene, a-beta, har et kjent problem med at analytten klistrer seg til innsiden av røret og gir falskt for lavt svar. En overlege på avdelingen tok initiativ til å teste ut en rekke rør og Strand ble involvert. Hun testet ulike typer for å finne det best egnede alternativet der tapet av a-beta var minst mulig. Og hun fant det!
- Det ble et internt kvalitetssikringsprosjekt – og det ble en artikkel ut av det. Jeg har vært medforfatter på flere forskningsartikler, men dette er den eneste der jeg har vært førsteforfatter. Jeg kjente på hvor fint det var å dykke ned i én problemstilling. Jeg liker som sagt å skrive, sier Heidi Strand.
Heidi Strand er ansatt som journalist i Bioingeniøren fra og med 1. august 2023. Hun hadde ikke søkt på stillingen på det tidspunktet dette intervjuet ble gjort.
