Av GRETE HANSEN, journalist
- Målet er å finne en markør som differensierer ulike årsaker til hjertesvikt. Vi har allerede proBNP som har en klar verdi, men den har også mangler. Den sier for eksempel ikke noe om de underliggende årsakene til hjertesvikt, sier Tine Hiorth Schøyen (39).
Hun er stipendiat ved Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Tromsø (UiT). Der er hun tilknyttet «kardiovaskulær forskningsgruppe».
Toppidrettsutøver
Tine Hiorth Schøyen var 30 år da hun startet bioingeniørstudiene ved OsloMet. Hun hadde nylig avsluttet en idrettskarriere og en bachelorgrad i idrettsbiologi, og nå ønsket hun seg noe bredere - en utdanning som kunne gi en sikker jobb.
- Jeg lette etter noe som inkluderte cellebiologi og fysiologi, og endte opp med bioingeniørstudiet etter å ha sjekket flere muligheter, forteller hun.
Roing var Schøyens idrett, og en periode var hun utøver på topplan. Hun deltok både i NM og VM og hun hadde en drøm om OL, men ifølge henne selv var hun ikke god nok.
- Men jeg trener fremdeles mye. Her i Tromsø driver jeg med triatlon – på mosjonsbasis.
Ekstracellulære vesikler engasjerte
Schøyen hadde ingen planer om å bli forsker da hun hun startet på bioingeniørutdanningen i 2012. Hun var i utgangspunktet gira på å komme seg i jobb, men bacheloroppgaven hun valgte sendte henne i en annen retning – til Enhet for blodcelleforskning på medisinsk biokjemi, OUS Ullevål.
- Jeg hørte et foredrag om ekstracellulære vesikler som en av de ansatte på enheten holdt, og jeg ble så engasjert at jeg ba om å få ta bacheloroppgaven der, forteller hun.
Den ble tydeligvis bra, for da hun bestemte seg for å gå direkte videre på et masterstudium, fikk hun både forske og jobbe videre ved enheten – og hun tok mastergraden der i 2017. Den hadde tittelen “Transcriptomic profiling of extracellular vesicles – an exploratory approach for assay optimization on a microarray platform”.
- Formålet var å tilpasse en microarray-protokoll for genekspresjonsanalyse, og RNA i ekstracellulære vesikler ble brukt som prøvemateriale, forklarer hun.
Etter masteren var Schøyen innom OUS Rikshospitalet en periode – og Johns Hopkins University i Baltimore i USA, men i 2019 vendte hun nesa nordover - mot en stipendiatstilling i Tromsø.
- Jeg stortrives – med fjellene, sjøen og årstidene! Og jeg blir stadig mer fascinert av mørketida, sier hun.
Skal undersøke RNA i hjertevev
Schøyen har sørget for å implementere ekstracellulære vesikler i studiedesignet sitt, men de har ikke fått noen hovedrolle denne gang. I doktorgradsarbeidet sammenlikner hun hjertevev fra ulike grupper pasienter som har fått nytt hjerte. Materialet er hentet fra en biobank, og hun sekvenserer og studerer genuttrykket.
- Utgangspunktet er at vi har ulike former for DNA, for eksempel modifisert DNA, altså epigenetikk, sier Schøyen.
Hun forklarer at det er mye som kan påvirke prosessene i genomet, blant annet aldring, livsstil, sykdommer og sosiale forhold. Ulike vev har derfor ulike epigenom. Det er dette hun skal studere i hjertevev – og det er RNA hun ser på (se rammetekst). Tanken er at sekvenseringsmønsteret for ulike grupper av hjertesviktpasienter, blir forskjellig.
- Jeg gjør det samme med plasma fra de samme pasientene – og korrelerer hjertevev med plasma, forklarer Schøyen.
Og slik håper hun å finne en markør som kan måles ved hjelp av en blodprøve - en som kan gå inn som standard hjertemarkør ved hjertesmerter – og som kan stadfeste en underliggende årsak til eventuell hjertesvikt. Det er viktig for Schøyen at den har en klinisk bruksverdi – og at den kan brukes i primærhelsetjenesten – i lavinntektsland.
Håper på resultater som har praktisk nytte
- Livsstilssykdommer er fremdeles mest utbredt i vestlige land, men er økende også i lav- og middelinntektsland. Derfor er det viktig å finne markører som kan brukes uavhengig av velstand. Ekkokardiografi, som brukes mye i Vesten, er ikke like tilgjengelig for eksempel i Afrika.
Schøyen håper at hun finner forskjeller i profilene fra sekvenseringen, men hun er forberedt på såkalt negative resultater. Hun har vært obs på å ikke være forutinntatt – og hun har laget studiedesignet så nøytralt som mulig, forklarer hun.
- Men det er klart, jeg håper jo at jeg finner resultater som kan brukes til noe – som betyr noe.
Lærer og tillitsvalgt
Først høsten 2024 får vi vite det. Da skal hun disputere. Schøyens stipendiatstilling er fireårig og en fjerdedel av tiden skal brukes på «pliktarbeid», blant annet undervisning.
- Jeg underviser bioingeniørstudenter i medisinsk biokjemi, både forelesninger, lab og seminarer - og det trives jeg veldig godt med. Det hjelper meg til å holde fast i bioingeniørfaget og profesjonen, det er nemlig lett å gli lenger og lenger vekk fra grunnbasen når man forsker.
Schøyen har holdt fast i NITO og BFI også. Hun er plasstillitsvalgt for bioingeniører og andre ingeniører ved Helsevitenskapelig fakultet ved UiT. Først og fremst for å gjøre en jobb for medlemmene, sier hun, men også for å skaffe seg selv mest mulig kompetanse.
- Jeg synes NITO er en god organisasjon. Spesielt liker jeg at vi har et uttalt mål om å jobbe etter FNs bærekraftmål. Jeg er veldig opptatt av miljø og klima og er aktiv i Miljøpartiet de grønne her i Tromsø, forteller hun.
Og hva med framtida?
Tine Hiorth Schøyen håper at hun i framtida får bruk for all kunnskapen hun nå tilegner seg i forskning, undervisning og tillitsvalgtarbeid. Hun skulle gjerne brukt den til noe hun virkelig brenner for.
- Det er forhåpentligvis mulig at det en gang i framtida går an å bruke kompetansen min i klima- og miljøforskning, avslutter hun.
