Dropp blodprøvetakingen – sats heller på molekylærbiologi og bioinformatikk!

Hun startet karrieren innen medisinsk genetikk på Haukeland universitetssjukehus med å kjøpe inn paller med glasspipetter og andre forbruksvarer til det nye laboratoriet. Året var 1987 og professor Helge Bomann hadde greid å overbevise sykehusledelsen om at medisinsk genetikk var et fremtidsrettet fagfelt, vel verdt å bruke noen budsjettkroner på.

Gunvor Pedersen var til å begynne med eneste bioingeniør blant en håndfull ansatte. 31 år senere sitter hun selv som leder for avdelingen. Nå huser den cirka 110 ansatte, inkludert Post doc., stipendiater og studenter, og fagfeltet har beveget seg fra tungvinte manuelle metoder til høyteknologisk helgenomsekvensering.

- I 1987 var du jo allerede en erfaren bioingeniør. Hvordan havnet du innenfor et så nytt og «sært» felt som medisinsk genetikk da var?

- Jeg var nysgjerrig og klar for nye utfordringer. Etter gjentatte episoder med faglig uenighet med min daværende leder, skjønte jeg at jeg burde finne et sted å jobbe som passet meg bedre. Helge Bomann oppfordret meg til å søke den ledige bioingeniørstillingen på det som skulle bli Avdeling for medisinsk genetikk. Jeg gjorde det, og fikk jobben.

- Hvordan var det å jobbe på avdelingen i pionerårene?

- I begynnelsen drev vi kun med kromosomanalyser på fødte individer. Min eneste erfaring med kromosomer var det lille vi hadde lært på utdanningen, så det ble en lang opplæringsprosess. På begynnelsen av 1990-tallet etablerte vi tilbud om fostervannsdiagnostikk, og etter hvert gjorde DNA-teknologien sitt inntog. Den første DNA-rensemaskinen håndterte åtte prøver i slengen og brukte «bare» en dag på jobben.

- Hva vil du si er den største endringen innen medisinsk genetikk de siste 30 årene?

- Det mest fantastiske er den hurtige teknologiske utviklingen, som har medført automatisering av ressurskrevende manuelle prosesser. Nå kan man raskt sekvensere hele det humane genom, med sine tre milliarder byggesteiner.

- Medisinsk genetikk er et fagfelt med flere yrkesgrupper – for eksempel leger, molekylærbiologer, bioingeniører og bioinformatikere. Noen er redde for at bioingeniørene blir akterutseilt. Har bioingeniørene en fremtid innen feltet?

- Bioingeniørene hos oss vil ikke bli arbeidsledige i fremtiden, men nyansatte må igjennom en lang og ressurskrevende opplæring før de er i stand til å jobbe selvstendig. Det tar tid før utdanningssystemet endrer seg, så vi satser på kontinuerlig opplæring og jobbglidning fra leger og molekylærbiologer til bioingeniører. Hos oss er det nå bioingeniører som gir ut alle normale svar som tidligere måtte gå via lege eller molekylærbiolog. Vi har mange flinke bioingeniører som er interessert i videreutdanning, og flere ønsker å ta en mastergrad. På grunn av den teknologiske utviklingen trenger bioingeniørene mer formalkompetanse innen medisinsk teknologi, IKT, molekylærbiologi og bioinformatikk. Mine erfaringer gjennom mange år tilsier at kompetanse innen disse fagområdene bør erstatte opplæring i blodprøvetaking. Blodprøvene bør tas av andre yrkesgrupper, men det er det nok ikke alle som er enige i.

- Hvorfor ble du bioingeniør?

- Jeg var svært interessert i realfag, og sosialt anlagt, så jeg ville ha en jobb hvor det var bruk for begge deler. Jeg søkte også på fysioterapi, men fysiokjemikerutdanningen – som den da het – var først med å gi meg positivt svar.

- Hvordan tror du studiekameratene fra fysiokjemikerutdanningen husker deg?

- En som alltid var i godt humør, veldig engasjert, elsket fargerike klær - og gjennomførte det hun startet på.

- Hvilke oppgaver arbeider du med akkurat nå?

- Vi skal ansette LIS-leger, så nå finpusser jeg utlysningstekstene.

- La oss se ti år frem i tid. Hva tror du er den største endringen på arbeidsplassen din?

- Det blir presisjonsmedisin – individtilpasset behandling basert på genetiske varianter. Dette er spesielt aktuelt innen kreftbehandling.

- Hva gleder du deg mest til akkurat nå?

- Så lenge jeg jobber, så gleder jeg meg til å dra på jobb – hver dag. Og jeg tror at jeg forlater en velfungerende avdeling når jeg går av med pensjon over nyttår, det er jeg glad for. Pensjonisttilværelsen ser jeg lyst på, jeg vil være mye på hytta, gå i fjellet og være sammen med barnebarna.