Helsesenteret for papirløse migranter i Oslo har tatt imot cirka 3000 pasienter siden oppstarten for drøyt fem år siden. Mange av pasientene vil ha møtt Skår. Hver torsdag drar hun på jobb på senteret. Der tar hun blodprøver og gjør enkle analyser i et laboratorium som er så lite at man nærmest må gå ut for å kunne snu seg.
«Papirløs» er en fellesbetegnelse på mennesker som ikke har lovlig opphold i Norge. De er langt på vei rettsløse, og har ikke krav på andre helsetjenester enn ø-hjelp. Papirløse barn har ikke rett til fastlege. Mennesker som oppholder seg illegalt i Norge kan få regninger de umulig kan betale hvis de benytter seg av helsetjenester. Nylig fikk en papirløs mor et krav på over 50 000 kroner etter å ha født på et norsk sykehus.
Men på helsesenteret får papirløse gratis hjelp. Skår er en av cirka 120 frivillige helsearbeidere som er med på dugnaden.
- Hvordan begynte dette engasjementet?
- Jeg tenkte at jeg måtte bruke tiden til noe da jeg ble pensjonist, og en venninne tipset meg om at helsesenteret trengte en bioingeniør. Nå jobber jeg der på fjerde året.
- Hvilke analyser gjør du?
- Ikke så mange, vi har avtaler om at vi kan sende prøver til sykehuslaboratorier. Men vi gjør blant annet CRP, INR, hemoglobin og noen immunologiske tester selv. Vi har også tilbud om hiv hurtigtest, men jeg har aldri funnet noen hiv-positive.
- Hvem er pasientene dine?
- De kan komme fra mange kanter av verden(*) og mange kommer for å få hjelp med vanlige medisinske plager. Men de er i en vanskelig livssituasjon. Hvis de jobber, er det «svart» arbeid for dårlig lønn, og de lever i konstant frykt for å bli sendt ut av landet. Noen er skadet og traumatisert på grunn av ting de har vært igjennom.
- Er det noen av dem du husker spesielt godt?
- Det var en familie som vi fulgte over tid. De fikk etter hvert oppholdstillatelse. Jeg husker de kom til oss med kake da det var klart at de fikk bli.
- Er du opptatt av asyl- og innvandringspolitikk?
- Man blir jo engasjert når man ser urett. Jeg synes det er veldig stygt det som skjer med enkelte barnefamilier. Politiet henter dem midt på natten når de skal sendes ut av landet. Det er det verste jeg vet, og jeg kan ikke gjøre stort med det. Men jeg kan i hvert fall gjøre en god jobb for disse menneskene på helsesenteret. I tillegg får jeg holdt fagkunnskapen ved like.
- Hvorfor ble du bioingeniør?
- Allerede som barn visste jeg at jeg ville jobbe i et laboratorium. Moren min var apoteker, og jeg er nærmest vokst opp i laboratoriet. Når jeg var ferdig med skoledagen gikk jeg alltid dit og fikk prøve meg på å lage salver og piller. Men farmasi var en lang utdannelse. Jeg valgte i stedet laboratorietekniker, som det da het, for å komme meg raskt ut i arbeidslivet.
- Hvordan tror du studiekameratene husker deg?
- Gudene vet! Kanskje husker de at jeg skilte meg litt ut ved studiestart, jeg var den eneste som gikk med hatt og jeg røkte.
- Bortsett fra arbeidet som frivillig, hva opptar deg i pensjonisttilværelsen?
- Jeg trener spinning og styrke, tre dager i uka. Ellers er jeg glad i å lese og går i operaen og på konserter.
- La oss se ti år frem i tid. Hva tror du er den største endringen på din gamle arbeidsplass - bioingeniørutdanningen?
- Teoretisering! Bacheloren i bioingeniørfag kommer til å bli mer og mer teoritung, og det vil bli flere forelesere som ikke har bioingeniørbakgrunn. Jeg er skeptisk til at utdanningen fjerner seg fra praksis.
- Hva gleder du deg mest til akkurat nå?
- Å dra på sykkelferie i Nederland til sommeren, med mannen min. Jeg skal også til Italia sammen med en venninne, slik vi gjør hvert år.
(*)Siden 2009 har helsesenteret hatt pasienter fra 103 land. Flertallet kommer fra Sentral-Asia, Midtøsten og det nordøstlige Afrika, og er i alderen 18 – 45 år. 31 prosent av pasientene er kvinner. Kilde: Kirkens Bymisjon.
