Tråkket 11 000 kilometer gjennom 16 land

- Alene på veien, uke etter uke. Gjennom ørken, over flere tusen meter høye fjell. Hvorfor gjorde du dette?

- Fordi det er artig å utfordre seg selv i blant. For ti år siden syklet jeg fra Fauske til Roma. Etter hvert begynte jeg å tenke: «Hvor langt kan jeg komme hvis jeg sykler østover neste gang? Jo, til Kina!». Slik bestemte jeg meg for å sykle gjennom Europa til Tyrkia, og følge Silkeveien gjennom Sentral-Asia til Kina. Å være alene plaget meg ikke. Dagene var fulle av gjøremål; sykle, slå leir, lage mat. Dessuten møtte jeg andre langveisfarende syklister langs veien.

Så dette var også en sosial tur, ikke bare et ensomt eventyr?

- Ja, det var det. Til sammen syklet jeg en måned sammen med folk som jeg traff underveis. Jeg kom også i kontakt med mange gjestfrie fastboende, som inviterte meg hjem og spanderte mat og drikke. I Tyrkia forvillet jeg meg inn på militært område, til og med den episoden endte med at jeg ble invitert på middag av soldatene og fikk overnatte i leiren.

- Hvordan forberedte du deg til turen?

- Jeg var tidlig ute med å søke om permisjon – to år før jeg skulle dra. Slik forpliktet jeg meg til prosjektet og fikk satt en dato for når det skulle skje. Så tok jeg fatt på detaljplanleggingen. Jeg trente styrke for å bygge muskler til turen. Den treningen var gull verdt i oppoverbakker, med opptil 30 kilo utstyr, mat og vann på sykkelen.

- Hva var den beste opplevelsen underveis?

- Pamir i Tadsjikistan må være det aller mest minneverdige. Jeg syklet i flere dager i det fjellområdet, uten å se et hus. Ja, det var knapt nok noen synlig vei på den ruten jeg fulgte. Jeg traff en gjeter, og byttet til meg brød og smør mot Snickers-sjokolade. Eventyrfølelsen Pamir ga, det var artig.

- Og hva var det tøffeste å takle?

- Villhunder og mageinfeksjoner! Flokker med villhunder er et problem i flere av landene jeg besøkte. I starten prøvde jeg å sykle fra dem, men da ble de bare mer pågående. Så i stedet for å rømme, begynte jeg å stirre på dem, brøle og veive med armene. Det tok motet fra dem. Mageinfeksjon fikk jeg fire ganger, siste gang var mot slutten av turen og da ble jeg skikkelig dårlig. Det førte til at jeg avsluttet etter å ha passert grensen til Kina, i stedet for å sykle helt til Beijing. Da hadde jeg gått ned 25 kilo siden jeg startet.

- Du møtte mange mennesker underveis, forteller du, men fikk dere til å snakke sammen?

- Det var ofte ikke så lett, for engelsk var ganske ubrukelig i de asiatiske landene jeg dro gjennom. Det ble en del peking og tegnspråk, og Googles oversettelsesprogram kom også til nytte – for mobildekningen var god mange steder. Jeg hadde regnet med at kommunikasjon kunne bli en utfordring, så jeg hadde bilder av familien min og norsk natur tilgjengelig på telefonen. Å vise frem dem var svært kontaktskapende.

- Hva gjorde du da du kom hjem?

- Jeg var ganske utslitt, så jeg tilbrakte én og en halv måned med å sove, spise og se på Netflix.

- Har du allerede planlagt ditt neste eventyr?

- Vi får se når 40-årskrisen nærmer seg. Kanskje jeg skal sykle fra Alaska til Argentina?

- Hvorfor ble du bioingeniør?

- Fordi laboratoriearbeid så artig ut, og fordi det går an å få jobb overalt i landet. Bioingeniør er en allsidig utdannelse, vi kan jobbe med mye forskjellig. Og har man lyst, går det an å bygge på med en mastergrad.

- Hvordan tror du studiekameratene fra bioingeniørutdanningen husker deg?

- Jeg tror de vil si at jeg var en rar blanding av lat og arbeidsom, og at jeg hadde enkelte store og pussige ambisjoner. Allerede da hadde jeg nemlig begynt å snakke om å sykle til Kina.

- Hvilke oppgaver arbeider du med akkurat nå?

- I dag har jeg levert ut blod, identifisert antistoffer og fremstilt blodkomponenter.

- La oss se ti år frem i tid. Hva tror du er den største endringen på arbeidsplassen din?

- Det blir nok mer og mer genomiske analyser, i stedet for serologi. Det synes jeg er spennende. Jeg frykter ikke for jobben og tenker at endringer bare er en mulighet til å lære noe nytt.

- Hva gleder du deg mest til akkurat nå?

- Jeg ser aller mest frem til å dra hjem til Nord-Norge i romjulen og fete meg opp på julemat.