Målet med doktorgradsarbeidet mitt var å etablere et statistisk rammeverk for å estimere preanalytisk usikkerhet. I tre ulike studier (1-3) har vi inkludert følgende preanalytiske variabler ved beregning av preanalytisk usikkerhet: Blodprøvetaking, bruk av ulike typer nåler og blodprøverør, blandemåte, transport av prøver til laboratoriet, koaguleringstid, sentrifugeringshastighet og lagringstid.
I artikkel I (1) etablerte vi et usikkerhetsbudsjett basert på differanser i parvise data mellom en standard metode i håndtering blodprøver og alternative metoder brukt ved gjeldende praksis, og der fordelingen til usikkerhetskildene ble tatt hensyn til.
I artikkel II (2) ble linear mixed-effects models (4) brukt til å estimere mellom-stikk-variasjonen som skyldes prøvetaking fra begge armene, preanalytisk variasjon (mellom-rør-variasjon) og analytisk variasjon (duplikate analyser) når prøvetakingen og prøvehåndteringen ble utført optimalt. Det ble tappet blod i to typer rør, SST- og RST-rør (begge BD Vacutainer), for å se på forskjell i preanalytisk variasjon og bias mellom de to rørtypene.
I artikkel III (3) undersøkte vi eventuell forskjell i preanalytisk variasjon og bias, ved transport av blodprøver i rørpost vs manuell levering, bruk av butterflynåler vs grønne nåler, og suboptimal vs optimal blandemåte.
Når de kombinerte forventede biasene fra usikkerhetsbudsjettet i artikkel I (1), og de signifikante biasene mellom de ulike behandlingsmåtene i artikkel II og III (2, 3) ble sammenlignet med definerte kvalitetsspesifikasjoner for analytisk bias, var glukose den eneste analytten som falt utenfor kvalitetsspesifikasjonene. Forlenget koaguleringstid og lagringstid var de største bidragene til bias for glukose i studie I (1). Middelverdi for differansene mellom SST- vs RST-rør, viser at valg av rør er viktig (2).
Preanalytisk variasjon for LD og kalium for optimalt behandlede prøver var signifikant høyere enn analytisk variasjon, men for glukose var mellom-stikk-variasjonen den dominerende variasjonskilden (2). Studie II viste også at den totale usikkerheten for flere analytter (albumin, ALP, CK, glukose, LD og kalium) ble mer enn fordoblet når preanalytisk og mellom-stikk-variasjonen ble kombinert med analytisk variasjon (2).
For de fleste analytter var den preanalytiske variasjonen som ble estimert i studie II og III omtrent like (2, 3), noe som indikerer at preanalytisk variasjon er lite påvirket av de ulike preanalytiske behandlingsmåtene utført i de to studiene. Vi har utviklet to modeller som kan brukes til å estimere preanalytisk usikkerhet i klinisk kjemiske laboratorier. Å kunne estimere, kvalitetssikre og formidle preanalytisk usikkerhet kan forbedre diagnostisk kvalitet og pasientbehandling.
