- Alder: 59 år
- Arbeidssted: Blodbanken, Nordlandssykehuset i Bodø
- Aktuell fordi: Noen hundre ferske bioingeniørstudenter har nylig tatt fatt på studiene sine. Rishaug tar imot studentene fra Universitetet i Tromsø som skal ha praksis ved Nordlandssykehuset.
- Jeg innleder mailkontakt med dem i god tid før de kommer, og når jeg treffer dem første gang, føler jeg at jeg allerede kjenner dem. Da har jeg på forhånd spurt om de trenger noe - for eksempel hybel. Hvis de gjør det, fikser jeg. Alt skal være på stell når de kommer.
- Dette har du drevet med i mange år?
- Jeg er spesialbioingeniør og jeg jobber i vanlig turnus, men har hatt oppgaven som studentveileder i tillegg til rutinearbeidet i flere år. For tiden har jeg en ti prosent stilling ved Universitetet i Tromsø. Jeg er bindeleddet mellom utdanningen og Diagnostisk klinikk ved Nordlandssykehuset. Ikke bare blodbanken, men alle laboratoriene som har studenter.
- Hvorfor akkurat du?
- Sannsynligvis fordi jeg har veilederutdanning og har lært å kommunisere. Det var imidlertid ikke under veilederutdanningen jeg fikk den store a-ha-opplevelsen. Det var på et seminar med Sidsel Tveiten (sykepleier, forfatter og foredragsholder, red. anm.) jeg virkelig forsto hvor viktig det er å stille spørsmålene på en måte som gjør at en samtale utvikler seg.
- Hvordan er det første møtet med studentene?
- Jeg spør dem om hvilke forventninger og ønsker de selv har. Studentene er jo i utgangspunktet forskjellige – og de har ulike behov. Og så forteller jeg selvsagt om våre forventninger. For eksempel at de skal møte opp 7.30 hver morgen og ikke bruke mobilen på tapperommet. Det viktigste er uansett at de får en praksis med gode minner.
- Har studentene, sånn generelt, endret seg i løpet av dine år på blodbanken?
- Ja - til det bedre. De er dyktige, interesserte og faglig sterke - og de stiller fornuftige spørsmål.
- En kollega av deg beskriver deg som «Mor Theresa». Hvorfor gjør hun det, tror du?
- Det er litt vanskelig for meg å svare på, men … jeg vil dem jo så vel! Jeg ser med en gang hvis en student er utilpass og sjenert. Da holder jeg et ekstra øye med vedkommende og forsikrer meg om at hun eller han har fått den riktige veilederen.
- Et godt råd til ferske bioingeniørstudenter?
- Gled dere til praksis – og bli ikke stresset om dere ikke lærer blodprøvetaking eller analysemetodene med en gang. I starten kan det være nok å observere og få et overblikk, så kommer resten etter hvert.
- Hvorfor ble DU bioingeniør?
- Etter gymnaset var jeg skolelei og ønsket en kort ettårig utdanning. Det ble biokjemiteknikeren i Tromsø. Da jeg var ferdig fikk jeg et vikariat på blodbanken i Tromsø - og dermed var det gjort. Jeg ble såpass fasinert at jeg søkte bioingeniørutdanningen. På den tiden kunne man ta andreåret i Bodø. Dermed havnet jeg her. Jeg er egentlig fra Mosjøen.
- Hvordan tror du studiekameratene husker deg?
- Som blid og trivelig. Det håper jeg i hvert fall. Mange av oss bodde på samme hybelhus og vi leste sammen. Det var veldig sosialt. Jeg var forholdsvis flittig, men jeg var ikke den som satt med skolearbeid hele kvelden.
- Hvilke oppgaver arbeider du med akkurat nå?
- Jeg har en bioingeniør i opplæring. Hun skal forhåpentligvis ut i vaktturnus før jul, og akkurat i dag er det opplæring i blodprøvene som tas av nye givere. I tillegg har jeg en bioingeniør fra et annet sykehus på hospitering.
- La oss se ti år fram i tid. Hva tror du er den største endringen på arbeidsplassen din?
- Det blir mer teknologi, og vi jobber enda mer på tvers av laboratoriegrensene. Vi gjør det allerede i dag, for eksempel må vi over på bakteriologisk laboratorium for å kjøre MRSA på kveld og natt - og på medisinsk biokjemi for å analysere hurtigtester.
- Er det en utvikling du bifaller?
- Egentlig ikke. Jeg er redd det kan gå ut over kvaliteten. Vi er veldig spesialiserte og det er ikke bare å gå inn på et helt annet laboratorium og gjøre en jobb.
- Hva gleder du deg mest til akkurat nå?
- Til å kjøre gjennom hele Lofoten neste helg. Vi skal være turister og jeg håper på godt vær. Og så gleder jeg meg til å gå på jobb hver dag. Det er faktisk helt sant, selv om jeg vet at det kan høres ut som en klisjé.
