Med nål og råd

På venterommet i tredje etasje, i en staselig murgård i sentrum av Trondheim, sitter 69 år gamle Unni Bjerkan. Hun har nylig fått påvist nedsatt glukosetoleranse. I dag skal pasient og bioingeniør innlede et samarbeid som kan hindre at tilstanden utvikler seg til diabetes. Bjerkan skal få jevnlig oppfølging i legesenterets miniklinikk for diabetikere.

Fornøyd pasient
- Nå skal jeg først ta blodprøver, sier Bysting til Bjerkan.

De to har møttes mange ganger før. Bioingeniøren har jobbet ved legesenteret så å si hele sitt yrkesaktive liv. I løpet av 30 år har det kun blitt én liten avstikker – til St. Olavs hospital – og hun kom raskt tilbake.

Pasienten hennes er like trofast.

- Unni har gått her siden før vi fikk pc, forteller Bysting.

- Jeg blir tatt godt vare på, både av fastlegen min og Hanne, understreker Bjerkan.

Bioingeniør og helsesekretær styrer skuta
Noen minutter senere: Rørene er fylt med blod, og Bysting har løpt av gårde for å hjelpe til med en pasient som plutselig trengte oksygen. Snart skal hun feste elektroder på Bjerkan og ta EKG. Så sjekker hun pulsen i beina, følsomheten under fotsålene og måler blodtrykket. Det er litt høyt, og må følges opp.

Travle dager med varierte arbeidsoppgaver, alltid tett på pasienten. At alle på legesenteret er et team, det er hva Bysting liker ved å jobbe i primærhelsetjenesten. Da senteret ville utvide tilbudet til diabetespasientene og opprettet miniklinikken, ble det en vinn-vinn-situasjon for alle involverte.

Hanne Helle Bysting og helsesekretær Unni Bye fikk nye faglige utfordringer. Det er de to som gjennomfører alle konsultasjoner i miniklinikken. Fastlegene fikk etterlengtet avlastning og diabetespasientene virker også å være fornøyde med oppfølgingen de får. Hadde de ikke vært det, ville de neppe kommet tilbake, resonnerer Bysting.

Nå – tre år etter oppstarten – har miniklinikken cirka hundre pasienter. Etter at tilbudet kom i gang, har det nesten ikke vært nødvendig for legene ved senteret å øke medisineringen av diabetespasientene.

Smalhans for fruktelsker?
Lege Dag Aasmund Aanes har vært innom undersøkelsesrommet for å se på Bjerkans EKG. Resultatene fra undersøkelsene blir alltid vurdert av en lege. Denne gangen er alt ok.

Miniklinikkens mål er å holde diabetespasientenes HbA1c under sju. Kosthold og trening er viktige redskaper. Bysting har hentet frem brosjyrer, peker og forklarer. Hvor mye kan diabetespasienter spise av ulike matvarer? Sidene om frukt- og bær er dårlig nytt for Bjerkan, som gjerne tar en «fem om dagen» bare med frukt. Hun regner med å måtte knipe inn.

- Velger man for eksempel druer som mellommåltid, bør man faktisk ikke spise mer enn ti – tolv stykker, sier Bysting.

Og det er jo ikke stort.

- Men nå er jeg veldig streng, og gir anbefalinger som om du faktisk hadde utviklet diabetes allerede, trøster hun.

Etter å ha gått igjennom pasientens kosthold måltid for måltid, må bioingeniøren si seg enig i at det slett ikke er så verst.

- Det er enklest å gjøre store grep når kostholdet er helt «ravgæli». Du spiser jo ganske sunt. Men du kan knipe inn på poteter og frukt, sier hun.

Selvlært veileder
Bjerkans helsetilstand avgjør hvor ofte hun vil bli kalt inn til nye kontroller i miniklinikken. Noen pasienter kommer annenhver måned, andre bare én gang i halvåret.

De som har behov for tett blodsukkerkontroll, får opplæring i å bruke utstyr til egenmåling.

Og pasientomsorg er også en viktig del av jobben.

- Vi spør pasientene hvordan de har det, hvordan det føles for dem å leve med diabetes, sier Bysting.

Det handler om å se hele mennesket, ikke bare prøveresultater og symptomer.

Bioingeniøren har ikke noen formell videreutdannelse. Hun har tatt kurs og fått faglige råd fra diabetessykepleiere og leger. Som pasientveileder er hun selvlært, og for undertegnede ser det ut til at hun gjør jobben med stødig hånd.

- 30 år på legekontor gir god trening i å prate med pasienter, fastslår Bysting.