Endelig hvilepuls

Av FRØY LODE WIIG, frilansjournalist

I april 2020 ble Andresen spurt om hun kunne hjelpe til med å opprette et laboratorium ved OUS som skulle ha kapasitet til å utføre 10 000 SARS-CoV-2-analyser i døgnet. Seks ukers arbeidsinnsats, ble hun forespeilet. Det skulle vise seg å være vilt optimistisk.

To år senere takket hun for seg som fagansvarlig bioingeniør ved Pandemilaben ved OUS. Da hadde hun vært med fra oppstart, via den ene mutanten etter den andre, til et foreløpig pandemipunktum med omikron.

- Hva ble status for Pandemilaben til slutt?

– I løpet av to år analyserte vi to millioner koronaprøver. Rekorden var 11 900 prøver på én og samme dag. Det var da omikron herjet. Den dagen var halvparten av prøvene – 6000 prøver – positive. Når jeg sier det høyt, høres det spinnvilt ut. Det var det jo også.

- Hvordan vil du oppsummere dine to år som fagansvarlig bioingeniør på Pandemilaben?

– Det har vært en utfordrende og krevende periode. Til tider opplevdes ansvaret som tyngende. Vi måtte opprettholde kvaliteten i en svært usikker situasjon, hvor vi manglet folk og materiell. Vi var alle preget av stundens alvor. Samtidig var det et samhold og en dugnadsånd på laboratoriet som var flott å være med på. Jeg opplevde at arbeidet vårt virkelig var viktig for samfunnet. Faglig har det vært utrolig spennende. Jeg har arbeidet med virus i 28 år, og har lang erfaring med å utvikle nye metoder. Men jeg har – heldigvis! – aldri vært med på en global pandemi før, og aldri opplevd metodeutvikling i et slikt omfang og tempo.

- Hva er den viktigste lærdommen fra pandemien?

– Jeg har lært at bioingeniører kan brukes til mye rart, og at ingenting er umulig. På pandemilaben har folk vært kreative og løsningsorientert. Hvis man har et bra team og godt arbeidsmiljø, kan man få til det utroligste.

- Hva skjer på Pandemilaben nå? Er alle «arbeidsledige»?

– De aller fleste har vært ansatt ved Pandemilaben på kortvarige kontrakter, og dermed har vi hatt stor naturlig avgang. En god del kom til oss fordi de ble omdisponert internt, og de gikk etter hvert tilbake til de vanlige stillingene sine. Gjennom hele perioden var det vanskelig å få tak i bioingeniører, så vi ansatte fra flere andre yrkesgrupper. Mange var nyutdannede, og hadde Pandemilaben som sin første, kortvarige jobb. Nå har de fått jobb andre steder. Beredskapen ved pandemilaben skal opprettholdes ut året, og det er fremdeles et knippe ansatte der. Men nå som vi har fått et nytt testregime, og de aller fleste teststasjoner er lagt ned, er arbeidsmengden en helt annen. Neste steg er å finne fornuftig bruk av utstyret vi har anskaffet, og sikre at vi er bedre forberedt til neste pandemi.

- Du har akkurat begynt i ny stilling som fagkoordinator i Nye OUS. Hva skal du gjøre der?

– OUS har bestemt at deler av Klinikk for laboratoriemedisin skal flytte til nye lokaler i Livsvitenskapsbygget ved Universitetet i Oslo. Det gjelder laboratoriene for mikrobiologi, medisinsk genetikk, hormoner, ernæring og en rekke forskningslaboratorier. Jeg skal bidra i planleggingen av de nye laboratoriene.

– Hva er tidsperspektivet?

– Målet er å flytte inn i 2027. Men planleggingen er overraskende detaljert allerede. Selv om vi har et femårsperspektiv, må vi allerede nå bestemme hvor rør og avløp skal være. Og da må vi jo ha en formening om hvilke instrumenter som skal stå hvor, og hvordan laboratoriet kan utformes best mulig. Vi må planlegge for fremtiden, men vi vet ikke hva slags utstyr laboratoriet trenger i 2027. Utviklingen går så fort innen noen fagfelt at det vi tror i dag kan være helt utdatert om noen få år.

– Hva ville du gjort hvis du ikke hadde blitt bioingeniør?

– Jeg ville blitt kokk. Jeg har alltid vært glad i å lage mat, og matinteressen har bare økt de siste årene. Jeg har reist en del i Thailand og Vietnam, og er særlig glad i asiatisk mat. Det er spesialiteten min.

– Hvordan tror du studiekameratene husker deg?

– Jeg tok utdannelsen min på Ingeniørhøyskolen i Østfold. Vi var 17 jenter i klassen, ingen gutter. Men vi hadde et hav av mannlige ingeniørstudenter rundt oss, så utvalget var godt. Jeg tror studiekameratene mine husker meg som passe seriøs og glad i en fest. Studiene var en morsom tid.

– Hva opptar deg akkurat nå?

– Krigen i Ukraina. På midten av 1990-tallet arbeidet jeg ved forsvarets sykehus i Bosnia. Der så jeg krigsødeleggelsene på nært hold, og møtte mennesker som hadde mistet absolutt alt. Slik er det også i Ukraina. Folk mister familien, hjembyen, livsverket. Det er uerstattelig.

– Du får ti minutter med helseministeren. Hva ville du ha sagt?

– Pandemien har vist hvor viktige bioingeniører er. Nå må de ikke bli glemt. Vi må opprette flere studieplasser, og øke lønnen slik at flere blir værende i yrket. Det er viktig å lære av erfaringene fra koronapandemien. Vi må være ærlige: Hva kunne vi gjort annerledes og bedre? Det vil komme nye pandemier, og da må vi være bedre forberedt.

– Hva gleder du deg mest til akkurat nå?

– 17. mai! Jeg har to barn som endelig skal få gå i 17. mai-tog igjen. Jeg gleder meg til å ha på bunad, være del av folkehavet i Oslo sentrum, spise is og feire nasjonaldagen med gode venner – akkurat slik det bør og skal være.