Hun skal finne ut hvordan trening forebygger Alzheimer

- Hva er utgangspunktet for doktorgradsprosjektet ditt?

- Det er kjent at hjertets og blodårenes funksjon henger sammen med hjernens helse, og at trening er assosiert med redusert risiko for å utvikle Alzheimer. Det ser også ut til at trening kan utsette sykdomsutviklingen hos personer som allerede har fått Alzheimer-diagnosen. Men vi vet ikke hvorfor trening ser ut til å være så gunstig. Derfor skal vi studere de molekylære mekanismene bak treningens forebyggende effekt.

- Hvordan gjør dere det?

- Vi benytter rotter som har Alzheimer. De får overført blod fra friske rotter som har gjennomført kondisjonstrening, for å se om det påvirker sykdomstilstanden. Forsøkene omfatter også alzheimersyke dyr som trener, slik at vi kan observere effekten av faktisk trening. Vi måler effekt ved å teste om dyrene får bedre hukommelse etter behandlingen.

- Hvorfor er forskningen din viktig?

- Det har vist seg vanskelig å finne en kur mot Alzheimer. Da må vi forsøke forebyggende strategier i stedet, og det kan dette prosjektet gi mer kunnskap om.

- Du har vært flere ganger på programmet Schrödingers katt på NRK. Det er ikke uvanlig at forskere er skeptiske til å drive populærvitenskapelig formidling. Har du alltid vært like positiv?

- På arbeidsplassen min er slik formidling ansett som viktig – både gjennom vanlige medier og i CERGs egen blogg. Slik får vi fortalt folk flest om betydningen av forskningen vår. Første gang jeg skulle være med på et tv-program var jeg nervøs, men det var det ikke grunn til. Flere bør hoppe i det og fortelle om forskningen sin. Ikke vær redd for å forenkle, du må bruke ord som alle forstår. Og husk å avtale med journalisten at du får se hva som skal publiseres på forhånd, i tilfelle noe er blitt helt feil fremstilt.

- Du var ikke helt komfortabel med å snakke om museforsøk på NRK, selv om det er en nødvendig del av medisinsk forskning?

- Det var fordi de ville jeg skulle beskrive et veldig spesielt forsøk som amerikanske forskere har gjort, ikke mitt eget arbeid. Det hadde jeg ikke lyst til. Når det gjelder dyreforsøk, er det viktig å formidle at Norge har strenge regler for dyrevelferd og godkjenning av forsøk. Det er også slik at vi ofte er avhengige av dyreforsøk for å gjøre medisinske fremskritt.

- Hvorfor ble du bioingeniør?

- Fordi jeg helt spontant søkte på bioingeniørutdanningen ved Høgskolen i Sør-Trøndelag. Det var søknadsfrist den dagen, og jeg hadde lagt meg. Men like før midnatt stod jeg opp og skrudde på pc-en. «Kroppens detektiv», stod det om studiet. Det var alt jeg visste på forhånd. Senere fant jeg ut at jeg hadde mest lyst til å jobbe med cytologi eller infertilitet. Men det er få stillinger innenfor de områdene. Jeg måtte gjøre noe annet, og begynte på master i molekylærmedisin i stedet. Fra første dag på studiet føltes det som et hav av muligheter åpnet seg.

- Har du noen gang jobbet som vanlig bioingeniør?

- Ja, litt – på legekontor og psykiatrisk sykehus.

- Hvordan tror du studiekameratene fra bioingeniørutdanningen husker deg?

- Jeg håper de syntes jeg var trivelig.

- Hvilke oppgaver arbeider du med akkurat nå?

- I april fikk jeg ei jente, så for tiden har jeg permisjon. Før jeg kom hit for å holde foredrag var jeg på mor- og barn-trening på et treningssenter.

- La oss se ti år frem i tid. Hva tror du er den største endringen på arbeidsplassen din?

- Jeg håper det er utviklet modeller som har større likhet med levende mennesker enn dyrene vi i dag er avhengige av i forskningen. Dyr er annerledes enn mennesker, det er ikke alt som er overførbart.

- Hva gleder du deg mest til akkurat nå?

- Å begynne på jobb igjen når permisjonen er over. Men jeg også glad for at jeg fortsatt har en del tid med babyen før jeg skal tilbake.