Av VIVI VOLDEN og MAY TOVE FURUSETH, universitetslektorer ved Oslo Metropolitan University – Storbyuniversitetet
Kunnskap om hvem som kan være blodgivere og hvordan utvelgelsen foregår er et av læringsutbyttene for bioingeniørstudentene ved OsloMet. Vi benytter blant annet en studentaktiv læringsform der studentene må forberede, organisere og gjennomføre en stand for verving av nye blodgivere. I løpet av tre år har de vervet omkring 2000 potensielt nye blodgivere.
Da planleggingen av emnet «Transfusjonsmedisin og transplantasjonsimmunologi» startet i 2006 var arbeidstittelen “fra donor til pasient”. Ideen var at innholdet i emnet skulle favne alt som kan doneres til en pasient, som ulike blodkomponenter, organer og spermier. Emnet har et omfang på 10 studiepoeng.
Hovedfokus er kunnskap om bioingeniørens sentrale rolle i transfusjonsmedisin, med ansvar for å gi riktige og trygge blodprodukter til pasientene til riktig tid. Innholdet i undervisningen omfatter blant annet kunnskap og mestring i trygg blodgivning, blodkomponentfremstilling, immunhematologi og hemoterapi.
Det meste av undervisningen gjennomføres i OsloMets laboratorier i form av ferdighetsøvelser. Her gjennomgås sentral teori og praktiske øvelser blir utført av studentene i grupper eller individuelt. Studentene har også en femdagers praksis ved blodbank. Her skal de delta på intervju, utføre tapping av blodgivere og delta i produksjon og kvalitetskontroll av blodkomponenter. Studentene skal også ha kunnskap om verving av blodgivere.
I denne artikkelen ønsker vi å presentere et undervisningsopplegg der studentene skal verve blodgivere for å oppnå noen av læringsutbyttene i emnet (se under).
Studenten må tilegne seg innsikt i hvem som kan være blodgivere i Norge og hvordan utvelgelsen av blodgivere forgår. I tillegg omfatter denne læringsformen en relasjonsdimensjon, der samarbeid og kommunikasjon både med medstudenter og aktuelle blodgivere er sentral. Gruppearbeid ansees som en god læringsform som både er sosial og hvor kunnskap distribueres mellom studentene i et fellesskap (1).
Hvorfor verver studentene blodgivere?
Transfusjonstjenesten i Norge må til enhver tid ha tilgjengelige blodprodukter for å yte god service til helsetjenesten. Tilstrekkelig produksjon av blodprodukter er avhengig av tilgang til nok blodgivere, og verving av blodgivere er derfor vesentlig for å opprettholde dagens blodgiverkorps. Det er et økende behov for blodgivere da en relativt lav andel av den norske befolkningen gir blod (2). Det er kjent at flere blodgivere blir avregistrert enn antall nye som kommer til.
Det er flere årsaker til at vi i Norge har mangel på blodgivere. Hvert år faller mellom 16 og 20 prosent av blodgiverne fra på grunn av alder, flytting, reisevirksomhet, medisinbruk, sykdom og liknende (3). Et annet aspekt er at blodgivning i Norge er basert på frivillige ubetalte blodgivere. Blodgivning skal være altruistisk og idealistisk begrunnet, blant annet for å hindre smitteoverføring ved transfusjon (4). Verveaktivitet er derfor en viktig arbeidsoppgave ved Norges blodbanker og Røde Kors.Vi håper at campus som arena for verving vil motivere både studentene som verver og medstudenter til å hjelpe andre mennesker ved å gi blod.
Halvparten av Norges befolkning vil i løpet av livet ha behov for blod eller produkter laget av blod (5), med andre ord trenger Norge flere blodgivere og mange studenter er friske unge mennesker som kan gi blod i mange år fremover.
Hvordan verver studentene blodgivere?
Vervingen er en gruppeaktivitet som foregår på stand ved campus, OsloMet. Studentene lager en plakat med fengende slagord og budskap som skal tiltrekke seg oppmerksomhet. Studentene bruker røde «Gi Blod» t-skjorter som gjør dem lett synlige og de har løpesedler og «gi-bort-ting» til utdeling.
