- ALDER: 70 år
- ARBEIDSSTED: Pensjonist
- AKTUELL FORDI: Gikk nylig av med pensjon etter 45 år som bioingeniør ved Nærbø legekontor.
Av GRETE HANSEN, journalist
- Aller først: Plasser oss i geografien. Hvor er Nærbø?
- Det er i Hå kommune, midt på Jæren. En stor jordbrukskommune. Dit har jeg fartet hver ukedag i 45 år. Selv bor jeg i fjellbygda Tjåland i Time kommune, en 13 kilometers kjøretur fra Nærbø.
- Du har valgt å jobbe i primærhelsetjenesten stort sett hele yrkeslivet. Hvorfor?
- Etter endt bioingeniørutdanning i 1972 jobbet jeg to år ved sykehuset i Stavanger, men turnusarbeid var ikke noe for meg. Dessuten lengtet jeg tilbake til landsbygda. Så da det nye legesenteret skulle etableres på Nærbø og de lyste ut en bioingeniørstilling, søkte jeg. Dette var den tida kommunehelsetjenesten ble bygd opp i Norge - og det fikk jeg være med på. Vi startet på scratch og utviklet laboratoriet, år for år.
- Og den utviklingen har fortsatt fram til i dag?
- Ja! Hå har vært en god kommune å jobbe for, sånn sett. Jeg har fått mye støtte og det har aldri vært nei når jeg har bedt om å få kjøpe nytt og nødvendig utstyr. I starten brukte vi fotometer til Hb og flammefotometer til elektrolyttene. Vi telte blodceller manuelt i tellekammer, gjorde difftellinger og mikroskoperte uriner. I dag har vi celletellere og andre instrumenter som tar det meste fort og effektivt.
- Jeg regner med at du jobbet mye alene. Hvor fikk du faglig påfyll?
- Jeg jobbet ikke så mye alene. Nærbø legekontor er ganske stort, med 13 leger. Det tas 30 – 50 blodprøver daglig. Derfor er det to – tre på laben til enhver tid. De andre er sykepleiere eller helsesekretærer som jeg har lært opp. Noklus sørger for faglig påfyll med både personlig kontakt og kurs – og laboratoriene på Stavanger universitetssjukehus er bare en telefon unna.
- Du hadde ansvar for flere legekontor?
- Jeg var fagleder for labvirksomheten ved alle de tre helsesentrene i kommunen. Da jeg ble pensjonist, ble det ansatt en ny bioingeniør. Hun skal ha samme funksjoner som jeg har hatt. Det er viktig at bioingeniører har en naturlig plass i primærhelsetjenesten.
- Beskriv en vanlig arbeidsdag på laben!
- Den starter i hvert fall med kaffe! Så er det å gå i gang med prøvetaking på alt fra spedbarn til gamle. Vi har to prøvetakingsstoler, så det går unna. Ellers er det å jobbe fortløpende med prøvetaking, pipettering, analysering og forsendelser.
- Noen gode historier?
- Jeg var en gang med på å utrede en pasient for den sjeldne tilstanden fiskeodørssyndrom, en stoffskifteforstyrrelse øker utskillelsen av trimetylamin – et protein som lukter som råtten fisk. Det var spennende å lese seg opp og finne ut hvilke analyser som var nødvendige. Prøvene ble sendt til England, mistanken ble avkreftet og legen måtte lete etter andre årsaker til lukten.
- Du kunne tenkt deg å jobbe en stund til, leste jeg i Jærbladet. Det betyr at du er et aktivt menneske, så hva gjør du nå?
- Jeg kjører lokalbuss en dag i uka. Har klasse 2-førerkort og synes det er kjekt å kjøre lastebil og buss. Jeg er dessuten veldig engasjert i bygging av ei ny kirke i bygda – og i musikk. Jeg spiller både saksofon og trekkspill.
- Hva ville du gjort hvis du ikke hadde blitt bioingeniør?
- Jeg har sveiseutdanning, og jeg har alltid likt å sveise – det er nesten en kunstform. Jeg hadde noen drømmer om legeyrket, men det var for vanskelig å komme inn. Nei, det er nok bra at det gikk som det gikk.
- Hvordan tror du studiekameratene husker deg?
- På den tida var jeg stille og sjenert, men ikke verre enn at jeg hadde mye moro sammen med de andre. Vi var bare tre gutter på kullet, så vi var ganske privilegerte.
- Hva gjør du akkurat nå?
- I dag bytter jeg de gamle portene i garasjen med nye motoriserte. Jeg liker å fikse på hus og heim; snekre, mekke bil og sånt. Jeg ser på meg selv som ganske handy.
- Du får ti minutter med helseministeren. Hva ville du sagt?
- Siden jeg er skeptisk til NIPT (Non invasive prenatal testing. Red. anm.), kunne jeg ha snakket med ham om det. Jeg er redd den blodprøven kan føre til at mange flere fostre med Downs syndrom blir abortert. Vi bør heller bruke pengene på å hjelpe de familiene som får syke barn. Jeg ville kanskje også foreslått at han satte i gang en folkeopplysningskampanje om helse for hindre at folk oppsøker legen unødvendig.
- Er det noe du har erfart i jobben din? At det er et overforbruk av helsetjenester?
- Ja, det mener jeg bestemt. Og det går ut over dem som virkelig trenger å komme raskt til legen.
- Hva gleder du deg mest til akkurat nå?
- Jeg gleder meg egentlig til å våkne hver dag. Det var lettere å slutte i jobben enn jeg fryktet. Nå nyter jeg fritiden – og ser positivt på livet. Det er en tid for alt.
