Boken «Blodprøvetaking i praksis» dekker mye av pensumet i bachelorutdanningen for bioingeniører, og er også aktuell som lærebok for sykepleierutdanningen og andre helsefagutdanninger. For alle helsearbeidere som praktiserer prøvetaking, er den et fint oppslagsverk.
Forrige utgave kom i 2014. Siden preanalyse er et fagfelt med høy forskningsaktivitet, og med tanke på at boken brukes som lærebok, er det viktig at oppfølgerne kommer hyppig.
Forfatteren, Astrid-Mette Husøy, er Dr.scient., spesialbioingeniør og førsteamanuensis. Hun har skrevet mange artikler om preanalyse og pasientnær analysering, og hun er oppdatert på de nasjonale og internasjonale retningslinjer og standarder som til enhver tid gjelder. Riktig prøvetaking og prøvebehandling, samt at pasienten har en god opplevelse rundt prøvetakingen, er essensielle trekk gjennom hele boken.
Oppbygningen av denne siste utgaven er nokså lik de tidligere utgavene. Temaer som belyses litt ekstra er biologisk variasjon og kvalitetssikring av den preanalytiske fasen. Faguttrykk er godt forklart i en ordliste, og etter hvert kapittel er det en kort oppsummering.
Prøvetaking
Forfatteren belyser mange aspekter rundt temaet prøvetaking. Hun beskriver viktigheten av at prøvetakeren er oppmerksomt tilstede, har evnen til å vise empati og være pålitelig.
Hun understreker at tverrfaglig samarbeid er viktig for å få god pasientbehandling, og jeg merker meg at hun også understreker hvor viktig det er at pasientene får informasjon om sine egne prøveresultater.
Desentralisert prøvetaking er også nevnt, men jeg savner noen ord om hvordan kompetansen skal opprettholdes på laboratoriene, når prøvetakingen blir desentralisert.
Husøy har mange års erfaring i prøvetaking, og det preger boken. Et eksempel er når hun beskriver fordelen ved å bruke primærrør. Det reduserer både faren for smitte og feilmerking. Hun beskriver også viktigheten av å identifisere riktig pasient (kapittel 4.2). Her viser hun blant annet til internasjonale standarder (CLSI og WHO). Noe av det jeg liker best ved boken er at Husøy hele tiden viser hvor hun har funnet dokumentasjon og hva lovverket sier. På den måten kan boken være et nyttig redskap i prosedyreskriving, under revisjoner og akkreditering.
Illustrasjoner, bilder og tabeller
Boken har mange fine illustrasjoner, bilder og tabeller. For eksempel i kapittel 7.2 der en illustrativ tabell gir en fin oversikt over rekkefølgen av rør.
Kapitlene i boka som handler om venøs og kapillær prøvetaking, samt spesiell prøvetaking, inneholder også fine, illustrative bilder samt gode forklaringer. Det kunne med fordel ha vært bilde av litt mer gjenkjennbare stasebånd. De som avbildes i kapittel 8.4 er av gammel dato og brukes sjelden.
Kapillær prøvetaking
Forfatteren skriver i Kapittel 10: «Kapillær prøvetaking er standardprosedyre ved en rekke pasientnære analysemetoder som for eksempel der en skal måle hemoglobin, glukose, CRP eller INR».
Her mener jeg at hemoglobin burde vært utelatt, da det ikke er anbefalt å måle hemoglobin i kapillære prøver. Forfatteren skriver da også i kapittel 15.7 at det anbefales å måle hemoglobin i venøse prøver.
Preanalytisk fase
Husøy skriver at det er viktig at komponenter i blodprøven ikke forandrer seg gjennom den preanalytiske fasen. Sentrifugering er beskrevet som en viktig parameter å optimalisere. Begreper som G (sentrifugalkraften), RPM (omdreiningshastighet) og radius (r) er godt beskrevet. Jeg mener omregningskalkulatoren også burde vært beskrevet siden den er flittig i bruk på de fleste typer laboratorier.
Pasientnær analysering
Pasientnær analysering er et stort fagfelt som omtales i et eget kapittel. Husøy skriver litt om hva som kreves av disse analyseinstrumentene for at de skal tilfredsstille kvalitetskrav og god brukervennlighet. Med tanke på at mange bruker «Blodprøvetaking i praksis» som lærebok, kunne hun med fordel ha omtalt SKUP (Skandinavisk utprøving av laboratorieutstyr) i kapitlet om Teknologi og kvalitet (15.2).
Egenmåling av INR beskrives uten at forfatteren omtaler opplæring som en helt essensiell del av opplegget når pasientene får et slikt instrument.
Urinprøver
Det er økt fokus på urinprøver i helse-Norge, og det er flott at Husøy har valgt å utvide kapittelet om dette temaet.
Jeg merker meg at forfatteren presiserer at identitetssikring er et viktig moment mht. urinprøven. Hun burde i tillegg skrevet at kliniske opplysninger alltid skal følge med en urinprøve som sendes til bakteriologiske undersøkelser.
Konklusjon
For å bli en god prøvetaker må man øve mye, men det er også viktig med teoretisk kunnskap. Jeg mener at denne boken er med på å gi en god teoretisk ballast for å kunne bli gode blodprøvetakere.