Hovedbudskap
Praksisveiledere innenfor bioingeniørfag ønsker:
- Kompetanseheving innen veiledning, tid til forberedelse og veiledning, samt å få være del av et veilederteam.
- En felles mappe for veiledning med veiledningsverktøy, faglig opplegg og vurderingsverktøy - som er harmonisert med andre praksissteder for samme praksisperiode.
- Økt kontakt med utdanningen og mellom praksissteder for utveksling av erfaringer.
- Studentenes tilbakemeldinger og et system for evaluering av praksisperiode.
Av ELISABETH ERSVÆR, REBECCA IRENE BREISTEIN, ANDREAS FOSSUM MJØEN, ELSE-BERIT STENSETH og OLGUNN SIVERTSEN LID
Innledning
Praksisstudier i et autentisk arbeidsmiljø på sykehuslaboratoriene er en essensiell læringsarena for bioingeniørstudenter, og trolig kan kompleksiteten som man møter i utøvelsen av yrket aldri gjenskapes – hverken fysisk på campus eller virtuelt (1, 2). Caspersen og Kårstein (3) beskriver tre hovedformål med praksis:
- Kunnskapsformålet: Kople sammen den teoretiske kunnskapen fra undervisningen med praktisk utøvelse i virkelige situasjoner.
- Sosialisering: Bidrar til profesjonsidentitet og kjennskap til normer og verdier og gir innsikt i organiseringen av tjenestene.
- Rekruttering: Praksisarenaene er en rekrutteringskanal både fra studentenes og virksomhetenes perspektiv.
I Forskrift om nasjonal retningslinje for bioingeniørutdanning (4) står det følgende om praksis: «Praksisstudier skal utgjøre om lag en tredjedel av studiet. En tredjedel av praksisstudiene skal være eksterne. Interne og eksterne praksisstudier samt ferdighetstrening skal organiseres slik at faglig progresjon fremmes og læringsutbyttebeskrivelsene oppnås». I retningslinjene for bioingeniørfag er ikke praksis definert ytterligere. Videre i denne artikkelen betegnes ekstern praksis med begrepet «praksis» eller «praksisstudier».
En bioingeniørutdanning må også følge Forskrift om felles rammeplan for helse- og sosialfagutdanninger (5), og her er praksisstudier nærmere beskrevet i §3 hvor det blant annet står at: (i) Utdanningsinstitusjonen har ansvar for å følge opp studentene hos praksistilbyder, skal være oppdatert i praksistilbyders problemstillinger og bistå i pedagogiske spørsmål inkludert planlegging av læringsaktiviteter, veiledningsmetodikk, vurdering av skikkethet og evaluering. (ii) Praksistilbyderen skal tilby relevante læresituasjoner, kunnskapsbaserte tjenester og kompetente veiledere, (..) har ansvar for den daglige veiledningen og oppfølgingen av studentene. (iii) Praksisveileder skal normalt være av samme profesjon som den som blir veiledet, (..) ha relevant faglig kunnskap, og bør som hovedregel ha formell veiledningskompetanse (5).
Veiledning kan forstås på flere ulike måter. En definisjon på veiledning er «en formell, relasjonell og pedagogisk istandsettingsprosess rettet mot å styrke studentens mestringskompetanse gjennom en dialog basert på humanistiske verdier og kunnskap» (6, 7). Vi har for lite kunnskap om bioingeniøren som praksisveileder, fundamentert i at vi finner få fagfellevurderte artikler om dette. Bioingeniører som praksisveiledere anses som essensielle og verdifulle for bioingeniørstudenter - som faglige rådgivere, som veiledere for en læringsprosess og som rollemodeller. Men hvilke behov må dekkes, for at en praksisveileder innen bioingeniørfag skal kunne gjøre en best mulig jobb? Opplever bioingeniøren tilstrekkelig støtte for å utføre oppgaven som praksisveileder på en god måte? Hensikten med denne artikkelen er å belyse bioingeniører sine ønsker og behov i sin rolle som praksisveileder.
