Høyt oppe i det hvite og blå

- Det var med skrekkblandet fryd at jeg satte meg inn, men turen var fort overstått. Vi lettet og landet. Det hele tok fem minutter.

- For arbeidsplassen din er ikke langt fra Longyearbyen?

- Nei, bare fem kilometer unna. Men veien opp til Svalsat er smal, bratt og kronglete. Vi holder til på det såkalte Platåberget, 458 meter over havet.

- Hvordan ser det ut utenfor vinduet ditt akkurat nå?

- Det er hvitt, kaldt og vakkert. Fjellet er helt flatt flere kilometer innover. De hvite kuleformede antennene er likevel godt synlige. Jeg har 24-timersskift, klokka er halv sju på ettermiddagen og sola skinner! Om to uker skinner den hele døgnet, hvis det er klarvær. Det er midnattssol fra 20. april til 23. august.

- Hva i all verden gjør en bioingeniør på en satellittstasjon på Svalbard?

- Jeg passer på signalene som antennene fanger opp fra satellitter i verdensrommet. Hver gang en satellitt har kontakt med en antenne på bakken, kontrollerer vi som jobber her dataoverføringene. Vi kvalitetssikrer dem før de sendes videre til kundene. I tillegg har jeg en del rutineoppgaver, som å følge med på at serverne går som de skal. Alle røde lys skal sjekkes.

- Ingenting av det sto på pensumlisten til bioingeniørutdanningen?

- Nei, det er riktig, men Svalsat søkte kort og godt etter ingeniør, og jeg tenkte at det er jeg jo, så jeg søkte, ble innkalt til intervju og fikk jobben. De hadde allerede gode erfaringer med «labdamer», for de to kvinnelige kollegene mine er biolog og molekylærbiolog. Det kom sikkert også godt med at jeg de siste årene har jobbet som systemansvarlig for labsystemet på Unilabs i Skien (tidligere Telelab, red. anm.). Jeg liker instrumenter, knapper og sånt.

- Hvem er det som kjøper signaler fra verdensrommet?

- Det handler stort sett om værdata. Værmeldingene til store deler av Europa og USA utarbeides av data herfra.

- Hvorfor Svalbard?

- Både jeg og mannen min har vært her før. Jeg bodde her et halvt år etter at jeg var ferdig med bioingeniørutdanningen, samtidig som jeg tok en desentralisert videreutdanning i virologi. Det var ei flott tid! Siden jeg er en friluftsentusiast fristet det veldig å dra tilbake. Jeg er glad i å være på tur, og hjemme i Skien har jeg seks trekkhunder.

- Men ikke på Svalbard??

- Nei, dessverre. Vi bor i leilighet og får ikke lov til å ha hundehus utenfor blokka. Men vi skal få opp to av hundene snart. De skal få bo inne og være kosehunder.

- Må man være friluftsmenneske for å trives på Svalbard?

- Nei, faktisk ikke. I går hadde jeg fri, og da var jeg på kunstutstilling på formiddagen og på kino med ungene på ettermiddagen. Det er et vell av fritids- og kulturtilbud for både barn og voksne. Og flere gode restauranter!

- Nå har du jo bare jobbet én måned på Svalsat, men jeg spør likevel; savner du bioingeniørjobben?

- Det trenger jeg ikke, for jeg har beholdt ti prosent av stillingen min på Unilabs. Jeg har en flink vikar, men det er likevel greit å holde seg oppdatert om hva som skjer. Så jeg deltar på en del LYNC-møter og prøver å hjelpe til der jeg kan.

- Hvorfor ble du bioingeniør?

- Fordi jeg ikke kom inn på veterinærstudiet. Jeg begynte på bioingeniørutdanningen for å samle poeng, men så ingen grunn til å slutte. Jeg likte meg så godt!

- Hvordan tror du studiekameratene husker deg?

- Som litt vimsete, litt sjenert, men pliktoppfyllende.

- Er du vimsete fremdeles?

- Tja, jo ... tidvis! Jeg har en tendens til å holde på med mange ting samtidig, og da blir man vel litt vimsete.

- Hvilke oppgaver arbeider du med akkurat nå?

- Vi er to her på kvelds- og nattetid, og vi deler arbeidet mellom oss. Fire timer jobb og fire timer hvile. Om en liten stund er det min tørn igjen og da skal jeg ta meg en runde og sjekke serverne. Og så skal jeg signere en del satellittpass, det vil si godkjenne dataoverføringene. Rene rutineoppgaver.

- La oss se ti år fram i tid. Hva tror du er den største endringen på arbeidsplassen din?

- Da må jeg ta utgangspunkt i arbeidsplassen min på Unilabs i Skien, for jeg har vært alt for kort tid her til å komme med spådommer om Svalsat. Men på Unilabs tror jeg det er mye tettere meldingsflyt mellom leger, pasienter og laboratoriet. Pasientene vet mer og krever mer, derfor må laboratoriene ha superbra elektroniske løsninger. Og så kommer det til å være enda flere maskiner – og mindre manuelt arbeid.

- Hva gleder du deg mest til akkurat nå?

- Til å få moren min på besøk. Det gleder både vi voksne og ungene seg til. Da skal vi på ski- og scooterturer. Og mye mer.

- Dere har med våpen, håper jeg?

- Selvsagt. Man drar ikke på tur her på Svalbard uten rifle. Det er fremdeles mange isbjørner her!