Dreven dame med brodd og humor

Vi skal løfte ørlite på gardinene for å finne ut hvem denne solide fagkvinnen er, hva hun mener, hvorfor hun mener det. Og hvordan havnet Patricia Ann Melsom (57) egentlig på redaktørhylla?

Den unge Patricia var langt unna journalistikk og Norge. Hun studerte engelsk og filosofi i hjembyen Glasgow. Far var en praktisk anlagt mann som hadde lett for å lære seg ting, han jobbet som skomaker og protesemaker, og endte som teknisk ingeniør. Mor var hjemmeværende, men fikk seg etter hvert forskjellige jobber, blant annet i butikk.

– Jeg hadde en solid britisk arbeiderklasseoppvekst, sier Patricia.

Bugnende bokhyller

Vi skulle ha truffet hverandre på Litteraturhuset, et passende sted for en kvinne som lever av det skrevne ord. Hun HAR også produsert litterært, men det er mange år siden...

– Noen noveller ble det. Men de ligger trygt i skrivebordskuffen, sier hun.

Takket være en brukket fot møtes vi hjemme hos Patricia i leiligheten hennes noen holdeplasser oppover Holmenkollbanen. Her bor hun sammen med datteren, som er sistemann på vei ut i verden av søskenflokken.

Patricia venter i døra. Liten, og med våkne og rolige øyne, ønsker hun velkommen. Vi slår oss ned i stua. Bugnende bokhyller bærer bud om en leseglad kvinne.

Kritisk revisjon

Kaffen kommer i koppene. Patricia har mange tanker om hva et fagblad skal være.

– Vi skal fungere som en kritisk revisjon. Redaktøren skal påse at ledelsen i organisasjonen holder det de lover. Fagbladet skal fortelle hva som skjer i fagfeltet. Jeg forestiller meg et jeg skriver for de leserne som er litt over middels interesserte. Jeg liker ikke å overforenkle. At mannen i gata ikke alltid forstår hva vi skriver om i Bioingeniøren, synes jeg er helt greit. Det er et fagblad, for fagfolk, slår hun fast.

Som redaktør ser hun det som sin oppgave å stille spørsmål.

– Jeg ville gjerne bevisstgjøre leserne om hva som skiller dem fra annet helsepersonell. De må gjerne få impulser til å se ting også fra andre ståsteder enn sitt eget.

Da hun begynte som redaktør i Fysiokjemikeren var det mye hun ikke visste om dette fagfeltet. Men stillingen var utlyst for en journalist, og det fikk de. Patricia tok journalistutdanning i Oslo i de første årene hun bodde her.

Yrkesgruppe i utvikling

I 1987 var det mange forskjellige toårige etatsutdanninger og forskjellige yrkestitler, minnes hun. Da den treårige bachelorutdanningen på høgskolenivå kom, falt mye på plass.

– Bioingeniøryrket er et praktisk yrke, men med nødvendig teoretisk kunnskap. Det var et stort behov for den akademiseringen som vi har fått.

Ikke alle fagforeningstidsskrifter eller fagtidsskrifter kan skryte av å være vitenskapelige.

– Jeg hadde den ambisjonen tidlig, men det var først de siste årene det kunne bli en realitet. Fagartiklene har bare blitt viktigere med årene. Bioingeniører ville etter hvert gjerne publisere et sted som gir uttelling. Derfor var det viktig å få i stand fagfellevurdering, slik at det gir vitenskapelig anerkjennelse å publisere hos oss.

Kvotering av menn

Da Patricia var ung, drømte hun om å bli kunstner eller forfatter. Hun var flink på skolen, men slet med å bestemme seg for hva hun skulle gjøre.

Moren hennes ville at hun skulle bli lege, politiker eller statsminister! Hun hadde sterk tro på datteren sin. Patricia søkte på medisinstudiet, men kom ikke inn. Der var det nemlig kvotering av menn. Kvinnene forsvant ofte ut av yrket på grunn av barnefødsler, mente man.