Metode
Kvalitativ forskningsmetode forankret i teorier om fortolkning (hermeneutikk) og menneskelig erfaring (fenomenologi) er valgt som metode for å utforske erfaringer og perspektiver til personer som er bioingeniører og praksisveiledere. Et «Skulle ønske jeg hadde» -seminar (8) etterfulgt av semistrukturerte individuelle intervjuer (9, 10) med påfølgende innholdsanalyse, ble foretatt. Studien er vurdert og godkjent av Norsk senter for forskningsdata (ref.nr. 744679). Informantene mottok muntlig og skriftlig informasjon om hvordan data ville bli brukt og at de kunne trekke seg fra intervjuet, uten å oppgi grunn. Informantene ga skriftlig samtykke til å delta i intervjuet.
Utvalg/informanter
«Skulle ønske jeg hadde»-seminar. Et «Skulle ønske jeg hadde»-seminar (8) med en varighet på en time ble gjennomført som del av et praksisveilederseminar med cirka 40 praksisveiledere innen bioingeniørfag. Det overordnede spørsmålet var hvordan utdanningen og praksisfeltet kan tilrettelegge bedre for praksisveiledning, fulgt av delspørsmålene: I din jobb som praksisveileder – hva trenger du? Hva ville du ønske at (i) du, (ii) din arbeidsgiver/laboratorium (iii) studenten, og (iv) utdanningen/kontaktlærer hadde eller gjorde? Spørsmålene ble først diskutert i grupper på 5-7 personer (totalt 7 grupper), som deretter delte sin respons i plenum. Besvarelsene fra de ulike gruppene ble oppsummert, kategorisert og kondensert i plenum. Dette resultatet ble utgangspunktet for utarbeidelse av en intervjuguide til individuelle intervju.
Intervju. For utdypning av funnene fra «Skulle ønske jeg hadde»-seminar (8), og ytterligere innspill, ble praksisveiledere invitert til individuelle intervju (9, 10). Det ble foretatt et strategisk utvalg av informanter. Det sentrale inklusjonskriteriet var at informantene skulle ha erfaring som praksisveileder. For å få bredde i informantgruppen ble utvalget selektert med hensyn til geografisk plassering (nær campus versus ikke nær campus), arbeidsplassens størrelse (lite versus stort sykehus), lengden på erfaring med veiledning (kort versus lang erfaring) og fagfelt (begrenset til to fagområder). Et strategisk utvalg av praksisveiledere ble forespurt og fire informanter (tre kvinner og én mann) ble selektert basert på de nevnte kriteriene.
Intervju, transkribering og analyse
Intervju ble gjennomført som tematisk fokuserte samtaler (9, 10), strukturert av en intervjuguide som var gitt ut til informantene på forhånd.
Hvert intervju varte i cirka 45-60 minutter i Zoom. Det ble gjort lydopptak av intervjuene, som senere ble transkribert til en anonymisert tekstfil. Lydopptak ble oppbevart på minnepenn, innelåst i skap på arbeidsplass når de ikke var i bruk, og ble slettet umiddelbart etter transkripsjonen. Transkribert tekst ble analysert og sammenlignet med tanke på likheter, motsetninger, spenninger og mønstre i uttalelsene. Meningskoding for dekontekstualisering etterfulgt av rekontekstualisering ble benyttet som analyseform (11, 12). Eksempler på dette arbeidet er vist i tabell 1.
Resultater
Sentrale funn fra «Skulle ønske jeg hadde»-seminar (figur 1) var: (i) Praksisveiledere ønsker mer tid frigjort fra sin arbeidsgiver, kompetanseheving innenfor veiledning og praksisveilederforum innenfor samme fagfelt. (ii) Praksisveiledere ønsker godt forberedte og engasjerte studenter, samt tilbakemeldinger fra studenter. (iii) Praksisveiledere ønsker tettere samarbeid med utdanningen, i form av mer informasjon, kommunikasjon og delaktighet.
Sentrale funn fra intervjuene viser at praksisveiledere har behov og ønsker som kan kategoriseres til (i) «Før praksisperioden», (ii) «I praksisperioden», (iii) «Etter praksisperioden» og (iv) generelle rammebetingelser. En oppsummering av de sentrale funnene innenfor hver kategori er gitt i påfølgende tekst, samt presentert i figur 2 og figur 3.
