Rehabilitering på inn- og utpust

Men så er det ikke mer pust igjen, og Jan-Erik Særvold (62) trekker i stedet lufta begjærlig inn. Han fikk diagnosen KOLS i 2014 – nå er han på et fire ukers opphold med arbeidsrettet rehabilitering på det splitter nye LHL-sykehuset på Gardermoen.

Det er første gang Særvold er her, og om scenen vi har vært vitne til er spesiell for ham, er den desto mer dagligdags for Christine Gudim Karlsen. Hun har jobbet med KOLS-pasienter - og andre lungesyke - i 17 år. De første 16 årene på Glittreklinikken i Nittedal, fra i fjor på et jorde like ved landets hovedflyplass. Glittreklinikken og Feiringklinikken ble slått sammen og LHL-sykehuset var en realitet.

- Det er fint her. Det eneste jeg savner er de store vinduene rett ut mot skogen i Nittedal, sier Karlsen.

Hun er godt skodd for jobben sin. I 2014 gjennomførte hun – som første norske bioingeniør – en europeisk videreutdanning i spirometri og gjorde seg dermed fortjent til «European Spirometry Driving Licence». Etter det har hun tatt både master og fått spesialistgodkjenning innen lungefunksjonsmålinger.

EKG og arteriekran

Det er cirka en halv time siden Særvold, dagens første pasient, kom ruslende inn på Karlsens lungelaboratorium. Et romslig rom med EKG-benk, tredemølle, blodgassapparat og monitorer. Veggen er dekket av gjentrukne gardiner.

Arkitektene ville det riktig nok annerledes. På andre siden av vinduene er det en gedigen foaje i flere etasjer med lys, liv og røre. Men hvem vil vel sitte halvnaken og puste og pese mens medpasienter og besøkende kan betrakte deg? Så gardinene forblir gjentrukket.

Det er rekvirert en grundig sjekk av lungekapasiteten. Første punkt på programmet er en EKG som Karlsen gjennomfører småpratende og rutinert.

Særvold har tidligere vært både hjerteoperert og hatt slag. For om lag tre år siden fikk han i tillegg diagnosen KOLS, men han har foreløpig ikke hatt store problemer med sykdommen. Fremdeles kommer han seg på fjelltur – og han er i full jobb som leder av en rørleggerbedrift på Os i Hordaland. Det han skal finne ut nå er om han skal fortsette å jobbe fullt.

- Jeg blir mer sliten enn før og etter full dag på jobb er det ikke så mye annet jeg orker. Jeg bør nok vurdere å trappe ned.
Særvold er slank og kvikk i bevegelsene. Det eneste som tyder på KOLS er hosting etter noen av aktivitetene.

Karlsen legger også inn arteriekran. Det er normalt ikke en bioingeniøroppgave, men noen av bioingeniørene på respirasjonsfysiologisk avdeling har fått opplæring og gjør det rutinemessig
- Hva skal du bruke den til, vil Særvold vite.
- Til å måle blodgasser og til invasiv måling av blodtrykket underveis.
- Og hva er blodgass?
Karlsen forklarer og Særvold lytter – og nikker.

Bioingeniørdagen

Foranledningen til Bioingeniørens visitt på LHL-klinikken er den internasjonale bioingeniørdagen. For 2019 og 2020 er såkalt ikke-smittsomme sykdommer temaet. De fire store folkesykdommene er hjerte- og karsykdommer, diabetes, kreft og kroniske lungesykdommer. Bioingeniøren bestemte seg for å trekke fram én av dem og valget falt på KOLS. Fra å være en bortimot ukjent diagnose for 10 – 20 år siden er det blitt en av de store livsstilssykdommene globalt. Og den rammer stort sett bare røykere.

- Jeg røykte 20 – 30 sigaretter om dagen i mange år. I tillegg er jeg arvelig disponert med kronisk bronkitt som barn – og har vært eksponert for asbest i jobbsammenheng. Man kan trygt si at jeg hadde gode forutsetninger for å utvikle KOLS, sier Særvold.

Ganske frisk

Pusteprøven som 62-åringen nettopp har gjennomført – sittende – er 0-prøven før tredemølletesten. Han er spent på resultatet og Karlsen kan fortelle at målingen viser 52 prosent. Det er bra, mener han, tidligere under oppholdet var den nede i 27 på grunn av en virusinfeksjon.

- Jeg føler meg ganske frisk, men hvis jeg får en virusinfeksjon kan jeg bli skikkelig dårlig. Det har skjedd et par ganger, sist her på sykehuset. Jeg klarte knapt å komme meg ned trappa til kantinen, forteller han.

Karlsen bekrefter at KOLS-pasienter er spesielt utsatt for infeksjoner og at det er viktig å få startet medikamentell behandling raskt.