– Jeg opplevde at skolekamerater som hadde dårligere karakter enn meg, kom inn. Jeg var rasende over denne urettferdigheten, forteller Patricia.

På jusstudiet kom hun inn, men tok ikke imot plassen. Derimot tok hun et ekstra skoleår med tegning, form og farge, og tegnet mye i ungdommen. De to voksne døtrene hennes synes hun skal ta opp igjen tegningen.

Det ble etter hvert en master i engelsk språk og filosofi, pluss et grunnfag i norsk, for nå hadde Patricia møtt den norske mannen som hun giftet seg med.

Språkgleden

Som språkmenneske er Patricia fascinert av i hvor stor grad språket påvirker kulturen. Å oversette fra et språk til et annet er nesten umulig, man mister alltid nyanser.

– Jeg er ikke helt den samme personen når jeg snakker engelsk. Skotter er mer åpne enn nordmenn.

Hun beskriver noen scener hvor det skotske blir ekstra tydelig. Patricia står i ostedisken og snakker med seg selv, hvilken ost skal hun velge? I Norge resulterer det i at nordmenn trekker seg forskrekket unna. I Storbritannia kan du ifølge Patricia få en liten filosofidebatt og utveksling av nyttig informasjon om for eksempel priser på ost, der og da.

– Nordmenn er ikke så gode på smalltalk, dere er gjerne litt mer lukket og sjenert, og snakker sjelden høyt på bussen, sier Patricia.

Men det er forskjell på nordmenn også. De første årene hun bodde i Norge flyttet familien mye rundt. Hun har bodd over hele landet, men følte seg kanskje mest hjemme på Vestlandet.

– Bergen har jo tradisjonelt hatt mange kontakter vestover, blant annet mot Skottland, sier Patricia.

Etikk og forskning

Både egen sykdom og sykdom i familien har preget livet til Patricia. I mange år har hun vært aktiv i Foreningen for muskelsyke og i Funksjonshemmedes fellesorganisasjon.

– Dette arbeidet har gitt meg mye personlig, og også som journalist.

De siste tre årene har hun vært oppnevnt til medlem av Den nasjonale forskningsetiske komité for medisin og helsefag. Komiteen gir høringsuttalelser og blir gjerne bedt om å utrede spesielle problemstillinger. Det siste året har komiteen blant annet hatt på bordet diabetesforskningen hvor Folkehelseinstituttet ønsket å DNA-teste 40 000 barn med tanke på arvelighet.

– I tillegg er vi en offentlig klageinstans i forhold til de regionale komiteene, som godkjenner helseforskningen. Både institusjoner, forskere, pasienter og brukere kan klage til oss. Mange tror at når de blir bedt om å delta i et forskningsprosjekt, vil det kunne bety noe positivt for dem. Slik er det jo ikke nødvendigvis. Forskning er ikke rettet mot enkeltpasienten. Når kunnskap mangler, forsker man for å finne ut mer. Hvordan kan man finne ut hva som fungerer godt om man aldri sammenlikner, spør Patricia.

Et liv i pressen

I årene etter at hun kom til Norge jobbet hun mye som frilansjournalist. Hun skrev i Handels- og Sjøfartstidende, og hun var også innom VG.

– Dagspressen var ikke noe for meg. Mye av arbeidet var lite meningsfylt, og sikkert litt av grunnen til at jeg etter hvert søkte meg til fagpressen.

Men underveis var hun innom Norges Blindeforbund og SAIH (Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond). Hun bodde også i Etiopia et års tid, mens mannen hadde jobb der. I løpet av disse årene fikk hun tre barn, to døtre og en sønn.

Viljesterk og omsorgsfull

Tidligere leder i BFI, Gry Andersen, arbeidet i mange år sammen med Patricia.

