Matchmakere mellom død og liv

Novembernatten har lagt seg over Rikshospitalet. I ett av laboratoriene er en enslig bioingeniør på jobb. Vakttelefonen har ringt hos Menaka Andersen på Seksjon for transplantasjonsimmunologi, en ekspresspakke med blodprøver er på vei.

På et sykehus et sted i Norge er et liv i ferd med å ta slutt.

Samtidig står mange andre liv på vent. Snart skal kanskje noen av dem få organet som lar dem leve videre.

Få døde kan bli donorer

Nyrer, lunger, hjerte, lever, bukspyttkjertel. Til sammen har vi sju organer som kan gis bort, og det er til enhver tid flere hundre mennesker som venter på å få et nytt organ. Men av alle som dør, er det bare 0,4-0,5 prosent som er aktuelle som donorer. I praksis dreier det seg om mennesker som dør i respirator, på et sykehus som er godkjent for uttak av organer.

Jobber gjennom natten

Blodprøvene fra den potensielle donoren er kommet frem til Rikshospitalet. Andersen jobber rolig og effektivt, sentrifugerer prøver, og merker rør. Så legger hun dem i rørposten. Blodet skal ABO-types og testes for infeksjoner. Selv går hun i gang med å ekstrahere DNA som skal brukes til vevstyping (HLA-typing).

Bioingeniørene som jobber med transplantasjonsimmunologi er matchmakere. De skal spleise organ og mottaker i det som forhåpentligvis blir et langt og vellykket samliv. En av nøklene til det er humant leukocyttantigen (HLA). Jo likere HLA-type donor og mottaker har, jo lavere risiko for at immunforsvaret går løs på det nye organet – såkalt avstøting. Andre punkter på sjekklisten for god transplantasjonsmatch er ABO-forlikelighet og fravær av sterke antistoffer mot donors HLA-molekyler.

Andersen har ti års fartstid på seksjonen, og er én av 11-12 bioingeniører som går beredskapsvakt. Når vakttelefonen ringer, er det bare å komme seg fort til laben.

- Noen vakter er helt stille, forteller hun.

Men hvis det er veldig travelt kan den som er på vakt i verste fall jobbe opptil 18 timer i strekk.

Litt før midnatt tar vi farvel. Andersen skal for andre gang i kveld på med hette og frakk for å gå inn på PCR-fri-laben. Hun regner med å ha en time eller to til med jobb før hun kan gi seg og overlate resten til kollegene som kommer neste morgen.

50 år med transplantasjoner

I 1968 begynte blodbanken på Ullevål med HLA-typing, og to år senere ble vevstypelaboratoriet opprettet på Rikshospitalet. De siste 50 årene er det gjennomført over 12 500 organtransplantasjoner i Norge. Hvis man stopper opp et øyeblikk og tenker over hva en transplantasjon innebærer, så er det egentlig ganske så fantastisk. Og bak det hele ligger et velsmurt maskineri: Laboratoriet som gjør alle de nødvendige analysene, donorteamet som reiser raskt ut for å hente organene, en transplantasjonskoordinator som holder i alle trådene, og til slutt selve operasjonen.

Motiverende å høre fra pasienter

I denne store samarbeidskjeden er ikke bioingeniørene de som blir lagt mest merke til, selv om ingenting hadde vært mulig uten analysesvarene. Men de jobber langt fra pasientene, som sikkert stort sett er uvitende om hva som skjer med blodprøvene deres på en lab ved trikkeholdeplassen utenfor Rikshospitalet.

- Vi ser veldig lite til pasientene og det hadde vært motiverende å få vite mer om hvordan det går med dem etter transplantasjonen. Men det hender vi har fagdager hvor pasienter kommer og forteller, sier Makenna Kvinge Birkenes.

Hver tredje måned får hun og kollegene inn blodprøver fra pasientene som står på venteliste for å få et organ. Det er for å følge med på antistoffutviklingen deres. Jo flere antistoffer, jo vanskeligere å få match med en donor. Det skjer et stort letearbeid for å finne et passende organ til disse vanskelige tilfellene, som kanskje er transplantert og har opplevd avstøtning flere ganger.

Spennende og viktig

Birkenes har jobbet med transplantasjonsimmunologi siden hun var ferdig med bioingeniørutdanningen i 2012.

- Det er et spennende og «actionfylt» fagfelt, sier hun.

Å få et nytt organ når man trenger det er en stor ting. Birkenes liker at jobben hennes bidrar til en slik endring i folks liv. Hun trives også med at fagområdet hennes fortsatt er preget av mye manuelt arbeid.

- Hva med vaktene, er ikke det slitsomt?

- Jo, men å ha vakt er også det som er mest spennende. Da jeg var ny i jobben greide jeg ikke å slappe av hvis jeg visste at telefonen kunne ringe, men nå plages jeg ikke lenger av den usikkerheten.

Kilder: organdonasjon.no (Stiftelsen organdonasjon), oslo-universitetssykehus.no, sml.snl.no (Store medisinske leksikon)