BFIs humørspreder blir pensjonist

Av Svein A. Liljebakk, ansvarlig redaktør

Etter et yrkesliv som bioingeniør på medisinsk biokjemi og blodbank, legekontor og mange år i Kreftregisteret, har hun tilbrakt det siste drøye tiåret som rådgiver i BFI. Har du deltatt på kurs og konferanser, sittet i et av BFIs styrer, råd og utvalg eller arrangert bioingeniørdagen på arbeidsplassen – da har Eva Lisa vært din støttespiller.

- Du kunne gått av tidligere, men valgte å stå litt lenger i jobb. Hvorfor?

- Jeg ville avslutte med noe stort, for å si det sånn, og det var å være med å arrangere den nordiske bioingeniørkongressen i Oslo. Det var moro. En stund var det litt lite påmelding, noen sykehus ville spare penger, men så kom det seg likevel. Og deltakerne skrøt av programmet. Det var mange bra foredrag, men jeg rakk jo stort sett ikke å høre på dem selv.

- Hvordan føles det å skulle bli pensjonist?

- Å skulle slutte å jobbe – jeg tenkte litt på det før jeg tok valget. Men etter at jeg bestemte meg føltes det bra. Jeg har jo mye å holde på med, jeg har tre barnebarn, synger i to kor, er medlem av kystkultursenteret i Son og er nærturleder i Turistforeningen. Jeg skal nok få tiden til å gå.

- Hva vil du savne med å jobbe?

- Det har vært 12 fine år i NITO, så jeg vil savne arbeidsplassen, kollegaene og ikke minst medlemmene. Jeg har møtt så mange bioingeniører på kurs og konferanser - og i de av BFIs rådgivende utvalg som jeg har hatt ansvaret for. Flinke folk, som har en travel arbeidsdag. Likevel tar de på seg tillitsverv og bidrar med å lage kurs, svare på høringer og diverse andre oppgaver som de løser på en fortreffelig måte.

- Du var tillitsvalgt selv da du jobbet på Kreftregisteret. Siden du har sett NITO fra flere sider, både som medlem, tillitsvalgt og ansatt, hva tenker du om veien videre for organisasjonen?

- Det er bra at det ikke er det samme skillet mellom fag og lønn som da jeg ble ansatt. Da skulle BFI bare ta seg av faglige saker og andre i NITO skulle jobbe med lønn. Slik er det ikke lenger. Når det gjelder forholdet mellom tillitsvalgte og sekretariatet, så er det veldig viktig med godt samarbeid. Vi er et fellesskap.

- Når tok du bioingeniørutdanning?

- Å, det var jo i steinalderen. Jeg tok toårig fysiokjemikerutdanning, som det da het, og var ferdigutdannet i 1977. Men det var et mer intensivt utdanningsløp, så timetallet var nok det samme som dagens treårige bioingeniørutdanning.

- Hva synes du om utviklingen siden du kom inn i yrket?

- Da jeg begynte var vi allroundere, nå er mye blitt mer spesialisert og den teknologiske utviklingen har vært enorm. Så jeg forstår at man diskuterer å lage en femårig bioingeniørutdanning. Det er spennende tider. Hva skjer med bioingeniørmangel og oppgavedeling? Og hva vil teknologi og kunstig intelligens få å si? Kombinasjonen bioingeniørutdanning og IT-utdanning ser ut til å være veldig ettertraktet.

- Hvordan tror du studiekameratene husker deg?

- De husker meg nok som blid og lattermild, og at jeg var flink til å studere. Jeg fikk ganske gode karakterer. Men så hadde jeg da også tidlig bestemt meg for at jeg skulle ha en ordentlig utdannelse. Jeg husker at jenter på ungdomsskolen snakket om at de gledet seg til å gifte seg og få barn. Nei, det skal jeg ikke, tenkte jeg. Jeg vil ha utdannelse.

- Hva ville du blitt om du ikke hadde blitt bioingeniør?

- Jeg tenkte på å bli lege da jeg var ung. Nå tenker jeg at jeg også kunne blitt lærer. Men jeg har trivdes veldig godt med å være bioingeniør.

- Du får ti minutter med helseminister Ingvild Kjerkol. Hva ville du sagt til henne?

- Jeg synes politikerne burde sett på hele organiseringen av helseforetakene. Ordningen med helseforetak har ført til mange ledelsesnivåer og høye lederlønninger. Helseministeren har en utfordrende jobb, men jeg ville likevel sagt til henne at hun må ha litt mer humor. Den sykehustalen hun holdt … Man ble ikke oppløftet av å høre på den. Det ble for mye «vi må spare» og «vi må gjøre ting annerledes og jobbe mer».

- Med andre ord – du mener at det går an å formidle et seriøst budskap uten å selv være gravalvorlig?

- Ja. På det punktet var Bent Høie annerledes. Rundt om på sengeposter og laboratorier jobbes det kjempemye. Da trenger de også noen oppløftende meldinger. Hvis det bare blir oppmerksomhet om hvor vanskelig alt er, så fører det til at færre vil utdanne seg til helsepersonell.

- Hva gleder du deg til akkurat nå?

- Jeg skal snart ha jubileumskonsert med Son blandakor. Koret har 50-årsjubileum. Jeg skal også ha en hyggelig avslutning med kollegaene, og ikke minst tilbringe mer tid med de tre barnebarna mine!