- Da de ringte fra laboratoriet på Lillehammer sykehus og spurte om jeg kunne steppe inn på proteinlaboratoriet, måtte jeg først tenke meg om. Siden det er noen år siden jeg jobbet var min første tanke; kommer dette til å gå bra? Husker jeg alt? Men jeg forsto at de virkelig trengte hjelp, og da måtte jeg selvsagt stille opp.
- Hvilken erfaring har du som de trengte nå?
- Jeg var overbioingeniør på proteinlaboratoriet i mange år. I disse dager har jeg tatt meg av elektroforese og kvantitering av proteiner. Det var snakk om å stenge proteinlaboratoriet, men siden mange kreftpasienter trenger behandling selv i koronatider, ble det bestemt at den måtte holdes åpen. Og der kom altså jeg inn i bildet. Proteinlaboratoriet på Lillehammer kjører proteinanalyser for hele Innlandet.
- Hvordan har det gått?
- Bra! Jeg trengte selvsagt en gjennomgang av diverse rutiner – spesielt i data og kvalitetssikring, men analysene har jeg gjort så mange ganger at det sitter i fingrene. Instrumentparken ble skiftet ut et par år før jeg sluttet, og jeg kunne derfor både metoder og prosedyrer. Det er også en sikkerhet at en lege godkjenner elektroforesetolkninger. Bioingeniøren legger inn svar på bakgrunn av elektroforesemønsteret – mens legen sjekker og signerer.
- På grunn av alder er du per definisjon i risikogruppen. Er du engstelig?
- Nei, jeg er frisk og rask - og jeg har jo ikke kontakt med pasienter. På laboratoriet holder vi god avstand og vasker hendene slik vi skal. Under lunsjen får bare et begrenset antall spise samtidig – med to meters avstand. Det er godt organisert.
- Hvordan føltes det å være tilbake i manesjen?
- Det har først og fremst vært veldig hyggelig å møte nye og gamle kolleger. Og det er godt å gjøre noe nyttig – å bruke hodet. Akkurat nå er det roligere på sykehuset og de har ikke behov for meg, men det kan eksplodere igjen – og da stiller jeg opp.
- Du har en liten aksent som røper at du ikke er helnorsk. Hvilken bakgrunn har du?
- Jeg er fra Belgia og ble utdannet bioingeniør der som 21-åring. I 1973 reiste jeg til Norge for å jobbe – først på Ahus en periode, så ble det tre år i Hammerfest. Der traff jeg han som ble mannen min. Vi flyttet til Moelv i 1978 – og siden da har jeg jobbet på Lillehammer sykehus.
- Hvordan takler du privat dette stille koronalivet?
- Det var en tilvenning i starten, men med hus og stor hage er det mer enn nok å ta seg til. Og jeg treffer familien. I går var jeg i 40-årslag for datteren min. Det var uteselskap med god avstand mellom gjestene! Jeg takler dette greit og er optimist. Vi står han av, som de sier i Nord-Norge.
- Og så over til faste spørsmål. Hva ville du gjort hvis du ikke hadde blitt bioingeniør?
- Jeg tenkte litt på å bli lærer eller sosionom, men det ble som det ble og det har jeg ikke angret på. Det har aldri vært på tale å skifte yrke.
- Hvordan tror du studiekameratene i Belgia husker deg?
- Først og fremst som sosialt aktiv. Det var internatskole og vi ble veldig godt kjent. Vi henger faktisk fremdeles sammen og jeg treffer dem når jeg er i Belgia.
- Hva holder du på med akkurat nå?
- I dag er det fint vær – og jeg er hjemme. Har akkurat spist frokost sammen med mannen min ute i sola, og nå skal vi i gang med å rydde en gammel låve på tomta sånn at det blir plass til vinterveden. Vi kommer nok også til å gå en tur ned til stranda – ved Mjøsa. Det er lite vann i innsjøen for tiden og det er mulig å gå lange «strandturer».
- Du får ti minutter med helseministeren. Hva ville du ha sagt?
- Jeg ville startet med ros. Jeg synes helsemyndighetene har gjort en kjempejobb i disse koronatidene. Tror de står på, leser og setter seg inn i ny viten hele tiden. Det må være en nesten umenneskelig jobb å være helseminister nå. Men så ville jeg påpekt at han ikke må glemme bioingeniørene og laboratoriene oppi alt. Jeg ville fortalt ham hvor raskt bioingeniørene har snudd seg, endret rutiner, fikset nye instrumenter – og jeg ville oppfordret ham til å også nevne bioingeniørene når han omtaler leger og sykepleier. Det er viktig at alle som står på, føler seg sett.
- Hva gleder du deg mest til akkurat nå?
- Våren i Norge er så fantastisk – den eksploderer i skarpe, vakre farger. Jeg gleder meg over den – over turer og hagearbeid. Gleder meg dessuten til å få nok et barnebarn i løpet av våren. Og hvis det blir aktuelt, ser jeg også fram til å jobbe mer, på proteinlaboratoriet!
