Da Gerd Vidje trådte inn i redaksjonskomiteen på begynnelsen av 1980-tallet, besto innholdet i Fysiokjemikeren, som Bioingeniøren het da, stort sett av informasjon fra forbundet og én fagartikkel. Men redaksjonskomiteen var en samfunnsengasjert flokk unge kvinner på venstresida som ville noe mer. Om de ikke fikk endret verden, kunne de i hvert fall utvikle sitt eget fagblad til å bli et journalistisk godt produkt.
Det gjorde de altså rundt Vidjes kjøkkenbord.
- Hvorfor engasjerte du deg i redaksjonskomiteen? Hvorfor ikke i stedet i hovedstyret?
- Jeg hadde nok en sterk trang til å formidle. Jeg likte å formulere meg og skjønte at dette var noe jeg kunne jobbe med. Fremdeles er noe av det morsomste jeg vet å få en uferdig tekst til å fungere for leseren, få fram de viktigste poengene og bygge opp artikkelen.
- Du var med på å fornye bladet. Hva var det viktigste dere gjorde?
- Det var kanskje at vi ga bladet et journalistisk innhold, gjorde det aktuelt ut fra bioingeniørenes arbeidshverdag. Det kom blant annet for dagen at mange bioingeniører aborterte, og vi ville finne ut hvorfor. Over flere numre intervjuet vi fagfolk for å avdekke om arbeidsmiljøet på laboratoriene spilte inn.
Vi la også vekt på bilder. Men for all del; jeg har sett gjennom de gamle bladene, og med dagens målestokk er de ikke mye å vise frem.
- Dere var en gjeng glade amatører med vanlige bioingeniørjobber. Hvor fikk dere kunnskapen fra?
- Kurs ved Institutt for journalistikk i Fredrikstad gjorde susen. Jeg var på utallige kurs i skriving, foto, bildebehandling og magasinproduksjon. Vi fikk direkte og konkret kritikk på det vi gjorde, og det var utrolig lærerikt.
- Ville du blitt journalist uten tida i Bioingeniøren?
- Det spørs. Jeg tror nok det var en mulighet som kom til helt rett tid for meg – og som endret resten av mitt yrkesaktive liv.
- Du har hatt mange journalist- og redaktørjobber etter at du sluttet å lage Bioingeniøren?
- Ja, jeg måtte sjekke CV-en min før du kom, for å huske alle. Jeg har vært journalist og redaktør i Fysioterapeuten og i en rekke mindre magasiner i Rikstrygdeverket, SINTEF og CP-foreningen, for å nevne noen. Jeg var dessuten med på å etablere bladet «Levende historie», som dessverre gikk inn i fjor. I dag jobber jeg mest for et magasin som utgis av Statped (statlig pedagogisk tjeneste, red. anm.).
- Hva kjennetegner et godt tidsskrift?
- Det må selvsagt være godt redigert og inneholde noe for enhver smak. Det skal både nå lesere som er svært dedikerte og de som bare titter igjennom. Derfor må titlene og ingressene være gode og innbydende – de skal trekke til seg de som kanskje ikke hadde planlagt å lese artikkelen. Et tidsskrift kan egentlig bygges opp som en film. Med en innbydende start og et klimaks som ofte vil være den viktigste artikkelen. På slutten av bladet bør det være noe med snert som dasker til leseren og som skaper refleksjon og ettertanke.
- Hvorfor ble du bioingeniør?
- Jeg var realist, samtidig ønsket jeg å jobbe i helsesektoren. Jeg tenkte på å studere biokjemi, men tror ikke jeg var tøff nok til å gå løs på et så langt studium. Derfor fant jeg en utdanning som var mer kortvarig og samtidig i interessefeltet mitt.
- Hvordan tror du studiekameratene husker deg?
- Som politisk engasjert. Og sikkert bombastisk og streng. Dette var midt i den heteste EEC-kampen og det var mange på kullet som engasjerte seg høylytt. Jeg var blant dem. Jeg var dessuten feminist og bevisst på at jeg ikke skulle være en søt nikkedukke. På klassebildet smiler alle de andre jentene, mens jeg ser strengt mot kamera.
- Hvilke oppgaver er du opptatt med akkurat nå?
- Jeg er i gang med et temanummer om mobbing og læringsmiljø – og i dag har jeg gjort research på forskere som kan skrive artikler om temaet.
- La oss se ti år fram i tid. Hva tror du er den største endringen på arbeidsplassen din?
- Jeg håper at jeg fremdeles jobber! Heldigvis har jeg et yrke som fint kan kombineres med å bli gammel. Jeg kan ikke forestille meg at jeg ikke skal jobbe, for en stor del av identiteten min er knyttet til journalistyrket. Men om ti år er det nok nettet jeg skriver for, det er neppe mye som blir trykket på papir da.
- Hva gleder du deg mest til akkurat nå?
- Til våronna i hagen. Det spirer og gror og jeg skal rydde bort vinteren, rake, luke, kjenne lukten av jord og høre fuglenes kurtise. Vi bygger dessuten nytt hus i hagen. Datteren vår skal ta over gammelhuset og vi skal inn i et splitter nytt i løpet av året. Det blir stas.
Les også om Gerd Vidje og utviklingen av Bioingeniøren i essayet «Fra ledelsens talerør til medlemmenes vaktbikkje”.
