HISTORISK ARTIKKEL: Et blodtypesystem blir oppdaget

Den østerrikske lege Karl Landsteiners oppdagelse av ABO-blodtypesystemet i 1900 åpnet store muligheter for videre fremskritt på en rekke medisinske områder. En kan bare minne om moderne blodtransfusjonstjeneste, diagnose og terapi ved hemolytisk sykdom hos nyfødte, identifisering av blodflekker og klarlegging av nedstamningssaker i rettsmedisinen, viktige fremskritt i den humane genetikk og blodtypenes anvendelse i antropologien.

At blodtypegenskaper hører til samme blodtypesystem, vil si at de er produkter av gener som alternativt kan opptre i et og samme kromosom-locus. At blodtypeegenskaper tilhører forskjellige blodtypesystemer, vil si at de tilsvarende gener opptrer på forskjellige kromosomer eller, dersom de befinner seg på samme kromosom, så langt fra hverandre på dette at de vanligvis nedarves uavhengig av hverandre.

Inntil 1944 var det oppdaget fire blodtypesystemer. Inntil i dag er det påvist omtrent et dusin. Det nøyaktige antall kan ikke angis med sikkerhet fordi det er noen blodtypeegenskaper om hvilke man hittil ikke vet om de representerer et eget blodtypesystem eller om de er en del av et annet. Det kan i visse tilfelle by på store vanskeligheter å fastslå dette med sikkerhet.

For et års tid siden påviste vi på Ullevål sykehus i serum fra en pasient et blodtypeantistoff som reagerte med alle blodlegemer som det i den første tid ble testet mot, unntatt pasientens egne og hans søsters. Dette ga oss holdepunkt for at det dreiet seg om en arvelig blodtypeegenskap som opptrådte med stor hyppighet. Vi kunne ikke finne at blodtypeegenskapen var identisk med noen av dem som var kjent fra tidligere og som vi disponerte typesera overfor. Vi visste derfor heller intet om hvilken klinisk betydning antistoffet kunne ha og fant at det måtte være rimelig å fastslå dette før vi for alvor startet jakten, som vi allerede hadde følelsen av ville bli lang, for å finne forlikelige givere. Vi hadde allerede prøvet omtrent hundre uten å finne noen som var forlikelig, bortsett fra hans søster som imidlertid ikke egnet seg som blodgiver.

Noen få milliliter blodlegemer fra en giver hvis blodtype passet når vi så bort fra det aktuelle antistoff, ble merket med radioaktivt krom og injisert til pasienten. Resultatet etterlot ingen tvil om at det var et sint antistoff vi hadde truffet på. Halveringstiden for aktiviteten hos mottakeren var 100 minutter, mot 25 dager dersom blodlegemene hadde hatt en normal levetid. Som rimelig var, steg da også titret på pasientens antistoff sterkt, hvilket gjorde det desto lettere å arbeide med antistoffet senere.

På dette tidspunkt henvendte vi oss til Det Nederlandske Røde Kors' store blodtransfusjonslaboratorium i Amsterdam og til det fremste laboratorium for blodtypeforskning, Medical Research Council Blood Group Research Unit på Listerinstituttet i London med spørsmål om de hadde observert dette antistoffet tidligere og om de eventuelt kunne hjelpe oss med å finne forlikelige givere til vår pasient. Fra London fikk vi etter kort tid et entusiastisk brev av følgende innhold:

I oktober 1964 var det funnet et antistoff hos en 77 år gammel kvinne som skulle opereres for en fractura coIli femoris i Minneapolis i USA. I november samme år ble det funnet et antistoff hos en 48 år gammel kvinne i Oxford, England som fikk stråleterapi for en mammacancer. Serum fra begge disse kvinner var blitt sendt til London fordi det på de respektive steder ikke lykkedes å finne forlikelige givere. Begge sera var undersøkt, men lagt vekk som håpløse, og man var ikke oppmerksom på at de var identiske. Med serum fra vår pasient kunne det fastslås at alle tre inneholdt det samme antistoff.