Studentene står fritt i valg av innhold og utforming av standen innenfor temaet blodgivning. Hvert år blir vi lærere overrasket av studentenes kreative løsninger. Ikke sjelden er det en spirende konditor blant studentene som tryller frem en «blodig» kake.
For å sikre en oppdatert og god kvalitet på vervingen, har vi et tett samarbeid med fagmiljøet. En ansvarlig for verving fra Blodbanken i Oslo (BiO) eller Røde Kors holder en forelesning i forkant av aktiviteten. Der blir det lagt vekt på hvorfor det er viktig å verve nye blodgivere, og at den som verver må ha tilstrekkelig kompetanse for å unngå feilaktig budskap.
Studentene får også noen enkle tips om hvordan de skal gå frem når de verver. Det blir presisert at det ikke er antall nye blodgivere som er målet, men at det verves personer som virkelig ønsker å bli blodgivere.
Før verving skal studenten sette seg inn i de viktigste kriteriene for blodgivning, slik som alder, vekt, krav til å beherske norsk skriftlig og muntlig og at det er krav om å ha norsk personnummer. For å tilegne seg denne kunnskapen må studentene aktivt bruke Veileder for transfusjonstjenesten i Norge (6). Dette er et oppslagsverk utgitt av Helsedirektoratet, som sammen med Blodforskriften (4) bidrar til god og enhetlig praksis for transfusjonstjenesten. Den er ment som et hjelpemiddel for å oppnå forsvarlig praksis og god kvalitet i blodbankene og den inneholder blant annet et eget kapittel som tar for seg utvelgelse av blodgivere. Dette må studentene jobbe aktivt med i planleggingsfasen slik at de stiller godt forberedt.
Det er av betydning at de som verver har kunnskap om minimumskriteriene som må oppfylles for å bli blodgiver, slik at man i størst mulig grad unngår å verve personer som ikke kan godkjennes.
Studentene må selv søke kunnskap
Målet med opplegget er å legge til rette for gode erfaringer som gjør at studenten selv søker kunnskap som er relevant. Her får de muligheten til å anvende kunnskapen i autentiske situasjoner, samtidig som de høster egne erfaringer. Det vil være individuelle forskjeller på typer situasjoner studentene opplever under vervingen. Siden sikkerhet for pasienten har høyest prioritering i transfusjonstjenesten vil enkelte av kriteriene for hvem som kan være blodgivere i Norge være omdiskutert. Det er derfor viktig for oss å presisere ovenfor studentene, før de skal ut å verve, at de IKKE skal delta i diskusjoner eller ta stilling til vedtatte kriterier i forbindelse med blodgivning. I en slik situasjon skal studenten be vedkommende om å ta kontakt med blodbanken.
Flere av studentene har opplevd å bli spurt om hvorfor menn som har sex med menn ikke kan gi blod. Det har også nylig vært en sak i Diskrimineringsnemda, der det ble stilt spørsmål om hvorfor døve ikke kan gi blod. Diskrimineringsnemda vil ikke overprøve Blodbankens helsefaglige vurdering som mener mangelen på et felles språk i blodgiversamtalen er en risikofaktor (7). Dette er eksempler på saker studenter som verver blodgivere kan bli konfrontert med.
Hva mener studentene om læringsformen?
Studentene skal skrive et refleksjonsnotat som en oppsummering etter vervingen. Dette er et nyttig verktøy for kritisk tekning og bearbeiding av erfaringer. Her skal de reflektere over hvordan de forberedte vervingen, gjennomførte den, hva de lærte og eventuelt hva de ville ha gjort annerledes.
Studentene skriver blant annet:
“Alt i alt er vi fornøyde med innsatsen da vi fikk vervet blodgivere og alle som skrev seg på er gull verdt for det norske samfunnet som helhet”.
