Vesentlig forekomst av Mycoplasma genitalium i urin testet for Chlamydia trachomatis

Studien ble utført av Liv Kjersti Paulsen (fagbioingeniør), Mette Lundstrøm Dahl (Bioingeniør, MSc og ansvarlig for Genteknologisk enhet), Dagfinn Skaare (overlege, spesialist i medisinsk mikrobiologi) og Nils Grude (avdelingsoverlege, PhD, spesialist i medisinsk mikrobiologi) og ble publisert i Tidsskrift for Den norske legeforening i år.

Testing av de to seksuelt overførbare bakteriene M. genitalium og U. urealyticum er lite utbredt, og informasjon om forekomsten av disse mikrobene i Norge er begrenset. Begge kan gi urogenitale infeksjoner hos kvinner og menn. M. genitalium er etablert som etiologisk agens, men det knyttes usikkerhet til hvorvidt U. urealyticum er patogen.

I denne studien ble forekomsten av begge mikrobene kartlagt over en ettårsperiode i en sammensatt populasjon fra Vestfold og Telemark. Alle urinprøver som ble mottatt i laboratoriet i perioden februar 2011 til januar 2012 med spørsmål om testing for C. trachomatis, ble i etterkant undersøkt for M. genitalium og U. urealyticum med en egenutviklet PCR-basert metode. DNA ble isolert fra 200 µL urin, og videre analysert med en egenutviklet multipleks PCR-metode som påviser målgenene gap (glyseraldehyd-3-fosfatdehydrogenase) for M. genitalium og ureaplasma multiple banded antigen for U. urealyticum.

Materialet omfattet 4665 urinprøver, etter at kontroll-/oppfølgingsprøver, prøver fra barn under 15 år og prøver med ikke-intakt DNA var ekskludert. Totalt var 29 % av prøvene positive for en eller flere av de tre mikrobene. Av disse var 11,9 % positive for C. trachomatis, 3,6 % positive for M. genitalium og 17,6 % for U. urealyticum. Ko-infeksjoner forekommer for alle agens, og Venn-diagrammet gjengitt i figur 1, viser den totale oversikten over antall positive prøver og ko-infeksjoner.

Forfatterne mener forekomsten av M. genitalium på 3,6 % kan være underestimert siden det kun er testet i urin og ikke i penselprøver fra vagina/cervix. Ekstraksjonsmetoden for bakterie-DNA er også sentral for å få god nok sensitivitet, da det er vist at bakteriemengden ved M. genitalium infeksjon kan være lav.

Den høye forekomsten av U. urealyticum på 17,6 %, gjenspeiler trolig at denne mikroben ofte er apatogen, og forfatterne foreslår at denne mikroben bør testes hos pasienter med symptomer på uretritt dersom andre agens ikke blir påvist.

Det var kun for 10 % av prøvene at rekvirenten i utgangspunktet hadde bedt om analyse av M. genitalium og U. urealyticum. Resultatene viste at henholdsvis 89 % og 93 % av de positive prøvene for disse agens ble funnet i forbindelse med denne studien, og derfor ikke rapportert til rekvirent. Det er derfor grunn til å tro at lite tilgjengelig diagnostikk og begrenset kunnskap gjør at mange sykdomstilfeller forblir udiagnostisert. Fordi valg av antibiotika for behandling av mykoplasma- og klamydiainfeksjoner er ulik, og M. genitalium er forbundet med høy grad av resistensutvikling, bør diagnostikk og behandling av denne mikroben følges nøyere opp. Forfatterne anbefaler derfor at M. genitalium bør inkluderes som standardundersøkelse ved symptomer på uretritt og cervisitt, samt ved bekkeninfeksjon hos kvinner.

Les originalartikkelen i Tidsskrift for Den norske legeforening:

Forekomst av M. genitalium og U. urealyticum i urin testet for C. trachomatis