«Før praksisperioden» – Rammebetingelser som fremmer gode forberedelser
Tid til ressursplanlegging. For å kunne planlegge praksisperioden godt ved de ulike praksisstedene, er det nødvendig for praksiskoordinator/leder å få tidlig oversikt over praksisperioden. Bioingeniørutdanningen bør derfor sende ut lister over antall studenter og eksakt tidsrom for praksisperioden - helst cirka tre til fire måneder før den aktuelle praksisperioden.
Forberedelse – tid og spesifikke aktiviteter er viktige nøkkelfaktorer. Både studenter og praksisveiledere bør være godt forberedt. Som en naturlig del av ressursplanlegging mot en praksisperiode, bør leder derfor sette av dedikert tid til at praksisveiledere kan forberede seg. Følgende forberedende aktiviteter er ønsket: (i) Dialogmøter: Praksisveiledere og ansatte fra utdanningen bør gjennomføre et felles forberedende møte før praksis, med hensikt å forbedre informasjonsflyt og dialog på tvers av alle aktører. (ii) Gjensidig forventningsavklaring: Før praksisperioden starter ønskes det en gjensidig forventningsavklaring mellom studentgruppe, praksisveilederne i teamet og faglærer. Hensikten er å forberede studentene bedre til praksisperioden. Oppsettet for en slik samtale bør være harmonisert på tvers av praksissteder. Forventninger som praksisveiledere har til studentene bør harmoniseres, ettersom det kom fram i intervju at ulike praksisveiledere fra samme fagfelt kan inneha svært ulike forventninger til studentene. Videre ønskes det bedre informasjon fra utdanningen eller studenten om hva utdanningen mener studenten skal kunne og hva studenten faktisk kan.
«I praksisperioden» – Nøkkelordene er: Tid. Team. Felles mappe.
Tid til veiledning. Resultatet fremviser tydelig at praksisveiledere ønsker å være fritatt fra andre rutineoppgaver når man veileder. Dette gjelder særskilt i de korte praksisperiodene og i tidlig fase av de lengre praksisperiodene.
Praksisveiledning i team. På praksissteder der ledere organiserer og definerer at praksisveileder er del av et team, skaper dette følelse av samhold og gir fleksibilitet og mulighet for hjelp og avlastning innad i teamet ved uforutsette hendelser. Når plan for gjennomføring av praksis er kjent for alle i et veilederteam på praksisstedet vil det ved uforutsette hendelser være enklere å erstatte veileder eller bidra på andre måter. I tillegg, der antall studenter fordeles likt på praksisveiledere innenfor et team, så oppleves dette som en rettferdig fordeling av arbeidsbelastning.
Harmonisert og detaljert plan for praksis: Våre funn indikerer at flere praksissteder utarbeider egne spesifiserte planer for gjennomføring av praksis, og at innhold og krav kan være svært ulikt fra praksissted til praksissted. Det bør derfor utarbeides, i samskapelse med samtlige praksissteder, en felles mappe som inneholder en plan med struktur og innhold for veiledningsprosessen. Man kan også tilstrebe en felles plan for gjennomføring av praksisperioden, med struktur, innhold og krav for hvert fagfelt.
Momenter som blir trukket frem som viktige for en «plan for gjennomføring av praksis» er at den bør (i) være detaljert og spesifikk, (ii) ta høyde for eventualiteter, (iii) beskrive en rekke oppgaver som kan utføres (en «Sareptas krukke») og (iv) ha fokus på et læringsmiljø der en unngår at studenten kun blir en observatør av rutinearbeidet. I tillegg anses det som viktig å synliggjøre hva som må være ulikt på grunn av de ulike laboratorienes egenart.
Momenter som blir trukket frem som viktige for en felles plan for veiledning, er veiledningsverktøy (i) som kan bidra til oppfølging av gjensidig forventningsavklaring og struktur på samtale rundt studentens forkunnskaper, (ii) når studentparet har ulike kunnskaps- og/eller ferdighetsnivå («student-gap») (iii), for tilrettelegging for metarefleksjon over ulike utfordringer, læringsprosess, og veiledningsforhold, (iv) som kan bidra til at praksisveiledere fremmer aktive og spørrende studenter som gir rom for tilbakemeldinger underveis og (v) rutiner for vurdering av studenten.
Unngå parallelle arbeidskrav. Utdanningen bør unngå arbeidskrav i andre fag når studenten er i ekstern praksis, ettersom dette stjeler fokuset til studenten.
