Les også: Par i hjerter, par på jobb: Slik fant de kjærligheten på laboratoriet
“Might as well face it, you're addicted to love”
Slik går refrenget i en 80-tallshit om forelskelsens symptomer: Hjertet på høygir, svett og skjelven! Forelskelsen gjør oss energiske, urolige og oppstemte.
Noradrenalin og kortisol er med i det biokjemiske drivstoffet som fyrer opp under tilstanden. Men ikke minst handler forelskelse om en slags narkotikaavhengighet.
Den nyforelskede hjernen bader nemlig i dopamin. Dette er kroppens egen kokain, vi får et «kick» og vi får lyst på mer.
Urmennesket måtte jakte, spise og formere seg, og hjernens belønningssystem fremmer slik adferd. Derfor raser dopaminet til værs når vi gjør noe spennende eller godt – som å være forelsket eller ha sex.
Men dopamin kan være skumle saker. Akkurat som rusmidler trigger belønningssystemet og gjør oss avhengige, tror man at noen kan bli hekta på forelskelsens dopaminkick og føle behov for stadig nye partnere.
Nei, for å skape et stabilt, langvarig forhold trengs flere kjemikalier. Men mer om det senere, først skal vi en tur innom psykiatrien.
“Can`t Get You Out of My Head”…
…er Kylie Minouge sin kanskje mest populære låt. Og man kan være så besatt av den utkårede at man blir «gal av kjærlighet».
Forelskede får vesentlig høyere score enn andre friske individer på en skala som brukes til å diagnostisere mani. Kanskje ikke uventet, da nivået av noradrenalin og dopamin er forhøyet ved mani. Og hva med det voldsomme fokuset på den man er forelsket i, minner ikke det om en tvangslidelse?
Også her spiller kjemien inn. Lavt serotoninnivå gjør oss sårbare for påtrengende tanker. Forskere har funnet redusert serotoninnivå både hos hodestups forelskede forsøkspersoner og hos pasienter med tvangshandlinger og tvangstanker.
Heldigvis, når et forhold er vel etablert, stiger serotoninnivået igjen.
“I Will Always Love You”
Whitney Houston kommer alltid til å bli husket for denne balladen. Men skal kjærlighet bli varig, skal det mer til enn en sang – eller forelskelsens voldsomme kjemi.
Forelskelse avtar nemlig i løpet av et år eller to. Det er lenge nok til å få barn. Men det ville vært en katastrofe for artens overlevelse om urmennesket da sa takk for seg og la ut på jakt etter en ny partner. Menneskebarn er lenge helt hjelpeløse. Sjansen for å overleve i en nådeløs natur stiger hvis man har to foreldre som samarbeider.
Her mener man at «kjærlighetshormonet» oxytocin kommer inn i den biokjemiske likningen. Oxytocin er kanskje mest kjent for sin rolle i amming og dannelsen av bånd mellom mor og barn. Men det ser ut til at dette hormonet har mange oppgaver. Oxytocin er forbundet med følelser av tillit, tilknytning og nærhet. Kos, sex og orgasme øker oxytocinnivået. «Kjærlighetshormonet» bidrar til at mennesker ønsker langvarige parforhold. Og for våre fjerne forfedre på de afrikanske savannene var det en åpenbar fordel med en biokjemisk mekanisme som fikk mor og far til å holde sammen etter at den kraftigste forelskelsen hadde gitt seg.
En oppskrift på kjærlighet?
Kjærlighet består av lyst, tiltrekning og tilknytning, mener antropologen Helen Fisher. I så fall må oppskriften på varig kjærlighet se omtrent slik ut:
- En dæsj av forelskelsens dopaminrush.
- En klype oxytocin.
- Krydre litt med kjønnshormoner på toppen.
Velbekomme!
Kilder: «Dopamin, vår naturlige rus» av Aina W. Ravna, «Kjærlighet er kjemi» av Arvid Mostad, «Den forelskede hjernen» av Ane Wensberg Holte, videnskab.dk, Psykolognyt 5/08, cnn.com, wikipedia.org.
Klar for mer kjærlighet? Prøv denne:
Par i hjerter, par på jobb: Slik fant de kjærligheten på laboratoriet
