En hendig og lettlest bok som ikke er relevant for bioingeniørstudenter

Av ANETTE LIE-JENSEN, førsteamanuensis ved bioingeniørutdanningen på Høgskolen i Østfold.

Boken «Bachelor – og masteroppgaver i sosial – og helsefag. Råd og vink. Skritt for skritt.» er en lettlest, liten bok som tar sikte på å gi en konkret og detaljert innføring i hvordan man skriver akademiske tekster innenfor helse- og sosialutdanningene. Den henvender seg i første omgang til bachelor- og masterstudenter.

Strukturert og god

Boken, som har et enkelt og godt språk, er i seg selv bygget opp som en akademisk tekst, og er inndelt i de samme kapitelene som en akademisk oppgave skal deles inn i. Dette er nyttig av to grunner:

For det første, gjør dette det lett å slå opp i boken og finne frem til konkrete ting man ønsker å lese mer om. Studenter som er midt i en skriveprosess vil nok ikke lese boken fra perm til perm, men i stedet slå opp og søke seg frem til akkurat det de lurer på og trenger hjelp til.

For det andre er denne oppbygningen av boken ett nyttig pedagogisk grep. I tillegg til å forklare hvordan en akademisk tekst skal bygges opp, viser også forfatteren hvordan det skal gjøres, og er således et eksempel til etterfølgelse.

Boken går grundig til verks og holder studenten i hånden gjennom hele prosessen. Den inneholder mange eksempler for å illustrere det som forklares. Det er også mange nyttige og konkrete tips til oppgaveskrivingen, som for eksempel at det er nyttig å forsøke å lage en introduksjon og en avslutning til hvert kapittel eller at ordet «man» ikke hører hjemme i en god og presis problemstilling.

Ingen lineær prosess

Når jeg underviser studenter i akademisk skriving, er jeg opptatt av å formidle at en skriveprosess ikke er lineær. Det kan f.eks. ofte være nyttig å skrive resultatdelen og diskusjonen før man skriver om den teoretiske bakgrunnen. På den måten vet man hva slags bakgrunnskunnskap leseren trenger for å forstå resultatene og diskusjonen. I mange tilfeller kan det også være nyttig å flere ganger gå tilbake til problemstillingen for å presisere og spisse denne. Denne boken derimot, gir inntrykk av at skrivingen av en akademisk oppgave er en lineær prosess. En lineær prosess der man begynner med innledningen, og jobber seg gjennom oppgaven kapittel for kapittel. Jeg har tidligere lest andre bøker om dette temaet som bedre formidler hvordan en god skriveprosess er.

Ikke relevant for den typiske bioingeniøroppgaven

Om bioingeniørfaget hører mest inn under paraplyen «helse – og sosialfag» eller under «ingeniørfag» er det nok mange meninger om, og vi føler nok ofte, med rette, at vi står med ett ben i hver leir. Forfatteren av denne boken hadde nok ikke tenkt over at bioingeniørfag er en del av helsefagene da hun skrev den. Dermed oppleves ikke boken særlig relevant for vårt fagfelt. Det er nok bare et lite mindretall av bacheloroppgavene på bioingeniørutdannelsene som virkelig kunne nyttiggjort seg denne boken.

Mange av temaene som tas opp er irrelevante for en bacheloroppgave i bioingeniørfag. For eksempel bruker forfatteren flere sider på tips, råd og veiledning til hvordan man kan velge tema til oppgaven sin. Som følge av faktorer som utstyrsbehov og tilgang til prøvemateriale, har bioingeniørstudentene begrensede muligheter til å velge tema for sine bacheloroppgaver selv.

Metodedelen av boken gir en nøye innføring i hvordan man kan innhente data ved bruk av intervju, spørreskjema eller litteratursøk. Boken forklarer også hvordan resultatene fra slike datainnsamlingsmetoder bør presenteres. Flertallet av bioingeniørfaglige bacheloroppgaver baserer seg på laboratorieeksperimenter, og det meste som skrives om metode- og resultatkapittelet vil derfor oppleves lite relevant for de fleste bioingeniørfaglige oppgaver.

Alt i alt er boken godt skrevet og vil nok være nyttig for mange, men hovedsakelig for andre fagfelt enn vårt. En sosionomstudent vil nok finne boken nyttig for sin bacheloroppgave, men jeg vil ikke anbefale den for den gjennomsnittlige bioingeniørstudenten.