Midtveis- og/eller sluttsamtale. For de lengre praksisperiodene er det ønskelig med en samtale mellom praksisveileder, student og lærer underveis og/eller etter praksis.
«Etter praksisperioden» – System for evaluering og tilbakemeldinger
Ved gjennomført praksisperiode oppleves det som viktig at studentene evaluerer praksisperioden, og at praksisveiledere får innsyn i resultatene. Det bør også være et system for anonyme tilbakemeldinger, både underveis og i etterkant av praksisperioden.
Utdanningen bør ha ansvar for den systematiske datainnsamlingen for evaluering. Analyse av datamaterialet bør foretas sammen med praksisveiledere, for eksempel i et felles evalueringsmøte på praksissted eller digitalt. Det er viktig at tilbakemeldinger når ut til alle praksisveiledere og ikke kun til praksiskoordinator eller kontaktperson for praksis. For praksisveileder er det viktig å få vite om studentene har lært det de skal, hva som var bra, hva de ville ha lært mer om/savnet og om praksisperioden var som forventet.
Helhet og systemtenkning
Kompetanseflyt for å fremme praksisnær undervisning: Det oppleves at det er et for stort gap mellom det studentene har med seg fra intern praksis/teori og det studentene møter i ekstern praksis. For å fremme praksisnær undervisning foreslås det at engasjerte praksisveiledere bør integreres bedre i utdanningen, for eksempel som veiledere på læringsaktiviteter, bli invitert til å holde faginnlegg, og som «mentor» for mindre studentgrupper gjennom hele utdanningsløpet.
Arena for uformell kompetanseheving. Det synes viktig å ha møteplasser for erfaringsdeling, et sted hvor man treffer andre bioingeniører som også er praksisveiledere. Det er ønskelig med praksisveilederseminarer arrangert av bioingeniørutdanningen. Disse seminarene bør gjennomføres på faste tidspunkt hvert år og annonseres tidlig, arrangeres midt i semesteret, da dette er beste tidspunkt for praksisfeltet, og ha et strukturert program med en generell og en fagspesifikk del. Ettersom man erfarer lite kommunikasjon på tvers av sykehus innenfor samme fagfelt, er det særskilt viktig at det er en fagspesifikk del.
Nasjonale læringsutbyttebeskrivelser for praksisstudier. Et mål som fremmes fra praksisveiledere er at ulike praksisplasser bør være så like som mulig og det foreslås at nasjonale læringsutbyttebeskrivelser for praksisstudier utvikles, både overordnede og fagspesifikke kompetansemål.
Felles mappe for praksisveiledere - for felles forståelse. Som nevnt ønskes det en felles veiledermappe som inneholder: Plan for gjennomføring av praksis og Plan for veiledning. Harmonisering av praksisstudier på tvers av praksisplasser/praksissteder synes å være viktig for å unngå utarbeidelse av lokale planer for praksis med ulike fortolkninger, krav og forventninger. Utvikling av en slik felles mappe bør skje gjennom en samskapingsprosess med praksisfeltet, og revidering må skje jevnlig – også i tett samarbeid med praksisfeltet.
Årshjul. For hver praksisperiode og for utdanningen som helhet bør det utvikles et årshjul som fremviser struktur og verktøy for studentoppfølging, samarbeid, informasjon og erfaringsutveksling.
Diskusjon
En av grunnpilarene i en bioingeniørutdanning er læring i praksis. Kompetente praksisveiledere er viktige for å oppnå målsetningen for en praksisperiode, og deres veiledningskompetanse har stor betydning for studentenes læring i praksisfeltet (13, 14). Hensikten med denne studien er å belyse behov en veileder innen bioingeniørfag kan ha for å kunne gjøre en god jobb som praksisveileder.
Praksisveiledere ønsker mer tid til forberedelse og veiledning av studenter. Forberedende samtaler, samt midtveis og/eller sluttsamtale, mellom praksisveileder, student og faglærer foreslås. Faglige samtaler hvor studenter, praksislærer og faglærer deltar, kan beskrives som «trepartssamtalen» og kan ha som formål å styrke samarbeid og sikre sammenheng mellom teori og praksis (15, 16). Bioingeniører har i det siste tiåret fått flere nye arbeidsoppgaver som gjenspeiler en mer automatisert hverdag. Det er viktig at studentene har grunnleggende kunnskap om de ulike prinsippene og metodene som de helautomatiserte instrumentene bygger på, og kan se muligheter og begrensninger ved de ulike metodene. Ekstern praksis vil knytte båndet mellom grunnkunnskapene og hverdagen i de medisinske laboratoriene, og som en metode for å hindre at studentene opplever campus og praksis som «to verdener» kan trepartssamtale benyttes (15, 16).
