Et uventet blodtyperesultat

Av EVA HAGEN OLSSON, Blodbanken i Oslo

En sommerdag i 2015 analyserte jeg pretransfusjonsprøver på vår helautomatiske blodtypemaskin IH1000. En av prøvene ga tydelig dobbelpopulasjon med anti-A, det vil si at noen av cellene reagerte med anti-A mens andre ikke gjorde det (bildet over). Samme prøve ble også kjørt på vår andre helautomatiske analysemaskin AutoVue, med samme resultat.

ABO-typingen ble gjort manuelt og ga etter en stund en svak reaksjon med anti-A.

Serumkontrollen ble satt opp med både A1+ og A1- celler, begge ga positiv reaksjon, hvilket avkreftet teorien om en svak blodtype A-variant med anti-A1.

Jeg sjekket historikken til pasienten. Vedkommende var tidligere typet til O RhD positiv og var ikke stamcelletransplantert eller transfundert med blod av annen blodtype enn O RhD positiv, ifølge datasystemet vårt.
Jeg ba om ny prøve, og fikk samme resultat på begge maskiner. Den første prøven ble også typet med flowcytometrisk metode og viste to cellepopulasjoner, hvor knapt 7 % uttrykte A-antigen.

Alle funnene styrket mistanken om en feiltransfusjon, så jeg kontaktet vakthavende lege som igjen kontaktet avdelingen. Hun fikk tilsendt pasientens transfusjonsjournal, der det var oppført et tappenummer som ikke var reservert til pasienten i vårt datasystem. Vi sjekket blodtypen tilhørende tappenummeret og blodgiveren var A RhD positiv.

Den aktuelle enheten var reservert (sammen med tre andre enheter) til en annen pasient på samme avdeling. De to pasientene hadde samme etternavn, et av to fornavn var like og de var omtrent på samme alder. Pasient nr. 2 hadde ikke fått alle de reserverte enhetene, så det resterende blodet var blitt lagt i «blodbankkjøleskap» på avdelingen. Da det ble forordnet blod til førstnevnte pasient, ble blod hentet i avdelingen sitt kjøleskap og gitt vedkommende.

Det var signert for utført pasientidentifikasjon av to sykepleiere, før ABO major uforlikelig SAG ble transfundert. Pasienten gikk gjennom en kort krise som klinikerne ikke tolket som en transfusjonsreaksjon, men behandlet korrekt med intensiv væsketerapi, diuretika og ulike medisiner på grunn av pasientens mange grunnsykdommer og en dårlig allmenntilstand.

Denne kasuistikken viser hvor vanskelig det kan være å tolke en transfusjonsreaksjon. Den belyser også viktigheten av at bioingeniører opprettholder høy faglig kompetanse, slik at de er i stand til å vurdere resultater fra så vel analysemaskiner og manuelt arbeid. Den reiser også spørsmål om sviktende pasientidentifikasjon i transfusjonssituasjonen er underrapportert.

Jeg gikk gjennom denne kasuistikken på en internundervisning, slik at alle kunne ta lærdom av den. I tillegg ble den presentert som et «fritt foredrag» på Bioingeniørkongressen 2016.