Hvorfor har jeg miljøgifter i kroppen min?

Av LINDA HANSSEN, seniorforsker ved NILU - Norsk institutt for luftforskning

Hvorfor har jeg miljøgifter i kroppen min.pdf(646 KB)

Det var først taktekkere i 1929 som etterspurte et mer stabilt stoff for taktekking, noe som kunne erstatte polyklorert naftalen i blandingen de brukte, en blanding som også bestod av asbest og tjære. PCB ble det nye tilsetningsstoffet. Molekylstrukturen til PCB er en bifenylstruktur som kan ha alt fra 1-10 kloratomer (figur 1).

Det vi omtaler som PCB er egentlig en blanding av mange av enkeltforbindelsene. I 1929, var storskalaproduksjonen av PCB startet og flere bruksområder for produktet ble etablert. Kampen mellom Nikolai Teslas vekselstrøm (AC) og Thomas Edisons likestrøm (DC) var for lengst avgjort, hvor AC var vinneren. Et mer strømkrevende samfunn krevde utbygging. Med sine unike egenskaper: ikke brennbar, stabilt, syrebestandig og ikke strømledende, erstattet PCB mer brannfarlige produkter i transformatorer og kondensatorer, viktige bestanddeler i strømnettet. Stadig flere produkter ble tilsatt PCB, og etter 2. verdenskrig økte produksjonen (figur 2).

Eksempler på produkter som kunne inneholde PCB er fugemasse, maling, hydraulikkolje, lim i isolerglassvinder, tilsetning til betong, små kondensatorer i elektronisk utstyr, og mange andre produkter. Den totale oversikten er lang og sannsynligvis ikke komplett.

Allerede i 1937 ble det påvist klorakne, et kviselignende utslett, blant fabrikkarbeidere hvor PCB ble produsert. Å stanse produksjonen var ikke aktuelt, det var for mye penger i dette, men tiltak for å redusere eksponering ble gjennomført. Ventilasjonen på fabrikken ble utbedret og egne arbeidsklær ble innført. Det var lite fokus på hvilke miljøproblemer disse forbindelsene kunne føre til.

En tilfeldig oppdagelse

Like etter at produksjonen av PCB tok av, var et annet produkt blitt utviklet, diklordifenyltrikloretan (DDT). Det er også en organisk forbindelse som inneholder klor og aromatiske ringer (figur 3). Dette vidundermidlet var blant annet effektivt i bekjempelse av malariamygg, og Paul Hermann Müller mottok nobelprisen i medisin i 1948 for oppdagelsen. Å hindre at mennesker får malaria har spart mange menneskeliv.

Rachel Carson, forfatteren av boken «Silent spring» fra 1962, tok opp problematikken rundt DDTs negative effekter på miljøet. Dette ble raskt fulgt opp av svenske myndigheter, og allerede i 1964 var svenske forskere i gang med å undersøke DDT-forekomsten i svensk natur, slik som i laks, gjedde og havørn. Det var i forbindelse med analyser av DDT at Søren Jensen rapporterte noen ukjente «topper» ved kromatografisk analyse av prøvene. Disse toppene som ble observert i kromatogrammet viste seg å være PCBer, hvor mengden i en prøve kunne være høyere enn hva som ble målt for DDT. Analyser av hans eget og familiens hår, viste at det også inneholdt PCB. En tilfeldig oppdagelse, 37 år etter at PCB-produksjonen startet, førte altså til dette funnet i miljøet i Sverige. Etter den første rapporten kom flere forskere på banen og rapporterte funn andre steder.

PCB gikk under radaren fordi bruken av dem var forskjellig fra bruken av DDT. PCB ble stort sett benyttet av industrien, mens DDT ble brukt direkte i miljøet. For DDT ble det observert en direkte årsakssammenheng mellom bruk i naturen og negativ effekt på fuglebestanden. Ved nærmere undersøkelser har PCB også vist seg å ha negative helseeffekter, både hos mennesker og i miljø. Miljøgifter overføres fra mor til barn under svangerskapet og senere under amming. Studier har vist signifikante korrelasjoner mellom PCB-konsentrasjoner og redusert fertilitet hos sel som holder til i Bottenviken. Årsaker til at PCB påvirker reproduksjonssystemet er antakelig på grunn av at de likner på hormoner (hormonhermende effekter).

Vardø 1968

Jeg (figur 4) ble født i Vardø i 1968, da det til og med var et sykehus der. Med to foreldre som jobbet på “fileten”, ble det fisk fem dager i uken.