“Det var ingen som kom bort til oss på begynnelsen, så vi bestemte oss for at vi måtte gå til folk selv for å få noen respons. Noen av oss var usikre på hvordan dette ville gå og hvordan folk ville reagere på oss. Men folk flest var imøtekommende og ville gjerne prate med oss, og det var en positiv overraskelse”.
“Vi har fått en opplevelse hvordan det er å prøve å verve folk til å gi blod. Dette er noe som flere ønsker å gjøre, men som de fleste vet lite om. Vi har lært betingelsene for blodgivning og formidlet dette videre. Vi har prøvd å fremme budskapet på en oversiktlig måte. Vi lagde en plakat som vi selv mener er enkel og oversiktlig. Hele gruppen har samarbeidet godt og hadde en positiv opplevelse av vervingen. Vi vervet 39 blodgivere og er fornøyd med egen innsats”.
“Et spørsmål vi stilte oss var om vi har vervet mange som ikke kunne gi blod. Vi diskuterte i ettertid om det var meningen at vi skulle informere alle om at det finnes karantener for ulike ting, og gi dem liste over de vanligste, slik at man unngår intervju med mange som ikke kan gi. Vi konkluderte med at vi ikke kan nok om det, og at det er dette intervjuet skal finne ut. Vår oppgave var å gi informasjon om blodgivning, og gi dem muligheten til å realisere det å gi blod for de som har tenkt på det, men ikke fått ut finger’n!!”.
Det ser ut som om studentene synes det er positivt å få en oppgave som er konkret og der de ser resultatet umiddelbart. Dette har kanskje sammenheng med at de er ute i praksis der de møter og tapper blodgivere og derfor ser hvor nødvendig det er å rekruttere nye blodgivere. De ser i løpet av praksisperioden at det er flere som kommer til blodbanken for å gi blod som blir avregistrert eller ikke kan gi blod den aktuelle dagen.
Til tross for gode tilbakemeldinger i refleksjonsnotatene er studentene ifølge emneevalueringene middels fornøyde med denne delen av undervisningsopplegget. Som årsak til dette oppgir mange av studentene at de ikke liker å stoppe folk på gaten fordi de her må ut av sin komfortsone.
De er ellers meget godt fornøyde med resten av emnet, spesielt laboratorieundervisningen ved utdanningen der de skal løse ulike caser. De skal utføre pretransfusjonsundersøkelser av «pasienter» og på bakgrunn av resultatene skal studentene være i stand til å velge riktig blod til dem. Disse ferdighetsøvelsene gjenspeiler godt reelle arbeidssituasjoner ved blodbankene.
Hvilke erfaringer har lærerne?
Vår opplevelse av studentenes verving er at det oppstår gode diskusjoner i forkant og etterkant av vervingen innad i gruppene. Her kan en aktuell hendelse/situasjon diskuteres videre og ofte kan det nettopp være selve utvelgelsen som er bakgrunnen for diskusjon. Dette skaper refleksjon og kritisk tenking i temaer knyttet til blodgivning. Vi opplever at studentene etter gjennomført verving har større forståelse for regler og kriterier knyttet til blodgivning. Studentene har også blitt bedre kjent med det viktige oppslagsverket Veileder for transfusjonstjenesten i Norge. Vi ønsker derfor å fortsette med denne undervisningsformen for å oppnå læringsutbyttet “kunnskap om hvem som kan være blodgiver i Norge og hvordan utvelgelsen av blodgivere forgår i blodbanken”. I tillegg fremmer dette et tett og godt samarbeid med praksisfeltet.
Tanker og ønsker videre er å gjennomføre en studie der man ser på effekten av studentenes verveaktivitet. Det hadde vært interessant å undersøke hvor mange av de vervede som blir faste blodgivere over tid.
Takk til
En stor takk til Vibeke Svenningsen, Torill Aae og Susanne Ross fra BiO og Tor Ole Bergan i Røde Kors som har hatt forelesninger og vært behjelpelige med anskaffelse av vervemateriell.
Takk til studentene fra kull 2015 og 2016 for bruk av bilder og refleksjonsnotater. Det er ingen sammenheng mellom studentene på bildet og refleksjonsnotatene.