Bergensavisen 20. januar, under vignetten «Dagens glade»:
"Jeg er lærling i Askøy kommune på Kleppestø sykehjem, og har lagt merke til bioingeniør Randi Lutchen-Lehn som jobber på helsetunet, og som kommer opp til oss og tar blodprøver. For et fantastisk menneske, en humørspreder uten like! Omsorgen hun har til alle er helt unik. Hun fortjener et aldri så lite takk for at hun er den hun er. Hilsen snart ferdig helsefagarbeider».
- Hvordan reagerte du?
- Først tenkte jeg at dette har jeg da ikke fortjent. Så fikk jeg summet meg litt, og da ble jeg veldig glad. Jeg tror jeg gikk med litt lettere skritt den dagen. Det var en stor oppmuntring.
- Hvorfor tror du lærlingen roste deg sånn opp i skyene?
- Jeg tror ikke jeg har snakket så mye med henne, så hun må ha observert meg sammen med pasientene på sykehjemmet. Det kan også hende at hun selv har vært pasient hos meg, mange av de som jobber her har jo det. Jeg forsøker jo å være blid og imøtekommende mot pasientene, dette var likevel overveldende.
- Er du svært bevisst på hvordan du møter pasientene?
- Ja det er jeg, og kanskje spesielt på slutten av dagen når jeg er trøtt og sliten og latteren ikke sitter like løst som på morgenen. Jeg er blitt mer bevisst etter som jeg er blitt eldre. Jeg føler at jeg har mer tid til refleksjon nå.
- Håndhilser du på pasientene?
- Det er litt forskjellig, jeg ser dem an. Men jeg har registrert at særlig eldre mennesker liker det godt. På sykehjemmet er det like viktig å ta seg tid til en liten prat av og til. Det trenger ikke ta så lang tid, det kan likevel bli et lyspunkt, både for beboeren og meg.
- Hva blir du glad av selv?
- De små tingene. Å bli sett av andre, å få en liten oppmuntring på veien. Det hender at pasientene gir uttrykk for at de er glade for å se meg og at de er fornøyde med at det er akkurat jeg som skal ta prøve av dem. Det varmer.
- Beskriv arbeidsplassen din.
- Jeg jobber på Fenring legesenter på Kleppestø i Askøy kommune, nabokommunen til Bergen. Her har jeg jobbet i 15 år. Det er et ganske stort legesenter med åtte leger, 13 sykepleiere, en sekretær - og meg. Jeg jobber stort sett bare på laboratoriet. To morgener i uka tar jeg blodprøver på sykehjemmet.
- Morsom jobb?
- Jeg trives godt, men jeg savner bioingeniørfelleskapet på laboratoriet på Haukeland, der jeg jobbet før. Grunnen til at jeg sluttet, var den lange reiseveien. Jeg har mange gode kolleger her på legesenteret, men jeg savner noen å diskutere fag med.
- Hvorfor ble du bioingeniør?
- En lærer på gymnaset tok klassen med på ekskursjon til sentrallaboratoriet på sykehuset i Ålesund. Det jeg så var kjempespennende! Vi var faktisk to i den klassen som ble bioingeniører.
- Hvordan tror du studiekameratene dine husker deg?
- Som ei stille og rolig jente. Litt anonym, kanskje. Jeg var forsiktig av meg da jeg var ung, men jeg tror og håper at jeg er blitt modigere og mer synlig med årene.
- Hvilke arbeidsoppgaver er du opptatt med akkurat nå?
- Rett før du ringte laget og kontrollerte jeg nytt reagens til INR. Det gjør jeg sånn cirka en gang i uka. Ellers har det vært en ganske rolig dag med bare 18 pasienter så langt. Fredagene er gjerne det, siden flere av legene har fri. Det passer bra, for jeg trenger tid innimellom til å rydde, fylle på og bestille utstyr. På slutten av dagen har vi øyeblikkelig hjelp, det vil si timer som er bestilt samme dag. Jeg har ikke oversikt over hvor mange jeg kan vente meg i ettermiddag.
- La oss se ti år fram i tid. Hva tror du er den største endringen på arbeidsplassen din?
- Jeg tror INR-målinger vil ta mye mindre av tida. Thrombotestmetoden som vi bruker i dag vil bli erstattet av små apparater som har strimmeltesting og som gir svar på noen få minutter. I tillegg går mange pasienter over på andre antikoagulasjonsmedisiner, og da slipper de å kontrollere INR. Det vil bli veldig merkbart her på laboratoriet.
- Hva gleder du deg mest til akkurat nå?
- Jeg gleder meg til IT-avdelingen kommer og kobler celletelleren til dataanlegget igjen. Det har vært noen oppgraderinger av datasystemet og derfor er vi ikke online. Det er veldig tungvint og det har vart noen dager nå. Privat gleder jeg meg til skiferie om et par uker i Nord-Sverige sammen med mannen, datteren og svigersønnen min. Han kommer derfra.