Både Karlsen og Særvold er klare for tredemølletest, og nå får de også en lege med på laget. Anne Norlund hilser på pasienten og forklarer at hun skal observere, vurdere verdier og eventuelt stoppe testen hvis det er nødvendig.

Særvold skal nå gå det han klarer mens Karlsen måler O2-opptak og arterielle blodgasser, registrerer hjerterytmen og invasivt blodtrykk.

Gangsperra

Norlund og Karlsen diskuterer seg imellom hvor hardt de skal kjøre Særvold. Hvilket nivå skal han starte på? 3,6 kilometer i timen, foreslår Karlsen. Norlund nikker. Planen er å øke belastningen annethvert minutt opp til 5,4 kilometer – og i tillegg legge på motbakke etterhvert.

Særvold får plassert munnstykket i munnen, tredemølla starter og tall og grafer åpenbarer seg på to skjermer. Han går – og går. Innimellom får han beskjed om å trekke pusten dypt og puste ut – ut – UT! Han blir også bedt om å angi på en skala fra 0 til 10 hvor sliten han er i pusten og i bena. Underveis tar Karlsen blod fra arteriekranen og skynder seg inn i naborommet for å måle blodgass.

Hun har på forhånd forklart at tredemølletesten pleier å ta rundt ti minutter. Men Særvold er seig. Han går og går. Ved cirka 10 minutter kommer melkesyra, bemerker Norlund. Laktatverdien øker. Ved 15 minutter er Særvolds vurdering av egen pust ikke lenger 0, som i starten, men 7. Det står enda verre til med beina: 9! Men han holder ut i 17 minutter.

- Veldig bra, sier Norlund og Karlsen i kor.

Særvold hoster litt, men får raskt pusten tilbake. Han ser fornøyd ut.

- Det var beina som var verst. Jeg fikk rett og slett gangsperra, forklarer han.

Tett pasientkontakt

Norlund og Karlsen kan ikke si så mye om resultatet ennå. Tall og grafer skal studeres og tolkes. Men de er enige om at dette har gått svært så bra. Særvold er i så pass bra form at de kunne satt ham på et litt hardere program som starter på 4,8 kilometer i timen, mener de.

Norlund forlater lokalet og Karlsen rydder og pusler rundt Særvold, som gleder seg til å slappe litt av.

Karlsen har flere bioingeniørkolleger på huset. Fire på respirasjonsfysiologisk avdeling og like mange på medisinsk biokjemi. Men de to laboratoriene samarbeider ikke, bortsett fra en lunsj sammen i ny og ne.

- På Glittreklinikken var det mindre forhold og der gjorde vi bioingeniører det meste; lungetester, analysering av blodprøver og røntgen. På LHL-klinikken er det egen radiologisk avdeling og et laboratorium for medisinsk biokjemi. Det er en arv fra Feiringklinikken, forteller Karlsen.

Selv er hun fornøyd med å kunne konsentrere seg om lungetestene. Hun trives med den tette pasientkontakten. På en vanlig arbeidsdag har hun enten tre langvarige konsultasjoner – som Særvolds – eller bare halvtimes spirometrier, da rekker hun flere pasienter.

Et fagfelt som kan erobres

Lungebioingeniørene på LHL-sykehuset er ikke unike, men det finnes ikke så mange av dem. Det synes Karsen er synd, hun mener at bioingeniører er godt egnet til respirasjonsfysiologisk arbeid.

- Vi har en teknisk rettet utdanning og vi har mye kunnskap om ulike teknikker, instrumenter og utstyr. Vi har minst like gode forutsetninger som sykepleiere. Per i dag er det ingen yrkesgruppe som eier dette fagområdet, det bør BFI og bioingeniørutdanningene merke seg. Det er mulig å erobre det, sier hun.

Ingen flere sigarer

Pasient Særvold er fornøyd med formiddagens dont. Det fire ukers oppholdet på LHL-klinikken er halvveis gjennomført og han lærer stadig mer om egen sykdom.

- Jeg hadde en stor kunnskapstørst som jeg får slukket nå. Dessuten er det hyggelig her. Vi er en sammensveiset gjeng som går turer og tar oss et glass vin sammen.

Når det gjelder sykdommen er han ved godt mot. En lege på Haukeland har sagt til ham at det ikke er KOLS som kommer til å ta livet av ham.

- Men jeg har en tendens til å stikke hodet i sanden. Jeg ser jo at folk sitter med surstoff her, så jeg skjønner at sykdommen er alvorlig. Selv om jeg sluttet å røyke daglig da jeg fikk KOLS, har det hendt at jeg har tatt en sigar. Det skal det bli slutt på nå, sier Jan-Erik Særvold.