Minneord: Merete From Djupedal

Merete ble ansatt som overbioingeniør i mai 2000. Forut for dette hadde hun arbeidet flere år som ledende bioingeniør på Diakonhjemmet sykehus. Allerede fra første dag merket vi at vi hadde fått en leder som hadde god administrativ erfaring og ikke minst var omsorgsfull og tok ansvar for personalet.

Meretes organisasjonsevne var meget viktig. Den ble nyttig da programmene for å høste og prosessere benmargstamceller ble flyttet til vår seksjon, først fra Rikshospitalet i 2005 og deretter fra Ullevål i 2009. I denne perioden var vi lokalisert i gamle lokaler på Radiumhospitalet. Da Radiumhospitalet planla et nytt forskningsbygg, skulle celleterapi flytte inn, og Merete var vår representant i byggekomiteen.

I 2009 hadde vi fått et topp moderne laboratorium for fremstilling av ulike celleprodukter til våre kreftpasienter. Takket være Meretes innsats var vi nå det største akademiske cellelaboratoriet i Europa.

De av oss som driver med å utvikle nye medisiner for kreft vet at denne sykdommen ofte rammer oss selv eller i nærmeste familie. Merete hadde også opplevd dette på nært hold, og det var en av grunnene til at hun var så motivert til å komme til oss på celleterapi i 2000.

I januar 2012 trakk også Merete et dårlig lodd da hun fikk påvist en meget aggressiv og vanskelig krefttype. Selv om hun etter behandling kom tilbake i jobb, kom sykdommen tilbake i september 2014. Etter å ha tatt kontakt med våre kolleger i utlandet ble vi enig om å lage en skreddersydd kreftvaksine i kombinasjon med annen behandling. Selv om hun i en lengre periode hadde en stabil sykdom, så akselererte sykdommen etter hvert og vi mistet en kjær venn og medarbeider.

Våre tanker går til Meretes ektemann Håvard og barna Ane, Stian og Marius med familie. Om det skulle være til noe trøst for dere, så har Meretes bidrag til kreftforskningen på Celleterapi vært betydelig og vi skulle, som dere, så gjerne hatt henne rundt oss videre.

På vegne av Seksjon for Celleterapi, Radiumhospitalet
Gunnar Kvalheim, Dag Josefsen og Marianne Lundby