- Man må ikke bli gående for seg selv etter et traume

Av GRETE HANSEN, journalist

- Hva var det viktigste budskapet i foredraget du holdt på høstens BFI-kurs?

- Stikkordene var åpenhet og ivaretagelse. Man må ikke bli gående for seg selv etter et traume. Da sliter man og det blir enda verre.

- Du har selv mistet to sønner – én som resultat av blind vold, den andre døde av kreft. Du fortalte om de opplevelsene – ditt traume – i foredraget. Hva har disse store tapene gjort med deg som menneske?

- Det er vanskelig å si, men på en måte har det nok gjort meg sterkere. Jeg er mer opptatt av hva som er viktig – og uviktig – i livet. Jeg er blitt mer opptatt av etikk og mellommenneskelige forhold og har nok fått en dypere klangbunn å snakke ut fra.

- Du har valgt å snakke og skrive om det – altså være åpen. Har det vært viktig for deg?

- Ja, det har det. Jeg har møtt helsevesenet på godt og vondt og det ble viktig for meg å fortelle om det, for jeg så at ting kunne bli bedre. Jeg har møtt fantastisk helsepersonell, men vi har også møtt dem som ikke har hatt kompetanse til å ta seg av alvorlig syke pasienter. Det mest alvorlige er likevel at sykehusene ikke har hatt systemer og rutiner som har fanget opp dette.

- Du er pensjonist nå. Hva fyller du dagene med?

- Kona mi og jeg har forsøkt å vende tapet av sønnene våre til noe som kan bli positivt. Det var egentlig kameratene til Øyvind, eldste sønnen vår, som tok initiativet og stiftet Foreningen til minne om Kristian og Øyvind. Den arbeider for integrering og bedre sosialt miljø blant ungdommer på Ellingsrud i Oslo, der vi bor. I regi av foreningen har vi laget en parsellhage og et andelslandbruk som arena for integreringsarbeidet. Hit kommer det barnehager og skoleklasser. Selv er jeg blitt både vaktmester, regnskapsfører, jordbruker og birøkter. Dette er blitt en hovedbeskjeftigelse for både kona mi og meg.

- Så du savner ikke studentene?

- Jeg har hatt så pass mye å gjøre som pensjonist at jeg har ikke tenkt så mye på det. Men jeg har jobbet litt etter at jeg ble pensjonist, så jeg har hatt studentkontakt. Det er jo de som har motivert meg som lærer alle disse årene, det har alltid vært fint å bli kjent med nye kull. Mange synes at mikrobiologi er et spennende fag, jeg har derfor vært heldig og hatt interesserte og engasjerte studenter.

- Du har i mange år vært aktiv i BFI og du er fremdeles medlem av yrkesetisk råd. Tar du en ny periode om du blir spurt?

- Nei, nå tenker jeg at andre skal få ta over. Jeg synes at de som skal delta i styre og stell i BFI bør ha en forbindelse til arbeidslivet, så jeg regner med at dette blir den siste perioden.

- Over til faste spørsmål! Hva ville du gjort hvis du ikke hadde blitt bioingeniør?

Jobbet som sykepleier! Jeg tok faktisk sykepleierutdanning etter å ha jobbet som bioingeniør noen år. Jeg ønsket et mer omsorgsrettet yrke. Men full turnus på nevrokirurgisk avdeling ble for travelt, for kona mi jobbet også som sykepleier, og jeg gikk tilbake til dagjobben på mikrobiologisk lab på Ullevål. Ikke lenge etter fikk jeg muligheten til å prøve meg som lærer på bioingeniørutdanningen. Det ble et godt yrkesvalg for meg.

- Hvordan tror du studiekameratene dine husker deg?

- Som en gutt med godt humør. Jeg var ivrig rent faglig – og jeg var opptatt av idrett. På den tiden drev jeg aktivt med judo.

- Hva opptar deg akkurat nå?

- Jeg har akkurat skrevet et innlegg til lokalavisa, Akers avis Groruddalen. I det kritiserer jeg Bymiljøetaten som i år har startet med å salte gang- og sykkelveier. Jeg påpekte at de må bruke grus i stedet for det miljøskadelige saltet.

- Du får ti minutter med helseministeren. Hva ville du sagt?

- At de må stoppe nedbyggingen av døgnplasser på sykehus. Den dårlige intensivkapasiteten har de visst om lenge. Den erfarte vi allerede for 20 år siden da sønnen vår Kristian trengte intensivplass. Og det gjelder både somatikk og psykiatri. Noen trenger døgnplasser og langtidsbehandling - alt kan ikke gjøres poliklinisk. Jeg ville også nevnt at det må utdannes flere bioingeniører, men det viktigste for meg hadde nok vært dette med døgnplasser – at kapasiteten må økes.

- Hva gleder du deg mest til akkurat nå?

- Jeg har en mor på 96 år som bor i Ulvik i Hardanger. Jeg og kona mi skal besøke henne i jula. I mange år var jula en veldig tung tid, men de siste årene har jeg begynt å glede meg litt. Og så gleder jeg meg masse til å være julenisse for barna i menigheten her på Ellingsrud.
(Intervjuet ble gjort før jul. red.anm.)

Les også Bjarne Hjeltnes artikkel «Uheldige hendelser og kolleger som trenger vår støtte» (Bioingeniøren 9 2021).