Av BJARNE HJELTNES, medlem av BFIs yrkesetiske råd
Tittel: Helsefagenes Etikk. En innføring. 2. utgave
Forfatter: Åge Wifstad
Forlag: Universitetsforlaget 2020
ISBN: 978-82-15-04801-7
Antall sider: 151
Pris: 369 kroner
Da førsteutgaven av denne boka kom i 2013, skrev jeg en bokanmeldelse i Bioingeniøren nr. 2 2014 med tittelen «En bok til å bli klok av, men litt for krevende for målgruppen». Den nye utgaven framstår som omtrent den samme boka som førsteutgaven. Forfatteren skriver i forordet at teksten er revidert og at de nye nasjonale retningslinjene for helsefagutdanningene er implementert, men strukturen er beholdt. Sideantallet er omtrent det samme.
Hva forfatteren mener med at Rethos-retningslinjene er implementert, er jeg usikker på. Forfatteren gir ikke leseren noen hjelp ved å opplyse om hvilke av de felles læringsutbyttene han mener blir dekket. Det blir opp til leseren selv å undersøke og avgjøre.
Innsiktsfullt om kommunikasjon
Boka framstår som en god fagprosabok hvor viktige helsefaglige etiske utfordringer blir drøftet: Hvordan ta hensyn til pasientens selvbestemte handlingsvalg og verdighet? Hvorfor er det helt nødvendig å ta hensyn til pasientens egen oppfatning av hva som er best for ham? Hvordan er det mulig for en bioingeniør eller radiograf å fornemme at pasienten er engstelig innenfor en knapp tidsramme? Forfatteren formidler viktig innsikt, særlig i innen kommunikasjon med sårbare pasienter.
Mangler kvaliteter som en lærebok bør ha
Når det gjelder bokens struktur, mener jeg det mangler en del kvaliteter en moderne lærebok bør ha. Det er nyttige oppsummeringer til slutt, men boken mangler illustrasjoner, modeller, faktabokser med definisjoner og studiespørsmål som ellers er vanlig i de fleste lærebøker.
At den er så argumenterende og «filosofisk» i formen, uten å presentere begreper og teorier på en strukturert og tydelig måte, tror jeg vil frustrere mange førsteårsstudenter. Deler av boka har et høyt abstraksjonsnivå, jeg må lese flere ganger for å følge forfatterens argumentasjon, andre deler er mer lettfattelig og forfatteren bruker praktiske eksempler hvor mange kan kjenne seg igjen. En god sakprosabok bør ha en viss «motstand» i teksten, men kanskje er dette i meste laget for begynnerstudenten.
På tross av mine innvendinger mot denne boka, mener jeg likevel fortsatt at dette er en bok å bli klokere av.
