For om lag 25 år siden flyttet tromsøjenta Grethe Bergseth fra Oslo til Bodø. Omtrent samtidig ankom Tom Eirik Mollnes, lege og professor, Nordlands-byen.
De to hadde jobbet sammen på Institutt for generell og revmatologisk immunologi (IGRI) i Oslo, og hadde samme faglige interesser. Så da Mollnes ville ha hjelp til å bygge opp et laboratorium som skulle forske på hans eget favorittema, komplementaktivering, var det Bergseth som fikk jobben.
Siden 1993 har hun jobbet full tid med det forholdsvis smale, men biologisk viktige temaet. I dag jobber det seks entusiaster på laboratoriet. Fem av dem er bioingeniører.
– Det ville ikke vært noen forskningslab i Bodø uten deg og Mollnes?
– Ikke uten Mollnes, i hvert fall. Det er han som har vært ildsjelen og den største entusiasten.
– Dere er produktive og publiserer stadig nye artikler. Hvor mange har du selv vært med på?
– Det er blitt 15, de fleste som medforfatter, men også noen som førsteforfatter. Tre nye artikler er dessuten under arbeid. Siste tilskudd var en artikkel om den sjeldne og alvorlige sykdommen paroksystisk nattlig hemoglobinuri; PNH. Den ble publisert i «Immunobiology» på nyåret.
– Hva fant dere ut?
– At kvinner med PNH kan bli gravide og få friske barn selv om de bruker en ny medisin som hemmer komplementsystemet. Man fryktet for at medisinen passerte placenta og at barnet kunne bli født med nedsatt immunforsvar. Vi fant ut at det ikke skjer.
– Og hva var din jobb?
– Jeg utviklet ELISA-metoden som ble brukt til å lete etter immunkomplekser. PNH gir komplementnedslag på de røde blodcellene slik at de lyserer, og metoden jeg utviklet målte kompleksene som medisinen danner. Utfordringen var å finne de riktige antistoffene.
– Andre forskningsresultater som du er spesielt stolt av?
– Jeg har vært med på å lage en internasjonal standard for komplementanalyser. Det er jo ikke verst. Utgangspunktet var én liter serum hvor komplementsystemet ble fullaktivert. Etter mye prøving og feiling fant vi ut at stoffet «futhan» stabiliserte komplementproteinene i serumet. Vi sendte standarden videre til et referanselaboratorium i Tyskland, som nå distribuerer den til laboratorier i hele verden.
– Hvorfor ble du bioingeniør?
– Jeg hadde studert kjemi og biologi ved universitetene i Tromsø og Oslo i til sammen fire år og fikk jobb på Folkehelseinstituttet. Jeg likte laboratoriearbeid og tok derfor MIP-utdanning ved ingeniørhøgskolen i Oslo. Det vil si, jeg trengte bare ta siste året siden jeg hadde så pass mye biologi og kjemi fra før av.
– Hvordan tror du studiekameratene husker deg?
– Som en typisk nordlending, kanskje? Snakket med store bokstaver, var direkte og flirte mye.
– Hvilke arbeidsoppgaver er du opptatt med akkurat nå?
– Jeg leste nettopp igjennom utkast til en vitenskapelig artikkel som jeg er medforfatter på. Det er en videreføring av arbeidet med PNH-pasientene. Jeg har blant annet sjekket at tabeller, figurer og metodedelen er riktig. Og så har jeg lest innspill fra andre medforfattere.
– La oss se ti år fram i tid. Hva tror du er den største endringen på arbeidsplassen din?
– Da jobber ikke jeg lenger, det er i hvert fall sikkert. Men jeg kan jo likevel gjette, eller kanskje heller håpe? Jeg håper at Bioteknologiloven har fått enda større innpass i hverdagen til forskerne og at avidentifisering av de som deltar i forskningsprosjekter er en selvfølge. Vi er på rett vei, men det er et stykke igjen til målet. Jeg håper også at vi har funnet en måte å hemme komplementsystemene hos alvorlig syke, slik at færre pasienter dør av sepsis.
– Hva gleder du deg mest til akkurat nå?
– Til å reise til Spania sammen med familien min og spille golf. Alle bioingeniørene her på laboratoriet er faktisk ivrige golfspillere. Jeg gleder meg også til å delta på et møte senere i dag. Vi skal vurdere resultatene fra et pilotprosjekt og finne ut om selve hovedprosjektet kan komme i gang. Spennende forskning som jeg ikke kan si noe mer om nå – dessverre.