Tiden var nu inne til å sette et navn på antistoffet. Vi valgte å kalle det anti-Co a og antigenet som det påviste Co a etter den kvinne, Mrs. Colton i Minneapolis, som antistoffet først ble påvist hos. At det senere viste seg at denne pasienten i virkeligheten het noe annet, har ikke medført at vi har funnet grunn til å endre navnet til antistoffet. Suffikset i antistoff-og antigen-betegnelsen angir at vi antar at det finnes en allele til det gen som har frembragt det aktuelle antigen. Denne hypotetiske allele valgte vi inntil videre å kalle Co uten suffiks; når den eventuelt blir påvist, vil den få betegnelsen Co b.

Nå begynte en leting i stor målestokk i Amsterdam, Oxford og Oslo med serum fra vår pasient for om mulig å finne blodgivere som var forlikelige, dvs. manglet Co a-egenskapen og dermed hadde blodtypen Co(a-). Dette var særlig vanskelig fordi vår pasient også hadde Rh-antistoffet anti-D. Letingen etter forlikelige givere måtte derfor foregå bare blant Rh negative personer, men da pasientens ABO-type var A, hadde vi muligheten for å bruke givere både av blodtype A og O. Blant 1430 slike personer i Amsterdam ble det funnet tre forlikelige, blant 1100 i Oxford to, og blant 500 i Oslo tre. Blant 3030 personer hadde vi altså funnet åtte som manglet egenskapen. Av de 3030 var 3022 eller 0,997 Co(a+) mens 8 eller 0,003 var Co(a-).

Hvis vi antar at fenotypen Co(a-) representerer genotypen CoCo, kan genefrekvensene beregnes således:

• Co = √0,003 eller 0,055 og
• Co a = 1 - 0,055 eller 0,945

Genotypefrekvensene i Nord-Europa må da antas å være:

• Co a Co a 0,945²= 0,893
• Co a Co 2 x 0,055 x 0,945 = 0,104
• CoCo 0,055²= 0,003

Det hypotetiske anti-Co b antistoffet må derfor antas å reagere med blodlegemer fra omtrent 11 pst. av nord-europeisk befolkning.

En av de norske blodgivere som var Co(a-) hadde begge foreldre og fire søsken i live (figuren). Denne familien bidro sterkt til å fastslå at vi overveiende sannsynlig sto overfor et nytt blodtypesystem. Som det fremgår av figur 1 var begge foreldrene og to døtre Co(a+) mens de tre sønnene var Co(a-). Siden de tre sønnene var Co(a-) måtte begge foreldrene være heterozygote for Co a-egenskapen. Når de Co (a-)-søsken har forskjellig blodtype i et system, kan Co a-antigenet ikke kontrolleres fra locus for det systemet. I familien i figuren må f. eks. den ene av foreldrene ha gitt genet for Ms egenskapene til et av barna (3), men genet for Ns egenskapene til et annet (4). Begge disse barna er Co(a-). Co a antigenet kan derfor ikke styres fra locus for MNSs egenskapene og hører således ikke til MNSs blodtypesystemet.

Figur 1

Blodgiver R. O., hans foreldre og søsken. Sort = Co(a+), hvit = Co(a-), pil = propositus. Andre blodtyper er bare angitt i den utstrekning de viser at antigenet Co a er genetisk uavhengig av de enkelte systemer.

På tilsvarende måte og ved hjelp av fire andre familier kunne vi fastslå at Co a antigenet ikke ble kontrollert fra de loci som bestemmer ABO, MNSs, P, Rh, Duffy, Kidd eller Dombrock systemene, og at det ikke var en X- eller Y-linked egenskap. Co a antigenet ble heller ikke kontrollert fra locus for Gm, Hp, Gc eller Lp serum-typene eller fra locus for fosforglukomutase eller adenylat kinase dimorfismene.

Helge Heistø

Helge Heistø (1921 - 2007) var overlege ved Blodbank og immun-hematologisk laboratorium, Ullevål sykehus (nå Blodbanken i Oslo) fram til 1991. Han har undervist mange fysiokjemiker-elever - og senere bioingeniør-studenter - i transfusjonsmedisin.

Tilbake står å vise at Co a antigenet ikke er en hittil ukjent del av Lutheran, Kell, Lewis, Yt, Diego eller Auberger systemene før vi med sikkerhet tør hevde at det representerer et nytt blodtypesystem. Etter det som allerede foreligger, er det imidlertid overveiende sannsynlig at Co a antigenet representerer et nytt locus og dermed en ny markør på menneskets autosomer.