Av GRETE HANSEN, journalist
Alder: 55 år
Stilling: Instituttleder i NITO BFI
Aktuell fordi: Slutter ved årsskiftet som leder for BFI etter ni år i stillingen. Starter på nyåret eget firma som coach
Lisa Husby har bare 12 arbeidsdager igjen i BFI når Bioingeniøren intervjuer henne. Hun kjenner på et lite vemod, forteller hun, men først og fremst er hun glad for beslutningen hun har tatt og hun gleder seg til å starte et nytt kapittel.
- Jeg er ikke spesielt nostalgisk anlagt, jeg har som regel blikket rettet framover. Dessuten liker jeg ikke rutiner over lang tid, så etter ni år og tre fagstyrer, er jeg moden for noe nytt. Når det er sagt; årene i NITO har vært en spennende reise for meg personlig. Ikke minst fordi jeg har fått utviklet meg som leder.
- Men du forlater BFI bare noen måneder før en stor kongress. Litt dårlig timing?
- Det er det åpenbart, men jeg fikk et tilbud som jeg bare måtte slå til på.
- Hva skal du egentlig fylle dagene dine med framover?
- Jeg har utdannet meg som coach, og nå har jeg startet eget firma som skal tilby coaching og ledelsesrådgivning. Tanken vokste fram etter hvert som jeg selv utviklet meg som leder. Jeg har dessuten sertifisering fra Modum bad som instruktør for samlivskurs, og fra nyttår skal jeg i samarbeid med en annen arrangere såkalte PREP-kurs.
- Men altså, ni år i NITO og i BFI. Hva er det morsomste du har opplevd?
- Alle møtene med bioingeniører fra hele verden – blant annet på verdenskongresser. Jeg husker en festmiddag i Firenze som endte med heftig dansing; store afrikanere med gullkjeder, solide skandinaviske damer med lave hæler – og asiatiske menn i dress. En herlig blanding.
- Og det minst morsomme?
- Det er når de ansatte sliter – når de ikke har det bra. Omsorg er en viktig verdi for meg, og som ledere har vi noen virkemidler vi kan ta i bruk, men av og til er det dessverre begrenset hva vi får gjort.
- Noe du håpet du skulle få til, men som ikke gikk som du ville?
- Jeg kunne ønsket meg flere og enda bedre faglige nettverk. Men det kommer rådgiverne og det nye fagstyret helt sikkert til å jobbe videre med det. Og det må jeg si: Det er de ansatte i BFI som leverer varene! Min jobb har vært å organisere og tilrettelegge.
- Du har sikkert en skryteliste også – på vegne av deg og de andre ansatte?
- Da vil jeg få fram hvor viktig BFI har vært for å styrke helsepolitikken i NITO. Vi har levert utallige høringsuttalelser – og helse er nå på plass i NITOs politikkhefte. Jeg er også stolt av hvor raske vi var til å digitalisere kursene våre under pandemien. Vi la om driften i løpet av få uker. Og så må jeg nevne Bioingeniøren. Som vitenskapelig tidsskrift er bladet helt sentralt for utviklingen av faget og profesjonen. Jeg har bidratt til å få utvidet redaksjonen og det er jeg stolt av.
- Og så noen faste spørsmål: Hva ville du gjort hvis du ikke hadde blitt jurist?
- Da jeg var barn, drømte jeg om å bli arkitekt. Jeg tegnet utallige hus. Av ulike grunner tok jeg jus og økonomifag siste år på videregående, og dermed ble det en annen yrkesvei. Kunstutdanning var også en drøm, men den har jeg fulgt likevel – jeg maler mye.
- Hvordan tror du studiekameratene dine husker deg?
- Som stille og sjenert. Jeg fant meg ikke til rette på jusstudiet i Oslo før helt på slutten.
- Hva opptar deg akkurat nå?
- Nå rydder jeg på kontoret og nøster opp tråder. Jeg vil jo overlevere instituttet i best mulig stand til etterfølgeren min.
- Du får ti minutter med helseministeren. Hva ville du sagt?
- Jeg ville snakket om kompetanse, minnet om at BFI arrangerer mange fagkurs, og at det nå er på tide at både sykehus og helsemyndigheter verdsetter den innsatsen. Det er ille å se at sykehus ikke prioriterer kompetanse og ikke har kursbudsjetter. Her vil jeg sende både helseministere og sykehusdirektører i skammekroken!
- Hva gleder du deg mest til akkurat nå?
- Til å gå inn i jula med litt lavere skuldre enn jeg pleier. Jeg gleder meg dessuten til å feire jul med familien – ikke minst de to voksne barna mine som begge studerer i Trondheim. Og til januar, når jeg skal starte med alt det nye. Jeg ser for meg et mindre stressende liv der jeg kan starte dagen med en tur i skogen. Og så håper jeg at kjæresten min og jeg kan få tatt opp salsadansingen som vi sluttet med på grunn av pandemien. Det er i tilfelle virkelig noe å se fram til.
- Helt til sist: Har du en avskjedshilsen til bioingeniørene der ute?
- Først og fremst; dere må tørre å stå fram! Dere har så mye bra å fortelle om, både om hva dere gjør av utviklingsarbeid og ikke minst om den kvaliteten dere leverer som bidrar til at Norge har så god pasientsikkerhet. Og om dere ikke vil skryte av dere selv, så skryt i hvert fall av kollegaen!
PS. Noen dager etter intervjuet kommer det en epost fra Lisa Husby. Hun er ikke fornøyd med skrytelisten og vil ha med mer: Historieboka om BFI som Patricia Melsom skrev for noen år siden; opprettelsen av et rådgivende utvalg for forskning; ni nye fagnettverk.
- Dessuten er vi blitt mye mer profesjonelle i bruken av sosiale medier. Det øker bioingeniørenes synlighet. Vi har mye å skryte av!
