BFIs første spesialist er blitt pensjonist

Av GRETE HANSEN, journalist

- Nylig pensjonist. Skal jeg si gratulerer?

- Tja … Jeg hadde egentlig tenkt å jobbe til jeg ble 67, men koronaen gjorde at jeg sluttet tidligere. Jeg har lang reisevei og måtte plutselig begynne å kjøre bil til jobben. Det likte jeg ikke. Dessuten fikk vi mange prøver fra koronapasienter og jeg hadde IKKE lyst til å bli smittet. Mannen min var allerede pensjonist, det var også en grunn.

- Hvordan kjennes det?

- Foreløpig som å være på ferie. Bare det å kunne stå opp og legge seg seinere – å lese og se en film akkurat når man vil. Joda, jeg er fornøyd med å være pensjonist, men jeg var veldig glad i jobben og jeg kommer til å følge med på hva som skjer der. Jeg har vært involvert i mange prosjekter opp gjennom årene.

- Ja, for du er spesialist i medisinsk mikrobiologi og jobbet på tuberkuloselaboratoriet på Rikshospitalet da du fikk godkjenningen i 2008?

- Og der jobbet jeg i 22 år og – helt fram til jeg ble pensjonist - på den største TB-laben i Norge. En god arbeidsplass! Jeg pleier å si at Rikshospitalet er sykehusenes Rolls Royce.

- Hvordan er tuberkulosesituasjonen i Norge nå?

- Den er ganske stabil med 300-350 nye tilfeller årlig. Vi hadde en liten økning for noen år siden da det kom mange syriske flyktninger til Norge. Det norske meldesystemet gjør at vi har god kontroll - 90 prosent av tilfellene vi påviser kommer fra land med mye tuberkulose.

- Hvilken betydning fikk spesialistgodkjenningen for deg?

- Den betød en anerkjennelse av yrket og av jobben jeg gjorde. Jeg har deltatt i mye forskning og jeg hadde det meste klart da det ble kjent at BFI skulle starte spesialistgodkjenning. Det meste av jobben besto i å dokumentere kunnskap som jeg allerede hadde.

- Fordypningsoppgaven fra 2008 handlet om hurtigere diagnostisering av tuberkulose. Har metodene utviklet seg mye siden da?

- De samme metodene brukes fremdeles, men det foregår mye spennende forskning for å forbedre dem. Blant annet for å identifisere bakterier som ligger i dvale – og for å utvikle nye antibiotika.

- Har du anbefalt spesialistgodkjenning til andre?

- Ja, til mange! Problemet er i hvert fall ikke å finne temaer, dem er det nok av, men ledelsen må engasjere seg mer. De må inspirere og de må sette av tid, penger og ressurser – både til bioingeniører som vil ta en mastergrad og til de som vil spesialisere seg.

- Navnet ditt røper at du ikke er norsk ….?

- Jeg er polsk. Jeg kom til Norge i 1987 sammen med mannen og datteren min - som da var ni år.

- Savner du Polen?

- Ikke så mye. Jeg reiste dit en gang i året da foreldrene mine levde – nå er det blitt mye sjeldnere. Vi har kjøpt en ferieleilighet utenfor Malaga i Spania, så det er Norge og Spania som er landene mine nå.

- Hva ville du gjort hvis du ikke hadde blitt bioingeniør?

- Jeg studerte to år medisin før jeg flyttet fra Polen, og planen var å fortsette med det i Norge. Da jeg skjønte at det betød enda seks år med studier, ombestemte jeg meg. Jeg syntes laboratoriemedisin var interessant og søkte bioingeniørstudiet i stedet. Hadde jeg fullført legeutdanningen, hadde jeg sikkert havnet innenfor laboratoriemedisin uansett.

- Hvordan tror du studiekameratene husker deg?

- Jeg var stille, rolig og forsiktig. Jeg husker at jeg var bekymret for at ikke norsken min var god nok. Men jeg tror de husker meg som blid og fornøyd også. Jeg har fremdeles kontakt med mange fra kullet mitt på Rikshospitalet.

- Hva arbeider du med akkurat nå?

- På grunn av en vond rygg har formiddagen stort sett gått med til å ta livet med ro. Nå skal jeg snart lage middag. Jeg er blitt veldig glad i det spanske kjøkkenet, så det kan godt hende det blir noe derfra. Etter middag skal mannen min og jeg ut og spasere. Det er blitt en daglig rutine etter at vi ble pensjonister.

- Du får ti minutter med helseministeren. Hva ville du sagt?

- Jeg ville snakket om hvor viktig det er å beholde kompetente bioingeniører på sykehuslaboratoriene. Det er et stort behov for å rekruttere flere, men det er også behov for å beholde de vi har. Jeg har sett mange dyktige bioingeniører forsvinne til forskningsstillinger andre steder og til private firmaer. Det må legges til rette for at de blir! Det gjelder ikke minst lønnsnivået – det er alt for lavt.

- Hva gleder du deg mest til akkurat nå?

- Til fire ting: Å nyte hverdagene med min kjære mann, reise til leiligheten vår i Spania, få andre dose med vaksine – og aller mest; til å få tilbake hverdagslivet med familie og venner. Jeg gleder meg til å samle folk rundt et bord med god mat og vin – og til å treffe venninner på kafé. Jeg savner friheten!