– Jeg glemmer aldri en av de første gangene jeg traff henne. Jeg var nytilsatt leder i BFI og vi hadde en presentasjonsrunde. Mens vi andre hadde nokså dagligdagse historier å fortelle, satt Patricia der liten og vever og fortalte hvordan hun hadde løpt etter geriljasoldater i jungelen i Angola for å intervjue dem til SAIH-nytt, forteller Andersen.

Hun berømmer Patricia for viljestyrke, for å utrette ting i det stille og for en herlig, barsk, britisk humor.

– Hun kan være sta og detaljorientert, men også omsorgsfull overfor dem hun har rundt seg. Jeg er full av beundring over innsatsen hennes med Bioingeniøren, sier Gry Andersen.

Humor til besvær

– Hva er dette med humoren din? Noen nevner at du har en ramm replikk, andre sier du har en herlig humor...

Patricia sukker.

– Jeg har visst litt lett for å fornærme folk. Den absurde Monty Pyton-humoren ligger meg nær. Noen ganger greier jeg å holde kjeft, men andre ganger ramler det ord ut av munnen min som jeg ikke skulle sagt. Jeg er egentlig veldig høflig, det er bare de halehengene på kommentarene mine...

– Og så kan du være detaljorientert, har jeg hørt...?

– Jeg er ikke den som hopper på en beslutning. Alle steiner skal snus for å unngå å tråkke feil. Noen blir litt irritert når jeg sier «men har vi tenkt på det, og har vi vurdert det...». Og angsten er der ofte, for ikke å kunne nok. Jeg setter meg inn i alt mulig. For meg er nesten alt like interessant. Finner jeg et fag jeg ikke har hørt om, blir jeg øyeblikkelig interessert.

Høydepunkter

Vi spør hvilke høydepunkter hun husker best fra tida i Bioingeniøren. Hun minnes både gjennomslaget for den treårige utdanningen, kampen for selvstendig status som yrkesgruppe og fusjonen med NITO.

– Noe av det største var likevel da vi arrangerte verdenskongress i medisinsk biomedisinsk laboratorieteknologi i 1996. Jeg trodde vi skulle jobbet livet av oss. Aldri har jeg vært så sliten som jeg var da. 1800 fullt betalende deltakere hadde vi. Men så ble det en av de beste kongressene som har vært arrangert noen gang. Resultatet var et skikkelig løft for identiteten og yrkesstoltheten til bioingeniørene, sier Patricia.

Nå skal hun skrive bok om bioingeniørene og deres historie. Det er hun godt rustet til å gjøre, hun har tatt faglitterær forfatterutdanning på Høgskolen i Oslo.

– Jeg gleder meg. Det er så lite som er dokumentert fra før.

Kanskje blir det også greit å komme bort fra den daglige helsepolitikken.

Kunst som helsebot

– Da stortingsrepresentant Inga Marte Thorkelsen gikk fra helse- og sosialkomiteen til energi- og miljøkomiteen følte hun seg 50 kilo lettere fordi hun kunne forlate de tunge helsesakene. I helsesektoren blir det aldri noen løsning. Sektoren preges av budsjettoverskridelser og det man ikke får til. Hele tiden er det krav om at det skal brukes mer penger. Den medisinske utviklingen er spennende, men i hverdagen er det spørsmål om penger, desentralisering og prioriteringer, påpeker hun.

– Men du har holdt på med dette i tyve år?

– Ja, og helsesektoren er en viktig og givende sektor. Men et friskt menneske er så mye mer enn fravær av sykdom. Og vi erfarer at mer trivsel er et viktig våpen mot for eksempel kreftsykdommer. Helse behandles som en religion i vårt samfunn.

For meg har det vært viktig å utvikle meg kulturelt. Jeg tenker: Hvorfor skapte man hulemalerier? I dag skal ting være funksjonelt. Men bare se på Osebergskipet! Dette har med livsglede å gjøre. Vi dør som mennesker om vi ikke ivaretar vår åndelige og kunstneriske dimensjon, sier Patricia Melsom.