Historien sier også at jeg med stor glede tok tran fra pumpeflasken som stod i kjøleskapet. Jeg har aldri målt PCB-nivået i blodet mitt, men jeg vet at de er til stede. I 1968 var nemlig den industrielle produksjonen av PCB oppe i 32 000 tonn i året, og var fortsatt stigende (figur 2).

Men i Vardø, langt nord og øst i Norge, hvordan kunne det ha seg at man ble eksponert for miljøgifter så langt borte fra kildene? Hovedproduksjonen har vært i USA, men det har også vært produksjon i Japan, Sovjetunionen, samt flere vest- og øst-europeiske land. Det har aldri vært noen produksjon av PCB i Norge, men vi har brukt PCB-holdige produkter. Både her og i andre land har ukontrollerte utslipp, til avløp og ved forbrenning, gjort at de havnet i havet, i innsjøer og elver, i luft og jord. PCBer har blitt fraktet mot nord med hav og luftstrømmer. Der blir de tatt opp av organismene som lever der. PCB er fettløselige, og den marine næringskjeden er rik på fett. At jeg drakk tran, var nok en viktig kilde til PCB i kroppen på slutten av 60-tallet. De fysikalsk-kjemiske egenskapene til PCB, som stabile og fettløselige, førte til en utbredelse over hele verden, og med økende mengder oppover i næringskjeden, spesielt den marine.

De fysikalsk-kjemiske egenskapene til PCB, som stabile og fettløselige, førte til en utbredelse over hele verden, og med økende mengder oppover i næringskjeden, spesielt den marine. De høyeste mengdene finner man i dag hos de som er i toppen av næringskjeden: spekkhoggere, isbjørn og rovfugler. Innholdet i mennesker har også vært høyt, spesielt hos de med mye inntak av mat fra den marine næringskjeden, og hos noen urfolk spesielt.

Forbud

Miljøgiftene er stabile og brytes langsomt ned. Det er leveren som i all hovedsak omdanner PCBene til mer vannløselige forbindelser som gjør at vi kan skille dem ut via urin og avføring. Denne prosessen går kontinuerlig og påvirkes ikke av diverse rensekurer man måtte finne på å ta. Det finnes to mekaniske måter å fjerne PCB fra kroppen: ved å tappe blod og ved fettsuging, noe som slett ikke er vanlig eller å anbefale. Har vi store utslipp til miljøet, øker innholdet i organismer. Avtar utslippene, avtar også mengden i oss.

Etter Søren Jensens funn ble det mer og mer forskning på PCB i miljøet, og det endte med et forbud. I 1979 ble det forbudt med ny bruk av PCB i USA, og i Norge kom forbudet i 1980. Senere er det kommet en internasjonal miljøavtale i regi av FN, som ble signert i Stockholm 23. mai 2001 og trådte i kraft 17. mai 2004 - Stockholm-konvensjonen. Avtalen forbyr eller regulerer produksjon, bruk og utslipp av mange av de farligste miljøgiftene.

Fram til forbudet i 1980 var det til sammen produsert 650 000 tonn PCB. Forbudet har en positiv innvirkning på hva som skjer med miljøgiftene i kroppene våre. Analyser av blodprøver fra Tromsøundersøkelsen viser at mengden PCB i blodet til nordnorske menn har gått ned fra 1986 (figur 5 ). Dette vil også stemme for nordnorske kvinner, og egentlig hele den norske befolkningen. Innholdet av mange andre miljøgifter har også avtatt etter at de ble forbudt.

Har mengden miljøgifter i blodet mitt vært skadelig? Det vet jeg ikke. Det er veldig vanskelig å måle en årsakssammenheng mellom mengde miljøgifter og eventuell sykdom. I noen tilfeller har det skjedd ulykker hvor mat har blitt forurenset med store mengder PCB. Det har ført til alvorlig forgiftning både like etter inntak og hos barn født flere år etter ulykken. I det siste tilfellet ble fosteret eksponert som følge av store mengder miljøgifter i mors blod.

I begynnelsen var miljøgifter produkter som tilsynelatende var gode løsninger som kunne løse helseproblemer (f.eks. DDT og malaria). Vi kan snakke om gamle synder, men industrien visste etter hvert om problemene uten at de tok tak i dem. Stoffene som betegnes som miljøgifter har kjemiske egenskaper som har vist seg å være ugunstige når de havner i miljøet.

Vi miljøforskere stiller oss ofte spørsmålet: Har menneskene lært noe, eller gjør vi de samme feilene på nytt? Miljøgiftene hører ikke hjemme i naturen. Det er vår skyld at de er der, og det er vårt ansvar å rydde opp i dette. Historiene om PCB og DDT må gjenfortelles slik at nye generasjoner ikke gjentar de samme feilene som generasjoner før dem.