Lei av byråkratiet, men savner blodgiverne

- Med en sånn entusiasme for jobben, hvorfor gikk du av før du var nødt?

- Fordi jeg ikke synes utviklingen på Blodbanken i Oslo går i riktig retning. Det er blitt veldig byråkratisk og det er vanskelig å få gjennomført ting. For mange ledere på samme nivå fører til at ansvaret pulveriseres. Selv har jeg mistet mye av det faglige ansvaret som jeg hadde tidligere. Siden jeg er et utålmodig menneske, gikk jeg lei. En annen frustrasjon er at det nesten bare ansettes sykepleiere. Det er behov for bioingeniører også på tappeseksjonen.

- Hvorfor ansettes det så få bioingeniører?

- Muligens fordi alle tre enhetslederne ved seksjon for blodgivning er sykepleiere. Jeg mener at det bør være 50/50 sykepleiere og bioingeniører, og at det må settes inn tiltak for å få flere bioingeniører til å søke på de stillingene som lyses ut.

- Hvorfor er det så viktig at det jobber bioingeniører ved en tappeseksjon?

- Fordi vi trenger personale som kan blodtypeserologi. Det er faktisk helt avgjørende når vi får spesialbestillinger til ulike pasienter. Vi trenger dessuten personale som er villige til å lese faglitteratur, holde foredrag og lage postere til kongresser. Bioingeniører som har kjennskap til faget transfusjonsmedisin er best egnet til det.

- Men ikke sykepleierne?

- Det jobber flinke sykepleiere på blodbanken, men de har ikke den samme faglige tilnærmingen. Få av dem er interessert i faget immunhematologi.

- Hvorfor tror du Norge ligger på bunn i Europa når det gjelde å gi blod?

- Jeg er ikke sikker på at det er riktig. Når man lager slike regnestykker må man også ta hensyn til geografi – og hvor ofte hver enkelt gir blod. Jeg tror ikke at nordmenn er mindre empatiske enn andre folkeferd.

- Kan det henge sammen med organiseringen?

- Det kan i hvert fall henge sammen med hvor mye ressurser blodbankene får. Blodgiverne kommer frivillig, igjen og igjen, uten annet enn en sekk til en verdi av 50 kroner til takk. Da må de ivaretas godt! På blodbanken i Oslo er blodgiverstolene hullete, møblene på venteværelset er gamle og telefonsystemet fungerer ikke som det bør. Det blir stadig satt opp på budsjettene – og strøket igjen. Det er frustrerende!

- Hvorfor ble du bioingeniør?

- Mannen min studerte medisin i Berlin, og jeg ønsket også å ta utdanning der. Etter å ha saumfart mulighetene kom jeg fram til tre aktuelle alternativer; fysioterapi, sangaspirant til operakoret og bioingeniørutdanning. Sangen turte jeg ikke å satse på, fysioterapistudenter fra Norge var det allerede flusst av, så valget falt på bioingeniørutdanningen. Det vil si, det het medisinsk teknisk assistent i Tyskland, og vi fikk undervisning i både laboratorie- og røntgenfag. Da jeg kom hjem til Norge måtte jeg praktisere ett år på lab før jeg ble godkjent bioingeniør.

- Hvordan tror du studiekameratene husker deg?

- Som skravlete og blid, vil jeg tro.

- Hva er du opptatt med akkurat nå?

- Med å få solgt leiligheten til min 96 år gamle mor som er flyttet på sykehjem, og av de fire barnebarna. Jeg har vært mye sammen med familien disse første 14 dagene av pensjonisttilværelsen.

- La oss se ti år fram i tid. Hva tror du blir den største endringen på Blodbanken i Oslo?

- De som jobber der må sikkert fremdeles streve litt for å få nok blodgivere, men jeg tror ikke solidariteten er død, så det blir sikkert ikke noe stort problem. Det er sannsynligvis flere afereser, og det er mange flere steder å gi blod, for eksempel på kjøpesentre. Håndtering av plasmaprodukter og trombocytter er sentralisert for hele Osloregionen.

- Hva ser du mest fram til akkurat nå?

- Til de hverdagslige gledene som pensjonisttilværelsen gir, som å ha god tid om morgenen til aviser og kaffe. Og så gleder jeg meg til ikke lenger å ha dårlig samvittighet fordi jeg har for liten tid til familien. Men det er kanskje mannen min som gleder seg mest til tida framover – han har vært pensjonist i fem år allerede og har tatt mye av ansvaret for hjem og familie.

Uenig i kritikken

Richard Olaussen, overlege ved Blodbanken i Oslo, opplever ikke kritikken fra Vibeke Svenningsen (se forrige side) som rettferdig.

– Det er uheldig å sette sykepleiere og bioingeniører på samme arbeidsplass opp mot hverandre, sier Olaussen.

Han mener Svenningsen snakket mot bedre vitende når hun sier at det ansettes få bioingeniører fordi alle tre enhetslederne ved seksjon for blodgivning er sykepleiere.

– Mitt uttalte mål som seksjonsleder har vært at det alltid skal være en 50/50 fordeling mellom bioingeniører og sykepleiere på tapperommet. Dagens enhetsledere har stilt seg bak denne målsettingen. Utfordringen er at det er vanskelig å få tak i bioingeniører, sier Olaussen.

Han forteller at Blodbanken i flere ansettelsesprosesser har prioritert bioingeniører fremfor sykepleiere, nettopp for å sikre yrkesbalansen. Tillitsvalgte har vært involvert i dette arbeidet.

Olaussen er heller ikke enig i at ansvaret pulveriseres på grunn av for mange ledere på samme nivå, slik Svenningsen hevder. Han viser til at seksjonen rommer 50 årsverk, fordelt på rundt 80 ansatte. Seksjonen har i nærmere ti år hatt tre enhetsledere, én for tappestasjonen i Hausmannsgate, to på Ullevål.

– Én seksjonsleder klarer ikke å ivareta personalansvaret for 80 ansatte på en god måte. De ansatte har sagt at de ønsker en lokal linjeleder, blant annet derfor har vi tre enhetsledere, forklarer Olaussen.

Han medgir at det er noe overlapp mellom de tre lederne, men mener at de i det store og hele har godt definerte og ulike ansvarsområder.

Derimot deler Olaussen Svenningsens frustrasjon over manglende ressurser til Blodbanken.

– Blodgivere skal ikke komme til et «shabby» sted. Tappebenkene skal være i orden. Og IT-systemene må fungere. Dessverre er det ikke slik, og jeg forstår at det er frustrerende for de ansatte, sier overlegen.