Flere av våre funn samsvarer med funnene i NOKUTs delrapport «Praksis sett fra praksisveilederes perspektiv» (17). Der kommer det for eksempel frem at flere praksisveiledere ønsket mer samarbeid og bedre kommunikasjon med studiested, flere ønsket mer informasjon om studenten, for eksempel om faglig nivå, og videre at tid og ressurser er viktige faktorer - og samtidig en utfordring for mange praksisveiledere. Våre resultater viser et behov for tettere kommunikasjon mellom praksistilbydere og utdanningen, inkludert felles planlegging og kompetanseheving av og erfaringsutveksling mellom praksisveiledere. Flere kontaktpunkter for kommunikasjon ble foreslått, slik som forberedende dialogmøter, evalueringsmøter og årlig praksisseminar.
I en sykepleierfaglig studie finner vi at gjennom etterveiledning av praksisveiledere oppnås det tid og rom til å reflektere og diskutere erfaringer. Dette vil trolig ha en stor betydning for utvikling av praksisveiledere (18), og trolig også for samarbeidet med utdanningen. Felles mappe for veiledningsgrunnlag på tvers av praksissteder (og utdanninger) er også verktøy som det foreslås at utvikles gjennom en samskapingsprosess.
Nasjonale retningslinjer definerer sluttkompetansen for hver utdanning og skal utgjøre en minstestandard for kompetanse innenfor bioingeniørfag - uavhengig av utdanningssted. Vår studie belyser et ønske om felles sluttkompetansebeskrivelser for praksisstudier – som et virkemiddel for å harmonisere praksis på tvers av utdanninger og praksissteder.
Gjennom innholdsanalysen av intervjutekst ser vi likheter, motsetninger og mønstre i praksisveiledernes formeninger. Resultatene i denne artikkelen kunne vært en presentasjon av individuelle og systemiske hindringer bioingeniører opplever i sin rolle som praksisveileder. Vi presenterer derimot et utvalg av resultater med fokus på ønsker og behov som en praksisveileder kan ha. I tillegg er det en relativt liten informantgruppe. En begrensning i denne artikkelen er derfor at vår presentasjon gir et mindre nyansert bilde av praksisveilederes perspektiver enn hva virkeligheten tilsier. Oppfølgingsstudier som kartlegger bredt, samt kvantifiserer de ulike perspektivene, bør utføres for å få mer kunnskap om hvor representative våre funn er, og om man ser likheter eller motsetninger på tvers av utdanninger og praksisfelt (primærhelsetjenesten, spesialisthelsetjenesten, helseforetak, sykehus og/eller fagseksjoner).
Perspektivene som fremmes av praksisveiledere i denne studien er i tråd med Lauvås og Handal (19), som beskriver helhetlig veiledning som en sløyfe bestående av et veiledningsgrunnlag, førveiledning, gjennomføring av veiledningen og etterveiledning. For videreutvikling av praksisstudier etter innspillene fra praksisveiledere kan man ta i bruk etablerte pedagogiske modeller, som for eksempel didaktisk relasjonsmodell som brukes for å planlegge undervisning (20). I stortingsmeldingen «Kultur for kvalitet i høyere utdanning» (Meld. St. 16, 2016–2017) kreves det at alle universiteter og høgskoler skal etablere et system for pedagogisk merittering, med intensjon om å belønne og gi inspirasjon til undervisere og fagmiljøer for systematisk arbeid med utvikling av undervisning. Bør det utarbeides et tilsvarende meritteringssystem for praksisveiledere – for slik å belønne og gi inspirasjon til praksisveiledere og praksistilbydere?
Konklusjon
Denne studien belyser at praksisveiledere innenfor bioingeniørfag har behov, ønsker, utfordringer og forventninger som bør kartlegges mer inngående i en større studie – med hensikt å forbedre kvalitet i utdanningene.
