Tromboserisiko og blodsukkerkontroll

Vibeke Bratseth

• Alder: 43 år
• Avhandlingens tittel: “Prothrombotic activity and circulating microvesicles in patients with diabetes with and without coronary artery disease” – with special emphasis on the influence of exercise training and longitudinal development”
• Sted: Senter for Klinisk Hjerteforskning, Hjertemedisinsk avdeling, Oslo universitetssykehus, Ullevål
• Veiledere: Professor Ingebjørg Seljeflot (ph.d.), Svein Solheim (MD, ph.d.) og professor emeritus Harald Arnesen (MD, ph.d.)
• Dato for disputas: 03.12.20
• Utdanning: Bioingeniør (1999, Høgskolen i Sør-Trøndelag), master i biomedisin (2010, Høyskolen i Oslo og Akershus)
• Nåværende arbeidssted: Senter for Klinisk Hjerteforskning, Hjertemedisinsk avdeling, Oslo universitetssykehus, Ullevål

Innledning

Diabetes Mellitus (DM) er en gruppe metabolske sykdommer med forhøyet risiko for å utvikle hjerte- og karsykdommer som hjerteinfarkt og hjerneslag. Type-1 (T1DM) og Type-2 DM (T2DM) er vanligst og skyldes manglende produksjon og/eller effekt av insulin, som resulterer i forhøyet blodsukker, forstyrrelser i lipidstoffskiftet og økt stress for kroppens celler. Personer med DM har derfor en raskere utvikling av aterosklerose, også i hjertets kransarterier, som kan føre til fortettinger, redusert oksygenforsyning og aktivering av koagulasjonssystemet med påfølgende trombedannelse.

Ekstracellulære vesikler (EV) er små vesikler som skilles ut fra alle celletyper og er viktige for signalisering mellom celler. Frigjøring av EV er ofte forhøyet ved sykdomstilstander og de har i den senere tid vist stort potensiale som sirkulerende biomarkører. En subgruppe av EV er forbundet med økt koagulasjonsaktivering og trombosetendens.

Hvorfor ble studien gjennomført?

Forekomsten av DM er økende, og hjerte- og karsykdommer er den vanligste årsaken til sykelighet og død hos denne gruppen. Hos barn og ungdom med T1DM har det vært lite forsket på risiko for trombose. Hos pasienter med T2DM og etablert hjertesykdom er fysisk trening forebyggende, men mekanismene er ikke helt klarlagte.

Vi ønsket å studere koagulasjonsstatus og EV hos barn og ungdom med T1DM etter fem og ti års varighet av sykdommen. Videre ville vi undersøke om blodsukkerkontroll og risikomarkører for hjerte- og karsykdom hadde en sammenheng med resultatene (del I). Hos pasienter med både T2DM og hjertesykdom ønsket vi å undersøke om ett års fysisk trening reduserte risikoen for trombosetendens og påvirket EV, og om alvorlighetsgrad av sykdom og blodsukkerkontroll hadde betydning (del II).

Hvilke metoder ble brukt – og hvorfor?

I del I benyttet vi en prospektiv kohortstudie som inkluderte barn og ungdom mellom 8-18 år med T1DM og friske kontroller i samme alder for å observere forskjeller og utvikling over tid. I del II benyttet vi en randomisert klinisk studie for å studere effekten av ett års fysisk trening.

Risikoen for økt trombosetendens ble undersøkt ved å måle konsentrasjon og/eller aktivitet til selekterte koagulasjonsproteiner med Enzyme-Linked-Immunosorbent-Assays (ELISA), ex vivo trombingenerering (The CAT assay) og EV isolert fra plasma ved høyhastighets sentrifugering og analysert med trippelfarge flowcytometri, hvor modercelle og overflatemolekyler kan bestemmes.

Hvilken betydning kan dette ha for pasientene og fagfeltet?

Funnene våre viser at barn og ungdom med T1DM på intensiv insulinbehandling ikke har forhøyet tromboserisiko, hverken etter fem eller ti års sykdomsvarighet. Videre bekreftet vi at dårlig blodsukkerkontroll (høy HbA1c) har sammenheng med økt utskillelse av tromboserelaterte proteiner fra åreveggen.

Dette betyr at blodsukkerkontroll er viktig også for å unngå skader på blodårene. Ett år med organisert fysisk trening reduserte ikke trombosemarkører eller EV hos våre pasienter med både T2DM og hjertesykdom. Vi fant imidlertid at de som hadde langtkommet T2DM i form av albuminuri hadde økt trombosetendens og økt EV, spesielt knyttet til endotelskade.
Forskningen vår har på denne måten bidratt til økt kunnskap om risiko for trombose, betydningen av risikomarkører for hjerte- og karsykdom og god blodsukkerkontroll hos barn og ungdom med T1DM etter fem og ti års sykdomsvarighet.

Resultatene understøtter også den økte tromboserisikoen hos de med mer alvorlig grad av DM. De nøytrale funnene fra treningsstudien kan ha sammenheng med progresjon av sykdom og/eller treningstype/frekvens/intensitet, og er en ytterligere bekreftelse på hvor utfordrende det er å dokumentere effekt av intervensjon med trening.